Det kan nemlig skade selvtilliten og selvfølelsen og gi varige mèn…men det tar vi ikke så tungt og sammenligner i vei allikevel…
Skjønt forleden dag? Det er faktisk snart en måned siden han reiste seg opp på to bein for første gang, det er bare jeg som er litt treig med å legge ut disse milepælene til Skallenpær.
Unnskyld meg 
Egentlig så er det flere små, så dette er en liten oppsummering av de viktigste.
Skallepær er nå 9 mnd. Han fikk sin først tann den 20. januar i år. Nå, litt over mnd etterpå stikker det to små hvite melketenner opp i underkjeven og han er forlengst blitt en dreven tannpusser. Han har også nylig lært seg å sette seg opp ved egen hjelp og som om ikke det var nok har oppdaget at han kan stå på alle fire! Det er kult. Nå er det nok ikke lenge før han krabber rundt her. Tenk -i løpet av sommeren vil han begynne å gå! Han er selvfølgelig en skikkelig smarting og han prater allerede med noen ord. For eksempel så kan han si både mamma, ei ei ei ei ei ei ei ei, se, ade (hadet) og atha (natta).
Fine gutten vår 
I dag har jeg og minsten vært hos fysioterapeut på helsestasjonen. Alt var i sin skjønneste orden og vidunderet var selvfølgelig langt forut sin tid :-)
7990 gram og 68 cm lang.
Til sammenligning var hans bror,
El chaparro
10370 gram og 75 cm lang ved samme alder, og litt tregere i sin motoriske utvikling grunnet veldig liten muskelmasse i forhold til kroppsmasse. I en alder av nå 3 år er imidlertid muskelmassen perfekt tilpasset kroppsmassen og han kan slå en hvilken som helst førsteklassing i både kråkestuping og jamfothopping. Jeg må innrømme at jeg er skikkelig misunnelig på hans evne til å mestre ulike bevegelsesferdigheter under vekslende vilkår. Det er rett og slett imponerende hva han kan gjøre med kroppen sin! Jeg har gjort mange og iherdige forsøk på å klare å følge alle hans krumspring i løpet av en dag men har gang på gang måtte innse at mine motoriske ferdigheter dessverre kommer til kort. Enn så lenge har jeg heldigvis et lite forsprang på minsten. I følge fysioterapeuten er det imidlertid bare et spørsmål om tid før også han har passert meg hva gjelder bevegelighet og motoriske ferdigheter. Dette lover ikke godt for min fremtid da jeg jo har mange år igjen som småbarn/fjortis mor hvor det er absolutt nødvendig at jeg er deltagende både fysisk og inellektuelt. Alle veit jo at aktivitet utvikler hjernen mens passivitet svekker den. Dette faktum er for meg svært urovekkende da jeg er smertelig klar over at jeg stort sett har liggi på latsiden og/eller sitti på rævva i de siste fem åra. La oss kysse fingrende og håpe at det kognitive ikke svikter helt før alle barna har kommet seg vel gjennom fjortistiden (18-28)
P.S forøvrig er jeg usikker på om jeg bør lagre denne post under “hverdagslig” eller i “kroppen”…
