I dag, eller i går var det midtvinterdagen, kommer litt an på hvordan man ser det, men det betyr at vi er midt i mellom første vinterdag og første sommerdag.  Visst du ikke tror meg kan du jo bare gå å sjekke primstaven din. Midtvinterdagen er visstnok en av årets farligste dager, som om ikke det var nok så er det i tillegg fredag den 13 i dag!  Alt dette oppdaget jeg ikke før langt utpå dagen i dag, og siden dagen så langt i dag har gått knirkefritt, har jeg bestemt meg for å ikke ta noen sjanser resten av dagen og skal derfor krype under dyna og bli der til i morgen straks jeg er ferdig her.  Jeg skal i alle fall ikke under noen omstendigheter ut! (jeg juger, jeg må på butikken )

“Tafatt, trøtt og sengeliggende”  var det noen som skrev her forleden, beste statusen jeg har lest på fjesboka på lenge.

TTT

Tafatt, Trøtt og Tiltaksløs…der har du meg.  Det går litt i rykk og napp om dagen.  Full av energi, tomme batterier, ligge på lading, full av energi…. i en evig rund dans.  Utmattende.  Å være syk i tillegg til å lide av de tre T’er er en prøvelse.  Jeg trenger å bli ladet i full sol.

FIN FREDAG

og god helg!

Deilig unge, deilig sommer. Jeg gleder meg til sommeren.

Jeg liker meg nemlig ute, helst når det er sol og sommer vel og merke, men i nøden kan jeg ta til takke med bare sola også.  Helsa har vært skrall og formen tilsvarende dårlig over lang tid.  Det har vært fryktelig kaldt og med en unge som har lunger som klapper sammen når kuldegradene blir for mange så har det blitt til at vi for det meste har holdt oss innendørs denne vinteren.  I dag var det 2 varme grader og sol, og siden jeg  i vinter knapt har vært utendørs begynte jeg å bli nøden etter å komme meg ut.

Jeg gikk til skogen “min” for å finne ro

men alt jeg fant var dette!

Et svært gapende sår midt i det fine grønne skogen min!

Dette er midt i et kjempe populært tur og rekreasjonsområde hvor jeg bor.  Og jeg som trodde at området var vernet.  Tydeligvis IKKE!  Eller så har kommunen kanskje “glemt” at man ikke skulle gjøre inngrep i naturen akkurat her og gjort et vedtak om hogst allikevel slik at de fikk hogge ned nok tømmer til å betale for årets julebord?

Så sier de bare “unnskyld” etterpå, også blir alt glemt!

Ikke veit jeg.

Makan!

Det er helt ødelagt jo!

Jeg begynte nesten å grine jeg

MEN

heldigvis fant vi som vanlig også dette:

FASCINERENDE!

Tiss, bæsj og promp er jo som kjent alltid like festlig,

så på veien hjem var jeg glad til sinns tross det hjerteskjærende synet som jeg ble møtt med tidligere lenger ned i bakken.

9 åringen har tatt bildet. Flink? Ikke sant?

I morgen er det MANDAG.  Denne vinteren har vært så seig og uutholdelig lang, og det er fortsatt bare JANUAR.

Lurer på om jeg holder ut til våren kommer uten å bli helt koko?

Nok om det!

Jeg har tidligere fortalt om noen celleprøver (her, her og her) som ikke var helt bra, og i jula fikk jeg en nett liten bunke med brev fra sykehuset. Jeg har lest de ganske mange ganger uten helt å egentlig få med meg det som står der. Jeg har nemlig problemer med å lese kjedelig og langtekkelig informasjon om jeg ikke finner det absolutt livsavgjørende og interessant for situasjonen der og da.  Derfor har denne bunken ligget pent i kontorskuffen min i noen uker. Det viste seg at det også var et par skjemaer som måtte fylles ut til operasjonsdagen. Nå har det seg slik at jeg blant en del andre ting også lider av skjema vegring. Det henger nok sammen med traumene jeg har opparbeidet meg gjennom flere år med byråkrati og skjemavelde som jeg har måttet grave meg gjennom for datteren min. Vi snakker flere titals ringpermer her altså med papirer, søknader, skjemaer, dokumenter, erklæringer osv osv.

