Det er ikke lange stunden igjen av 2010 og om ikke lenge kan vi skrive 2011.  Som med 2009 så vil jeg huske 2010 som et, for det meste, jævlig år.  2010 var f.eks, som i 2009, det året jeg aldri sov.  De som klager på at de ikke har sovet på et par tre dager kan bare tie fullstendig still!  Prøv å gå i flere år uten en eneste natt med sammenhengende søvn enten pga, smerter, unger som holder deg våken eller en mann som snorker så en skulle tro halve huset var i ferd med å rase ned.  Prøv det, og se hva som skjer.

2010 lovet godt, for det var det året hvor kroppen min var i orden igjen og jeg begynte å se en mulig positiv slutt på all elendigheten.  Minstemann trengte ikke puppen min 24 timer i døgnet lenger og jeg begynte å få et snev av frihet tilbake i livet mitt.  Jeg begynte å bevege meg utendørs og kiloene forsvant litt etter litt inntil beina gitt til helvete og parkerte meg på rumpa i sofaen på nytt.   Kiloene krøyp på igjen.  2010 var det året Pluggen var mer eller mindre sammenhengende syk fra høsten av, Skallepær fikk lungebetennelse, farfar døde og jeg fikk “kreft”.  Og bare sånn for moro skyld så slang 2010 på en heftig inluensa sånn helt på tampen av året i et forsøk på å ødelegge hele jula for oss. Nei, 2010 var ikke noe bra år.  Jeg forventer at 2011 blir bedre skjønt det ser mørkt ut i skrivende stund.

Selv om mitt liv suger har jeg allikevel stor nok hjertet til å ønske alle dere andre et riktig

Godt Nytt År!

Når jeg tenker meg om så har ikke karma hjulpet meg en dritt så langt i livet så kanskje like greit å slutte å være så forbasket hyggelig, snill og hjelpsom  hele tiden.  Kanskje jeg skal ha det som nyttårforsett for 2011?  Bli en bitch!

Nææ..har det ikke i meg.

På bildet har Pluggen julegaven som han ble aller mest glad for.  Han fikk den av meg, selvfølgelig, og han elsker den. Han bærer den med seg overalt hvor han beveger seg i huset og om natten står den ved siden av sengen hans når han sover.

Pluggen har av en eller annen grunn likt timeglass siden han var rundt tre år.  En gang vi var i en lekebutikk, og ungene skulle kjøpe seg en ting hver, så valgte Pluggen å kjøpe seg et lite timeglass til 10 kr….

Jeg skjønner godt at han liker de jeg.  Det er liksom noe magisk over de…og magi og små barn hører sammen.  Særlig når det er jul.  Virkeligheten ramler fort nok ned i hue på dem.

Måtte 2011 bli hakket bedre enn 2010.  Måtte jeg i det minste få sove en 6 timer sammenhengende om natten.  Det hadde vært veldig veldig fint.

Bloggast til neste år?

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har stått for meg selv i vaskerommet og bannet ungene både opp og ned over all den driiiten som de stapper ned i både bukselommene og jakkelommene sine. Selv etter at jeg har gjentatt minst tusen millioner ganger at lommene skal tømmes for søppel før klærne skal på vask så blir dette aldri gjort?!

Jeg tror selvfølgelig kun det beste om mine egne unger så når jeg vasker klær hiver jeg derfor stort sett mot bedre viten og i god tro alle klærne rett inn i maskinen og trykker på play. Mer enn en gang har jeg derfor også av samme grunn funnet gjenstander som har kilt seg fast på livstruende steder i vaskemaskinen min. Og når man har en sånn vaskemaskin som vi har, en veldig dyr en som kan vaske 4 vendinger à 7kg tøy pr.dag, så har du ikke råd til at den skal bli ødelagt pga kråkesølv, gullsteiner eller rustne spiker. Heldigvis er jeg gift med en skikkelig handyman så de gangene vi ikke har hatt helt flaks med klesvasken så har han så langt klart å reparere skadene.

Noen ganger,… husker jeg imidlertid på at det egentlig er min jobb som mamma å sjekke lommene for rask før jeg vasker klær.
I dag var det en slik dag og jeg stod som vanlig der og bannet mens jeg tømte lommene for smulete tyggispapir, brødskorper, utenlandske penger, sand, russekort, sprettballer, kråkesølv, gullsteiner, rusten spiker og det som verre var og innimelllom alt dette fant jeg en slitt og krøllete lapp. Jeg ble opprømt, nysgerrig og litt glad, for jeg tenkte at jeg kanskje hadde gjort et scoop og at jeg endelig skulle finne ut noen kjærestehemmeligheter eller lignende som jeg kunne bruke mot ungene ved en senere anledning. Spenningen i luften var nær ved å kortslutte da jeg med den aller største forsiktighet nøysommelig fikk fiklet opp den morkne lappen…og jeg leste følgende:

Jeg har et kjede med ekte perler
Og hver en perle er spesiell
De er forskjellige av form og farge
Men passer sammen allikevel
Hver venn jeg har er en sjelden gave
Den ene aldri den andre lik
Og derfor blir det et perlekjede
En vennekrets som er helt unik

Takk Gud for noen nydelige unger jeg har Jeg tror jeg må begynne å sjekke nøyere i ungenes lommer heretter. Tenk bare på alle skattene jeg kan gå glipp av om jeg ikke gjør det….

