Det er kaldt om dagen. Sola varmer så vidt fortsatt, men ikke før mange timer etter frokost  og kun i et par tre korte timer om dagen. Når jeg står opp om morran og skal ut med bikkja står pusten min som frostrøyk på en iskald vinterdag og alt ute er rimet og hvitt. De siste sommerblomstene er for lengst blitt svarte og står råtne i pottene sine, de som kan ”overvintre” er blitt flyttet innomhus, stemorsblomstene gikk dukken i natt og på trappa mi er det nå bare lyng igjen. Ungene snørrer og hoster. Mannen har begynt med lue igjen. Bilen skulle ha fått vinterdekk og til helgen er det meldt snø! Jeg fryser og kunne egentlig tenke meg å gå i hi og bli der frem til våren…det er unaturlig å stå opp mens det fortsatt er mørkt ute, før sola lissåm? Hvem i all verden har finni på at vi skal det?

Pluggen har brukt sykedagene hjemme denne uken til bla å fargelegge, og jeg vil påstå, uten å skryte altfor mye, at han må da være over gjennomsnittelig flink? Jeg mener, gutten har akkurat runda fire år! Hvilket talent! Han har riktignok fått nedarvet talentet i bøtter og spann direkte fra meg, siden jeg jo også er over middels flink med tegneblyanten, men det er jo dermed ikke noen automatikk i at disse egenskapene skal slå ut i full blomst. Men muligheten for at nettopp dèt skal skje er jo veldig stor når disse kunstnergenene ligger der latent og ulmer under huden hans og bare venter på å bli satt i sving, særlig når man fjerner tilgang til alt av pc og dataspill, og i tillegg slår av TV…. da blomstrer det gitt.

Det påståes at øvelse gjør mester, men jeg mistenker at det muligens er en sannhet med visse modifikasjoner.  

Jeg har nemlig øvd meg på å stå opp mens det er mørkt ute i mange mange år, men det virker ikke som det har noen effekt for jeg har fortsatt ikke blitt noe flink til det.

 Kanskje ”stå opp i mørten” genene ikke finnes i meg?

Finnes de i deg?

En gang i gamledager var dette nytt og veldig morsomt.  Jeg husker at jeg lo både lenge og vel, ja faktisk i flere uker, av Valens Geir.

Jeg hadde glemt hele greia helt til jeg leste om Arild på bloggen til Morda di og jeg i dag, og jeg fikk plutselig og øyeblikkelig opp bilder av Geir. Jeg har sagt det før og nå sier jeg det igjen: Hjernen er en merkelig ting.

Det er vikitg å le hver dag.  Det skal visst nok være godt for både det ene og det andre sånn helsemessig sett har jeg hørt og man skal ikke se bort i fra at man brenner et par ekstra kalorier i samme slengen.  Jeg lo ikke så mye av Geir i dag, bare smilte litt.  Gode minner…,gode minner

Jeg både smiler og ler litt når jeg stikker innom bloggen jeg har nevt ovenfor.  Noen ganger har jeg også ledd høyt.  Når jeg blir tynnere må jeg huske på å nevne personen bak bloggen i takketalen min.

Forresten så har jeg nå begynt å få kviser.

Det må være pga all treningen.

Det er nok fettet som tyter ut.

Drittliv!

Nå har jeg ikke fått trimma siden DETTA (venstreklikk takk) skjedde, og det er jo nå straks ei uke siden. Foten er ikke bra i et hele tatt og jeg ligner i grunn litt på Zeb Macahan der jeg halter av gårde. Svarte svingende. Frustrasjonen over situasjonen tilspisset seg fullstendig nå i kveld og jeg dro derfor på butikken og kjøpte med en og en halv liter cola, 150 g crispo og en pakke krone is med jordbær siden sistnevnte var på tilbud på koperativen i dag. Jeg veit, jeg fortjener en skikkelig omgang med god gammaldags juling , men når livet går meg i mot på denne måten da blir jeg deppa! Så nå har jeg bestemt meg for at jeg skal væra feit resten av livet, og det er likegreit for de mageplastikk operasjonene som jeg sannsynligvis må ha etter endt vekt tap vil jeg ikke ha råd til allikevel så da kan jeg like så godt bare væra FEIT!