Men nå er det gjort. Jeg har lest alt grundig igjennom og fylt ut de skjemaene som skal fylles ut. Det er et punkt hvor man skal fylle ut vekt… Nytter vel ikke å juge av seg noe der?

Skallepær havnet på sykehus igjen. Vi kom hjem sent mandag kveld etter litt om og men og dersomat og visomat. Nå er han i farta igjen men han var skikkelig slapp. Han lå på fanget mitt konstant fra lørdag kveld til mandag ettermiddag. Han satt i en vogn på sykehuset litt inne i mellom mens vi var der. Han sa ikke et eneste ord, han gråt ikke, han smilte ikke, han lo ikke, han spiste ikke, han drakk ikke, han pekte ikke, han gjorde INGENTING! Bortsett fra å sove litt inneimellom, på skulderen min. De fant ganske kjapt ut at han hadde ørebetennelse, på begge øra, allerede på legekontoret faktisk, men mente at siden han var så syk, med CRP på 180, feber 40,1, så måtte det være noe mer og jeg fikk beskjed om at han kanskje måtte få antibiotika intravenøst.  Jeg tenkte med skrekk tilbake på Lillehammerturen i sommer. Heldigvis så avdramatiserte legene på sykehuset det hele, etter å ha tatt det opp i plenum, og bestemte at det holdt med å gi han penicillin mikstur kur.  Takk for det!

Her orker han å sitte selv, riktignok på fanget.  Og han er så nusselig der han sitter at jeg bare må knipse et bilde av han med mobilen.  Det er kjedelig å være på sykehus altså!

Noen timer etterpå tar han sine første skritt på et par tre dager og litt senere på kvelden får vi reise hjem igjen.

Dagens outfit: En fin utvasket body, arvet fra Pluggen, med en ikke matchende strømpebukse, med hull på låret og tynnslitt hæl, fra LaMote

he-he

Når det går hull på hælen i strømpebuksa etter en lang kald vinter, da er det vår! IKKE før!

Jeg har latt dere i fred i alle år, og stille akseptert at vi kunne leve i et usynlig og taust samspill, men det var tydeligvis ikke bra nok for dere. Vi kunne ha fortsatt med å leve i fred og fordragelighet hver for oss, men du og gjengen din bare MÅTTE trenge dere inn på mitt område JUST FOR THE HELL OF IT!

 Nå er det krig og jeg kan love en ting: den kommer til å bli blodig!

Dere kommer ikke til å overleve vinteren på min tomt. Ingen av dere er velkomne her! Så gi dere selv en sjanse og følg dette rådet:  STIKK AV!

Jeg har alliert meg med Oskar og gjengen.  De jobber nattskiftet mens jeg tar dagskiftet, og jeg må si at de som jobber natten har gjort en fantastisk jobb så langt med å snuse dere opp og banke livskiten ut av dere.  De viser ingen nåde!

GOOD RIDDANCE!

Oskar & Co. bestod opprinnelig av Oskar him self, Sofie, Orlando og Morten M.  Nå er det bare Oskar igjen, men han har alliert seg med samtlige nabokatter så Oskar & Co. finnes fortsatt men med erstatninger for de fleste opprinnelige medlemmene.

Og den nye gjengen er like effektiv som før!

Pc’n min krangler med meg. Nå har jeg vaska den med spesial sjampo og da fikk jeg vasket ut ikke mindre en i overkant av sytten tusen feil?! Jeg kan ikke merke de helt store forandringene, men jeg får jo i alle fall skrevet litt på bloggen min uten at maskinen klikker og henger seg fast for annethvert tastetrykk, og det er jo et fremskritt bare det. Den lever fortsatt, så vidt. Det er skikkelig kjipt, siden pc’n omtrent er den eneste kontakten jeg har til verden utenfor…(er det en verden utenfor?)

