Mariann har allerede nevt det i en post, at vi hadde BLOGGTREFF i helga, men det er klart jeg må jo skrive om dette jeg også.  For meg var dette som en bitteliten ferie å regne, og posten er derfor blitt lagret deretter…for slik moro som dette er jo ikke akkurat hverdagslig kost for meg

Jeg hadde planlagt å kjøre oppover langt tidligere enn hva jeg endte opp med å gjøre. Dårlig som jeg er til å kalkulere og disponere tiden gikk ikke dêt helt etter planen, men det var ingen krise, selv om jeg lagde litt drama hjemme før jeg dro , for heldigvis er det sommer og lyst så jeg slapp jo uansett å kjøre i mørten.

Jeg liker veldig godt å dra på biltur. Det er en fin måte å se landet på synes jeg og man får tid til å tenke på store og viktige ting i dette livet, MEN jeg er ikke glad i å kjøre bilen selv, jeg liker helst å være passasjer, for da kan jeg, for å sitere Mariann;

“…innta den tilnærmet komatøse tilstanden jeg finner behagelig, uten å ha ansvar for verken framdrift eller navigering.”

Jeg mangler nemlig totalt retningssans. Jeg veit så og si nesten aldri hvor jeg er.  Jeg er som ei huggær’n og forvirra høne som løper på måfå rundt på tunet etter å ha fått seg et kraftig slag i hue.  Jeg er kjempe redd for å kjøre meg helt bort og aldri finne veien hjem igjen.  Værst er det der hvor det er mye veier, mye skilt og mye biler.  Pulsen min da jeg kjørte gjennom Oslo, med GPS, lå rundt 189. Det var like før jeg sprakk et lite blodkar i topplokket. Som en dirkekte følge av mine manglende evner på dette området hadde jeg nemlig kjøpt meg GPS til denne turen.  Jeg er, tross alt, ikke helt teit heller!   Den var kjempe fin og jeg hadde ikke under noen omstendigheter klart meg uten.  Herlighet, det var så vidt jeg klarte meg gjennom Oslo med den,  og jeg skal helt klart på tur med GPS  igjen.  For en fantastisk duppedings for sånne hjelpesløse stakkarer som meg.

Jeg fant forsåvidt fram til VERTEN på første forsøk, hvilket er helt utrolig fantastisk til meg å være, eller… egentlig fant  jeg bare nesten helt frem til verten på første forsøk, for i følge GPS Jorgen (det er det han heter) var jeg fremme ca 90 km før jeg faktisk var fremme, men det var i grunn pga en liten tastefeil fra min sin side…så Jorgen kan neppe klandres for dêt, og ikke hadde jeg svinga på feil sted eller noe heller, så det stoppet gjelds ikke og jeg velger å se på det som en liten kjørepause.  Utrolig fin kjøretur opp Ringerike og Hallingdal, det må jeg si, og jeg tenkte av en eller annen grunn mye på farmor…særlig på vei hjem.

Vi spiste godt mat, skravla, lo, fikk godt å drikke og hygga oss ut i de små timer.  En bli kjent kveld.  Og alle oppførte seg mesteparten av tiden eksemplarisk,…hadde jeg bare ikke insistert på å prøve toraderen til Blue så hadde nok helt sikkert kvelden blitt noe roligere.  De andre jentene tok jo helt av med allsang, trampeklapp og vill jubel da jeg dro i gang med den ene slageren etter den andre.  Det var tendenser til dansing på bordet en liten stund mens jeg holdt på, selv om Mariann prøver å gi dere et annet inntrykk.

Jeg sov skikkelig dårlig og jeg snorka sikkert.  Kanskje jeg til og med slo ut en fjert.  Mariann snorka i hvert fall.  Murmel og.  Dessuten hadde jeg fæle drømmer om å kjøre i feil fil, bilkrasj og det som verre var.  Tilslutt stod jeg derfor opp og hadde tenkt å snike meg til en time på øye på sofaen oppe, men ikke før var jeg kommet meg opp og slengt puta på sofaen så stod Murmel på verandaen og lufta seg, så da blei det ikke noe særlig søvn på meg denne helga.  Merka det da jeg kjørte hjemover senere på dagen for å si det sånn.  Det var sol, det var varmt og jeg måtte pisse hele veien hjem.

Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at det ikke var så lurt å stoppe langs veien i bjørneland….

Veldig kjekke jenter.

Jeg møter dere gjerne igjen. Håper virkelig ikke dette bare var et one night stand!

MURMELUPP

denne er til deg:

Som dere ser på bildet er jeg omtrent like bred som jeg er høy.  Derfor ligger jeg ikke på latsiden og har slanket meg for harde livet hele helgen til tross for at jeg måtte gjøre det med alle ungene på slep.  Bokstavelig talt.

Vi har vært på tur denne helgen også, som alltid. Men nå er det slutt på pølsegrillinga!  Jeg lar det nemlig selvfølgelig gå utover alle de andre i familien at jeg slåss mot kiloene, derfor får ingen verken vått eller tørt når vi er på tur lenger.
Neida, vi har ikke vært på tur, ikke helt sånn på ordentelig tur med kos og lek og mat.  Vi har trimmet.  Det var i grunn både koselig og lekent men vi hadde ikke med mat.   Siden mannen har jobbe helg må jeg være kreativ om jeg skal holde meg til mitt  ’kom i form skjema’. På lørdagen fikk jeg defor lura med meg samtlige unger ut på en flere kilometer lang sykkeltur. Dvs de sykla og jeg gikk, eller egentlig var det  jeg og 12 åringen som gikk, Skallepær satt i vogna, mens de andre sykla.  Jeg måtte riktignok dra El Chaparro mesteparten av veien, men det var et kalkulert trekk fra min side. Jeg tenke jo som vanlig mest på meg selv og muligheten for å brenne vekk litt ekstra flesk. Det er tross alt grenser for hvor langt en treåring orker å sykle. La oss bare håpe at jeg ikke har frarøvet han sykkelgleden for godt. Man blir igrunn ganske sliten av å dra en treåring på sykkel i 8 km, særlig når gutten halvveis ut i turen oppdager bremsen…

På lørdags kvelden trosset jeg mine stive og støle lemmer også gikk jeg lang tur med bikkja.  Jeg orka nemlig ikke ha med henne på tur tidligere på dagen da hun mesteparten av tiden oppfører seg som denne krabaten her:

Ikke bare oppfører hun seg som denne fyren, hun ligner på ham også.

-og jeg har igrunn mer enn nok med å holde orden på ungeflokken om jeg ikke skal drasse med meg en sånn ulldott også.  Beistet er jo tross alt en god del større en et ekorn.

Dumme stakkars dyret

På søndag gikk jeg jammen i meg tur igjen, enda jeg ikke hadde  lyst.  I dag blir det ikke noe for mannen har sen vakt så da får jeg vel kanskje fine fram ZUMBA dvd’n som har ligget i skuffen siden den kom i posten for noen uker siden?    Ellers er det vel kanskje lov med èn hviledag?

På onsdag var jeg blå.  Jeg hadde gått ned fantastiske NULL kilo til tross for heftig trimming i opptil flere uker. Jeg veide meg hos mammaen min på søndag, og da veide jeg plutselig èn komme fire kilo mindre enn på onsdag?! Kan det være at forbrenningen min endelig har våknet??

Nå skal jeg til tannlegen. TRAVELT!
Bloggast

Bikkjer driter. Folk som ikke plukker opp dritten etter bikkjene sine er etter min mening noen grisete svin uansett hvor beistet skulle finne det for godt å trøkke ut en kabel. Jeg plukker ALLTID opp bikkja mi si møk, men jeg observerer at det er veldig mange hunde eiere som DRITER i det. De er noen frekke, fredige og grisete svin, menneskene altså, ikke hundene!  Selv i skogen hvor det ferdes mange folk skal man plukke opp etter hunden sin!  Det er nemlig ikke hyggelig å komme på tur med mine små og tråkke rett ut i svineriet.  Noen steder ligger det så tett med DRIIIT at det knapt finnes en ren flekk å gå på! ÆSJ! Enda værre er de som plukker opp dritten også kaster de posen med møk i så den henger og dingler i trær og andre godt synlige steder. Da vil jeg mye heller at folk skal kaste det hele i søpla mi.