Nei jeg finner ikke på dette fordi jeg er LAT! Jeg tuller ikke, foten min er ØDELAGT! Se bare her

Sympati mottas med takk!

På to dager har jeg gått tretti tusen skritt, og blitt svett av det!  De fleste vil vel tenke at det ikke er så mye å rope hurra for, men når det sannsynligvis er mer enn hva jeg gikk til sammen i hele fjor så er det intet mindre enn imponerende om jeg så skal måtte si det selv! I tillegg kommer selvfølgelig loffing fram og tilbake i huset, på butikken samt småturene jeg rusler med småguttene på formiddagen og diverse.

Jeg  h a r  s å  vondt.   Jeg har tråkka over. På begge beina sånn for sikkerhets skyld.  Fordi den @#%* hunden min ikke klarer å gå/jogge i rett linje.  Den må løpe , hoppe og bykse hit og dit, sidelengs, fremlengs, på tvers og gjerne litt rundt og baklengs på engang,  og når man går med et slikt beist i ulendt terreng med min kropp og fysikk da tråkker man selvfølgelig utti høl og snubler over røtter og ødelegger ankler og håndledd.  Jeg har fått vann i kne, krøll på bekkenet og hofta er ute av ledd.  Jeg tror egentlig at jeg har knekt et par ribb bein og forstuet rauen òg.  Det eneste som til en forandring ikke har slått krøll på seg er ryggsøyla?!

Det er godt å kjenne at man lever!

I dag blir det ikke noe tur.  Ikke fordi skavankene stopper meg, men mannen min.  Han skal på jobb i kveld og da må  jeg være på post hjemme.

Heldigvis tipset Bluefairy meg om ZUMBA .  Det kom i posten i går så da har jeg ikke noen unnskyldning lenger for å sitte på baken å surmule i sofaen.  Skjønt etter å ha tittet raskt igjennom instruksjonsvideoen så har jeg bange anelser om utfallet av det hele.  Noen av trinnene til de jentene synes nemlig å være meter lange og når jeg har en personlig skrittlengde på max 25 cm pga defekt bekken så blir jeg litt usikker på om jeg klarer å gjennomføre?  Ja, ja…jeg får vel riste løs på andre kroppsdeler en bekkenet mitt.  Heldigvis så har jeg salsa’n grundig innarbeidet fra før så jeg slipper å i alle fall å terpe på å få latino rytmen under huden.  Caramba!

Fin fredag og God helg!

Bloggast til uka.

Oppdatert: Det er meg på bildet. For syv år og 50 kg siden

Jeg må motivere meg selv skal jeg makte å komme i nærheten av målet mitt til neste sommer.

Å gå ned 10 kg på en mnd  høres jo helt utrolig ut, og nesten for godt til å være sant eller hva? - men det er faktiskt helt sant at jeg har planlagt at jeg skal bli slank og fin snarest.  Jeg skal nemlig  ned 40 kg innen mai.  Hvor realistisk målet mitt er kan vel kanskje diskuteres, men det burde vel være mulig?

I alle fall innen mai 2011? 2012?

Av forskjellig grunner
(èn av dem kan du lese om her)
ser jeg nå ut omtrent som dette:

Og jeg vil gjerne tilbake til dette:

Fast bestemt på å nå målet mitt startet jeg derfor dagen i dag i kjent stil med en neve potetgull, resten av colaen fra i går kveld samt 4 blingser rivierabrød med smør og nugatti.

Mitt aller største problem er at jeg ikke liker mat.  Jeg er så nøye med hva ungene putter i munnen men med meg selv så er det liksom ikke så farlig.

Jeg kommer meg ikke ut av huset uten å måtte drasse med ALLE barna, og da synes jeg det er litt tungvint å dra på steder hvor mennesker samles for trene sine legemer.

Jeg har defekt rygg som hindrer meg i min livsutfoldelse.

Jeg trenger et kraftig spark bak!

HJELP!

p.s Jeg syntes jeg var feit når jeg var 30 år også, og jeg var ofte skamfull for kroppen min, men når jeg ser på de bildene nå så var jeg jo igrunnen kjempefin.

Hvordan i all verden skal jeg klare dette?