I tillegg til disse dataproblemene har jeg havnet i et surt hav av selvmedlidenhet og kjedsomhet og jeg jobber intensts for å holde hodet over vannet. Mannen er tilbake i full jobb etter endt permisjon. Det betyr at han drar før unga har stått opp om morran og kommer hjem etter at de har lagt seg om kvelden, og etter å ha vært to voksne på post i 29 uker ble jeg slått i tryne med full styrke, enda jeg var forberedt, da hverdagen slo inn ytterdøra mi med en gedigen murstein. Jeg føler meg fanget i mitt eget hjem og jeg er fryktelig rastløst. Jeg kjenner at jeg må på en skikkelig tur snart, for jeg klør! -inne i meg!
I tillegg så har bikkja begynt å kaste på ulla, det er hår overalt og den har blitt tvangsflyttet ut i gangen. Når det er slik fatt med alt da veit jeg at til tross for vedvarende kulde og flere meter høye brøytekanter så er våren i anmarsj. Jeg håper bare at jeg holder ut ventetiden uten å miste forstanden helt i mellomtiden.

Ting går seg vel til etterhvert?

Aketur.

Etterpå dro vi til koperativen i Særp og hadde brødskjærerkonkurranse. Der har de nemlig to brødskjæremaskiner og konkurransereglene går kort sagt ut på at det er om å gjøre å skjære opp flest mulig grisla kneipp på kortest mulig tid. Man må også pakke de forskriftsmessig inn etter oppdeling.  Jeg vant, som vanlig, med to hele brød enda mannen min fikk et helt brøds forsprang og jeg fikk hjelp av en tre åring.
Nå har vi brød ut helgen og hele neste uke til ende.

På vei hjem spiste vi opp en hel pose med Hannemors smultringer.

Ha en fin lørdagskveld alle

Siden jeg strikket buksen etter en oppskrift som ikke eksisterer andre steder enn på et bildet inne i hodet mitt glemte jeg selvfølgelig hvordan jeg hadde strikket bein nr.1  innen jeg fikk somlet meg til å starte på bein nr.2.  Denne feilen har jeg imidlertid gjort før og siden jeg blir litt klok av gjentatt skade hadde jeg heldigvis notert ned hvordan jeg hadde strikket bein nummer 1.  Notatene var imidlertid litt uoversiktlige så jeg hadde litt problemer med å tyde det hele.  Men jeg fikk det da sånn noenlunde til allikevel, og buksa har nå to stk. bein.

Som vanlig er jeg ute i relativt god tid og skal i dag derfor stryke på merkelapper på absolutt alt av klær og utstyr som jentungen skal ha med til Valdres. (hun reiser i morgen tidlig kl. 07.00) Deretter skal alt pakkes omhyggelig ned og jeg skal lage en pakkeliste slik at sannsynligheten for at hun klarer å få med seg alt utstyret hjem igjen er tilstede slik at vi på den måten kan sende nestemann som skal på leirskole avgårde med nøyaktig den samme kofferten som henne, ja kanskje med utbytte av noe syrlige underbukser med bremsespor og et par tre sure sokker.  Det er tross alt ikke mer enn et par tre år til eller så, og enda er det to til som skal avgårde på leirskole etter der igjen så her gjelder det å ta godt vare på det man har.  For som det så fint stod på leirskolens utstyrsliste (med fare for å gjenta meg selv) :

“…tenk ikke moteriktig…bruk helst ull…gammelt og velbrukt kan være like godt som nytt…”

Han har veldig stor tro på seg selv og egne ferdigheter
-så han spente på seg skiene og kavet seg opp den første og beste bakken han mente var passende.
Bakken er ikke så lang, men den er veldig bratt.

Det tok lang tid å komme opp den bakken.
Han gråt til og med en skvett på veien, men opp kom han seg den lille mannen min.

Heldigvis gikk det raskere da han skulle ned.
Nesten litt for raskt, men han kom seg ned også.

Hvorvidt seansen i det hele tatt kan kalles en skitur er vel heller tvilsomt da han for det meste hadde kontakt med bakken med alt annet enn skiene, men det spiller mindre rolle i den store sammenhengen da gutten selv var strålende fornøyd med egen innsats og hadde om mulig opparbeid seg enda større tro på seg selv og sitt potensiale til en gang å bli en berømt skiløper.