I går var jeg ute og gikk tur med bikkja mi. Dere trodde kanskje at jeg ikke var ute å gikk? Men det er jeg! Omtrentlig 4 km hver dag i veldig ulendt terreng, hjertepumpa går og jeg blir svett, så jeg innbiller meg at jeg allerede har blitt veldig sprek. Nå ser det i midlertidig ut til at jeg MÅ ta meg noen dagers pause for i går gikk jeg skikkelig omkull da jeg tråkket uti et høl,…IGJEN!  Som vanlig når slikt skjer så lå jeg på bakken og lo så tårene spratt, men greia er at denne gangen er foten blitt virkelig stygg og jeg klarer ikke tråkke på den, så jeg får vel gi den et par tre dagers hvile? Kanskje jeg kan sykle isteden for, kan tråkke med hælen?

Til saken.

I går hadde jeg med den ene jentungen og hennes venninne og venninnens hund. Venninnens hund dreit, vi plukka opp, pakket pent inn i en hundebæsjepose og jentungen min kasten den i nærmeste søppeldunk. Vi var nå på en mil lang grusvei hvor det ligger ca 4 hus. Plutselig ser vi det står en mann i verandadøra langt der oppe i huset, mens kona hans står og myser ut bak gardina. Mannen farer ut og begynner å banne og sverte og rope skjellsord etter oss. Jeg snur meg og roper opp at om søpla hans er så mye verdt så kan jeg stoppe opp på vei hjem og pelle med meg posen med bæsj da. Han avslutter det hele med knyttet neve mens han brøler av full hals “FAENS HÆLVETES DRITTKJÆRRINGER.”   Småjentene ble ganske forskrekket og litt redde, men jeg fikk dem til å le litt av det hele og lurte på hva han hadde for noe fint i søpla si ettersom det var helt krise at vi kastet posen der.

Da vi gikk tilbake hadde denne mannen selv vært i søppeldunken sin og hentet denne lille lilla hundebæsjeposen og kasten den ut og midt i veien. 

Jeg tok med meg jentungen opp til huset hans og han kom stormende ut på verandaen og virket egentlig ganske truende og han brølte mot meg: “HAR DU PROBLEMER ELLER?”

 ” Nei ” svarte jeg ” men jenta her skal si deg noe ” , hvorpå hun sa: ” Unnskyld for at jeg kasta posen i søpla di.” Han ble helt stille og virket litt forvirret og sa fortsatt litt sint mens han nikket kraftig på hodet og sa :

” Ja ok, det er greit det.“

Jeg var imidlertid ikke helt ferdig.  Jeg synes nemlig ikke det er greit å snakke sånn til barn så jeg sa: ” At du, en voksen mann, kan stå der oppe å skrike til to små jenter at de er noen ‘faens hælvetes drittkjerringer’?, du burde skamme deg! - og nå skal du si unnskyld til disse jentene “. Han rygget et skritt bakover, ble ildrød i ansiktet også kremtet han før han faktisk sa, om enn noe motvillig, ” unnskyld  “  før han igjen ble sint og begynte å banne ut noen gloser om at vi var noen drittkjærringer og faens oldemor og diverse annet som ikke egner seg på trykk.  Jeg sa da noe sånt som at:

” jeg tror det faktisk ikke er lov å si slike ting til andre mennesker lenger jeg? “, da blei han helt rar, men så begynte han på an igjen og da blei jeg irritert også sa jeg: ” Du veit det at de færreste plukker opp dritten etter bikkjene sine, men vi plukket opp, du ville heller kanskje at vi skulle latt den ligge? Neste gang…NESTE GANG! -da skal jeg la bikkja mi drite midt på den grønne gressplenene din også skal jeg la møka ligge igjen der, for det tror jeg faktisk ikke det er noen lov imot! “ Jeg tror jeg pekte gjentatte ganger med pekefingeren min både på han og gressplenen hans mens jeg sa det også. Så gikk jeg min vei mens han stod bak meg og ropte : “SKAL VI VEDDE, SKAL VI VEDDE” - med knyttneven i været og bannet ut noen gloser. Jeg snudde meg og ropte: “NÅ ER VI FERDIG MED DETTE!”- også gikk vi hjem. Det stinka fyll av han så han var ikke edru heller, MØKKAMANN altså!