Noen Alle morgener her i huset blir av en eller annen grunn, på den ene eller andre måten mer eller mindre kaotiske….
Å ha fem barn i tallet som alle krever sitt, og særlig med tanke på at en av de fem i utgangspunktet har en til en kontakt i alle andre situasjoner enn her hjemme…, samt at tre av de resterende fire fortsatt er mer eller mindre uselvstendige hva gjelder klær, mat, tid osv gjør det ikke videre enkelt for meg å se verken velstelt ut, up to date og/eller fremstå som fresh og fin til enhver tid særlig ofte.  At jeg i det hele tatt får stelt ungene og skippet de av gårde i tide hver eneste morgen uten å miste forstanden totalt er intet mindre enn et lite hverdagsmirakel.

El Chaparro er på full fart inn i hyss alderen (hurra) (ja hurra på ordentlig asså, jeg synes det er kjempe morsomt ), og bare der kan jeg plusse på minst 15 minutter i tapt effektiv arbeidstid hver eneste morgen. Sånn som for eksempel i dag, da han plutselig bestemte seg for å stjele bilen! Og bare sånn for sikkerhets skyld tok han med seg nøklene inn i bilen og låste døren samtidig. Heldigvis for meg så visste jeg for engangs skyld hvor reservenøklene var så jeg fikk låst han ut igjen, han klarer nemlig ikke låse opp bilen selv fra innsiden. Fryktelig morsomt, men litt bæd taiming siden vi allerede var fem ti minutter for seint ute fra før.

Da vi kom hjem etter å ha kjørt eldstejenta til skolen knabba guttungen mobilen min og knipset en haug med bilder.  Ett av dem var av meg.  Det er, om ikke annet, et synlig bevis på hva det koster å få fem unger i stand og av gårde om morgenen for ho mor.  Det som ikke synes på bildet er en utslitt joggebukse og barbeinte føtter oppi et par blå crocs.

Er det rart jeg synes det er deilig når det endelig er en eller annen skoleferie?

Venstreklikk HER for å lese min fantastiske “MORGENSTUND”

… om natten … når jeg ligger i sengen … med treåringen og Skallepær inntil meg,  -og ved siden av hverandre…oppi sengen min … så hender det av og til at jeg gråter…

… ikke fordi jeg er søvnløs, det er trangt, ukomfortabelt eller fordi jeg ligger å grubler på livets trivialiteter…
… ikke fordi jeg tenker på vonde ting eller fordi jeg er sliten eller utmattet…
-men fordi jeg er så ufattelig, overveldendes og ubeskrivelig tvers igjennom…

Lykkelig

Fin fredag alle i hop

Meninga med livet skrev følgende kommentar på DENNE posten min:

“Jeg tror ikke at vi er det minste som er. Jeg tror at det finnes flere “univers” og “galakser” på mikro nivå ogsåå.. Men det er jo selvfølgelig bare svada, for det har ingen bevist enda… Det er bare oppi hodet mitt… Men det er faktisk ganske koselig i hodet mitt!!”

ÅJA?! tenkte jeg selvfølgelig da. Hun kan umulig ha sett Horton. Derfor har jeg funnet fram denne filmsnutten på youtube. Desverre så hadde den sånn Embedding disabled by request så derfor er bildet linket til filmen på youtube istedefor.   Se filmen ved å VENSTRE KLIKKE, så åpner den seg i et nytt vindu

(skjønner ikke hvorfor alle på død og liv skal høyreklikke? )

FIN fredag alle i hop

Når høsten er slik som dette da er den deilig. Frisk luft som klyper deg i kinnet, sola som fortsatt gir litt varme, løv i alle farger som rasler på trærne. Sitter man på et stille sted og lukker øynene kan det nesten høres ut som om man er ved sjøen.
I dag pakket vi prix posen og dro opp i skauen bak huset og grilla noen gilde pølser på en engangs grill sammen med barna.

Når jeg kom hjem stekte jeg fire kilo med medisterkaker. Det burde vel holde til en 2-3 middager. Etter middag leste jeg to bøker for treåringen før han sovnet på sitt grønne øret på en prikk klokka sju. Selv sitter jeg her med røde roser i kinnene, glad og lykkelig fordi livet er så godt å leve. Jeg koser meg virkelig glugg ihjel sammen med barna mine. Jeg kan ikke tenke meg noe som helst i livet som kan måle seg med det å dele undringen over alt som finnes her i verden med en liten kropp.  Jeg er heldig.

I morgen skal vi rydde i hagen. Jeg gleder meg faktisk.  Vi finner sikkert noe å undre oss over da også.

P.s SULVIS har konkurranse på bloggen sin.  Fin premie.