Far foreviget avkommets skitur med sitt mobilkamera.
Filmsnutten kommer nok til nytte når gutten tar sitt først VM gull…

-i utfor 

Jeg får vel bite i det sure eple og gjøre ferdig den buksa snarest

Jeg har deadline søndag kveld

“Tenk fornuftig, tenk ikke moteriktig. Vinter i høyfjellet kan være kaldt!!! Bruk helst ull under og kraftige vindklær utenpå. Gammelt og velbrukt kan være like godt som nytt.”

-også var det greit på en måte allikevel

Det er jo tross alt viktigere å være hot enn not, og man kan fort bli det siste når man ferdes på høyfjellet midtvinters når det er som kaldest om man ikke kler på seg skikkelig altså

Fin Fredag alle ihop!

Jeg har nemlig fått strikkedilla.  Det har jeg fått, og i den forbindelse så vil jeg jo gjerne skryte litt av meg selv
Egentlig så har jeg vel alltid hatt strikkedilla, i alle fall periodevis.  Første gang jeg strikka noe ordentlig da var jeg 20 år og gravid.  Jeg var ikke snauere enn at jeg gikk igang med å strikke en dåpskjole som mitt aller først prosjekt.  Jeg husker jeg knota litt på de første rundene, men så skjønte jeg tegninga og det ble en dåpskjole tilslutt.  En fin en òg som jeg faktisk brukte på eldstejenta til hennes dåp.  Etter den dåpskjolen gikk det 12 år før jeg strikket noe som helst igjen.   Jeg var gravid og kjempe deprimert pga noe jeg ikke ønsker å rippe opp i nå.  Jeg satt hele vinteren i sofaen og grein og strikka.  En haug med babytøy i deilig myk ull ble resultatet av den strikksjauen.  Siden den gang har ytterligere 3 år passert og nå er jeg altså igang med strikkingen igjen.  Jeg er verken deprimert eller gravid jeg har bare simpelthen fått strikkedilla.  Rett og slett. Det begynte egentlig utpå senhøsten i fjor, men nå har det tatt helt av og i går fikk jeg den utrolige og fantastiske ideen at jeg skulle strikke en ullbukse til jentungen på 11 som snart skal til Valdres på leirskole.  Jeg er redd hun skal fryse skal dere vite.  Men i dag angra jeg litt på det siden det er noen grusomt lange bein på den jenta.  Jeg bruker riktignok kjempetjukt garn så det skal gå FORTERE å bli ferdig men det går treigt alikavel altså.  Derfor strikket jeg en lue av noe restegarn som lå og slang mens ullbuksa fikk seg en liten pause.  Den lua var gjort på en time eller to og ble egentlig ganske fin.

Jeg kan egentlig ikke strikke, og jeg kunne ønske at noen kunne lære meg å strikke.  Jeg veit f.eks ikke hva en halv vrengt oppe på en rett vridd tre ganger mens tråen skal plukkes opp under en vrang maske betyr og sånn så jeg bare strikker i vei, men jeg får det da til på ett eller annet merkelig vis.  Jeg elsker å lage ting, og jeg lager alt mulig rart.  Sånn har jeg vært siden jeg var liten.  Jeg har ALLTID noen prosjekter gående, eller liggende, med ting og tang som jeg lager.  Jeg blir aldri skikkelig flink til noe spesielt men jeg blir litt flink til mye forskjellig liksom istedet for. Egentlig ganske frustrerende når jeg tenker meg om.  Siden jeg ofte ender opp med en haug av halvferdige eller mislykkede ting som ikke kan brukes til noen ting.  Som den gangen jeg kom på den glimrende ideen å sy min egen brudekjole…..

Lua i dag blei i alle fall både brukandes og fin. Og modellen min var jo ganske søt, selv om han ikke ville samarbeide helt på dagens photo shoot

Det er kaldt. 20 minus utenfor veggen her.  Da synes jeg det er greit å sitte inne og strikke jeg.

God skrevet, men ikke av meg…