Blå
I dag måtte jeg til byn. Jentungen, den eldste, hadde nemlig fått penger av bestemor så hun kunne kjøpe seg et par nye sko. Jeg er snart 40 år og får fortsatt penger av mamma til å kjøpe klær til ungen min for liksom
….
I mange år var det kun røde sko denne jenta kunne ha. Og det mener jeg helt bokstavelig. Hun kunne ikke under noen omstendigheter ha sko som ikke var røde. Det var veldig mye vanskeligere enn noen kanskje skulle tro å finne røde sko, men jeg klarte det stort sett hver gang
Nå har vinden snudd og skoene må nå være, om jeg ikke finner et nøyaktig identisk par av de hvite hun har hatt før, blå. Hvilket i praksis betyr blå sko eller ingen sko siden skoene fra i forfjor ikke er å oppdrive… Heldigvis fant jeg noen blå på første stoppested, Sportmann, og hele byturen var gjort unna på en times tid. Tilfeldig? Nei, nøye forarbeid og planlegging skal jeg si dere. Men det var ikke det jeg skulle fortelle om. Kjedelig.
På Sportmann har de prøverom og speil både her og der siden de bla selger klær. Jeg prøver seriøst å unngå å se meg selv i helfigur om dagen da jeg liker å leve i troen om at jeg fortsatt ser ut som dette:
og ikke dette:
Det var så mye speil i den butikken at det var ikke til å unngå at jeg fikk sett meg selv fra alle mulige uønskede vinkler. Forfra, bakfra, på tvers, fra siden, på skrå og jammen i meg tror du ikke at jeg klarte det kunststykket å plassere meg selv til på en slik måte at jeg også fikk et glimt av hele meg selv fra alle de overnevnte vinkler, samtidig. Simultanspeiling. Absolutt ikke å anbefale. Det var et grusomt syn og på vei ut av butikken smilte jeg tappert og dro en dårlig vits da jeg skulle betale for varene som vi hadde rasket med oss.
Jeg gråt hele veien hjem. I alle fall inne i meg gjorde jeg det. Jeg kunne jo ikke akkurat sitte å tute høyt mens dattera mi satt ved siden av meg i bilen heller.
Da jeg kom hjem til mammaen min stormet jeg opp på badet hennes og stilte meg på vekten. Jeg har nemlig ikke vekt selv så jeg må veie meg hos henne om jeg vil vite hvor mange tonn nåla stopper på. Nå har hun riktignok digital vekt men prinsippet er det samme. (digresjon)
Jeg har jo tross alt trimmet en stund nå så jeg hadde o v e r b e v i s t meg selv om at jeg var gått ned ganske mange kilo, selv om jeg egentlig innerst inne visste at den uka med vond fot (venstreklikk), sjokolade, cola, is og 1 kg smarties i gave fra danskebåten muligens ikke hadde slått helt heldig ut for meg, så trodde jeg da altså at jeg i alle fall hadde gått ned èn kg, kanskje til og med to, men NEIDA jeg har gått ned NULL kilo. NULL, NILL, NADA, NIKS, INGENTING! Ikke et forbanna gram engang har jeg gått ned. Om det ikke hadde vært for at belte mitt røyk i to tidligere i dag skulle jeg nok ha stramma livreima kraftig inn nå.
For en nedtur sier jeg bare… men gir jeg opp? Neida! Så i kveld trosset jeg bekken, rygg og vonde ankler og tråkket på i max fart, ca 1 knop, helt til jeg var nær ved å få et heftig infarctus cordis. Om ikke flesket forsvinner så har jeg i alle fall fått bedre kondis, for bikkja mi så sånn ut etter turen i dag.
Dessuten så tok jeg igjen 12 åringen på slutten, og det har jeg ikke vært i nærheten av å gjøre før…
God Natt!
Jeg har vondt overalt!