Bortsett fra det, og at jeg falt omkull så jeg tok saltomortale bortover veien, så hadde vi en kjempe morsom og fin tur. Vi så fem rådyr også fant jeg blåveis, og blåveis har jeg ikke sett på mange år.

Til de av dere som er alternative: Vær så snill å send meg kjærlighet og healende tanker så foten min blir frisk fortere enn svint. Jeg har kommet inn i en så fin rytme med gåturene mine at jeg er redd for å skli ut nå som jeg endelig har kommet så godt i gang. Tusen takk.

Når man har sånn kropp som jeg har så har man ingenting på asfaltert vei å gjøre. Tiden da jeg løp rundt i byen på høge hæler er for lengst forbi, og kommer vel neppe tilbake heller. Like greit det egentlig, for jeg trives forsåvidt godt blant barnåler, blåbærlyng og flått, og nå som den siste snøen ENDELIG er forsvunnet kan jeg våge meg utenfor husets fire vegger igjen.

Så i dag stappa jeg derfor Skallepær i terrengtrilla mi og dro til skogs mens de tre eldste var på skolen.

El Chaparro liker ikke bare å være på tur han liker også å gå på tur. TO år gammel kunne han være med å gå timeslange turer i skogen på sine egne bein uten så mye som et knyst, helt frivillig. I begynnelsen hadde jeg med vogn, men den ble aldri brukt.

El Chaparro var høyt og lavt i dag.  Mest høyt, til min store forskrekkelse.  Jeg synes nemlig det er fryktelig skummelt når barna begynner å bevege seg i høyden.  Så jeg står alltid med skrekkblandet fryd å ser på, og later som om jeg ikke synes det er det spor skummelt.   Neida, tvertimot så heier jeg på dem mot min egen vilje og bedre vitende, mens jeg holder meg ubemerket nærme nok til at jeg tror  jeg kan rekke å fange dem om de skulle finne på å ramle ned eller noe…

…det er fælt å være mamma.

Vi kosa oss i dag…

…SKJØNT…

…Hva Skallepær synes om livet i skogen er jeg derimot litt usikker på?

Hva var det du  sa  at du synes om å være ute på tur igjen Skallepær?

Vi har vært på tur i dag.

Aketur.

Etterpå dro vi til koperativen i Særp og hadde brødskjærerkonkurranse. Der har de nemlig to brødskjæremaskiner og konkurransereglene går kort sagt ut på at det er om å gjøre å skjære opp flest mulig grisla kneipp på kortest mulig tid. Man må også pakke de forskriftsmessig inn etter oppdeling.  Jeg vant, som vanlig, med to hele brød enda mannen min fikk et helt brøds forsprang og jeg fikk hjelp av en tre åring.
Nå har vi brød ut helgen og hele neste uke til ende.

På vei hjem spiste vi opp en hel pose med Hannemors smultringer.

Ha en fin lørdagskveld alle

Når høsten er slik som dette da er den deilig. Frisk luft som klyper deg i kinnet, sola som fortsatt gir litt varme, løv i alle farger som rasler på trærne. Sitter man på et stille sted og lukker øynene kan det nesten høres ut som om man er ved sjøen.
I dag pakket vi prix posen og dro opp i skauen bak huset og grilla noen gilde pølser på en engangs grill sammen med barna.

Når jeg kom hjem stekte jeg fire kilo med medisterkaker. Det burde vel holde til en 2-3 middager. Etter middag leste jeg to bøker for treåringen før han sovnet på sitt grønne øret på en prikk klokka sju. Selv sitter jeg her med røde roser i kinnene, glad og lykkelig fordi livet er så godt å leve. Jeg koser meg virkelig glugg ihjel sammen med barna mine. Jeg kan ikke tenke meg noe som helst i livet som kan måle seg med det å dele undringen over alt som finnes her i verden med en liten kropp.  Jeg er heldig.

I morgen skal vi rydde i hagen. Jeg gleder meg faktisk.  Vi finner sikkert noe å undre oss over da også.

P.s SULVIS har konkurranse på bloggen sin.  Fin premie.