Da bør du i så fall ikke lese denne posten for å få tips og råd.

Jeg lider nemlig av kronisk nattevakt syndrom og er nå i ferd med å miste enhver form for logisk sans og evne til å orientere meg i samfunnet på permanent basis.  Jeg kan ikke hjelpe deg på noen som helst måte.

Dette er bare et referat fra en ganske VANLIG morgen i min heim:

Etter fem timers sammenhengende søvn, hvilket er en UVANLIG luksus for meg i dette huset, stod jeg opp, som VANLIG, litt før seks i dag. Jeg lagde matpakker til ungene, som VANLIG, hjalp seksten og et halvt åringen, som VANLIG, slik at hun ble ferdig i tide til drosjen kom og hentet henne klokka syv.

Sånn er det når man har en 16 åring som trenger like mye hjelp som en fem åring til klær og annet. Forskjellen er at 16 åringen er ikke like lett å ta på fanget…
Til VANLIG pleier de to minste å våkne i denne timen, og da pleier det å bli litt hektisk, for alle skal ha en bit av mamma på likt, men i dag så sov de. UVANLIG, og jeg så ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke de.

Da den eldste hadde reist, så stod de to andre opp.  De to mellomste.

Prefjortisen, som VANLIG, kjempe sur og 9 åringen, som VANLIG, helt bortreist.

De to er rotekoppene over alle rotekopper. De veit ALDRI hvor de har noen ting enda vi har satt ALT klart kvelden før så det, I TEORIEN, skal gå litt smoothere om morran.

De to små sover fortsatt, UVANLIG, og jeg øyner en mulighet til å krype under dyna igjen. Også UVANLIG. Så,etter å å gitt dagens formaninger som VANLIG,  til de to i midten, lister jeg meg inn i senga for å slappe av litt før Skallepær våkner.  UVANLIG.  Og jeg rakk akkurat å legge hodet ned på puta, før han stod i senga på rommet sitt, som VANLIG, og skreik av full hals. Jeg hentet han, som VANLIG, og siden han fortsatt får morrapupp, (JA FAKTISK SÅ GØR HAN DET!), hadde jeg nå en gyldig og godkjent unnskyldning for å ta han med meg tilbake i min egen seng, UVANLIG, siden vi VANLIGVIS egentlig pleier å sitte i sofaen og holde overoppsyn med de to i midten. Pluggen sover fortsatt. Det er UVANLIG, og jeg ser ABSOLUTT INGEN grunn til å vekke han.

De to andre er så store at de, I TEORIEN, kan klare seg selv. ALT er jo klart. Matboksene står i kjøleskapet. Frokosten ligger klar, ALT de skal ha på seg og ALTde skal ha med seg likeså.

Jeg ligger å hører på hvordan de krangler, vimser fram og tilbake og rundt seg selv og ikke finner noen ting i det

U E N D E L I G E.

Etter å ha vært opp og ned trappa , som VANLIG, til sammen ca 7 ganger for å hente ting de har glemt, hører jeg omsider døren bli lukket for siste gang.  Jeg ligger i senga mi, UVANLIG, og lurer på om det er MULIG Å BLI NOE MER VIMSETE?!

Det blir rolig i huset, UVANLIG.

Både Pluggen og Skallepær sover fortsatt, høyst UVANLIG og jeg ser ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke dem.
Jeg kryper under dyna. Det er godt og varmt med to små varme kropper som sover inntil meg.  Jeg smiler og puster lettet ut. Jeg lukker øynene og sovner. UVANLIG.

En time senere våkner jeg. Klokka er NI! Vi skal være i barnehagen om 30 minutter! Et angrep av vill panikk angriper meg i ca ett tiendels sekund før jeg rister det av meg og tenker “HVORFOR STRESSE?”
Jeg plukka opp tlf og ringte barnehagen og sa at vi kom seint i dag. Veldig seint.
UVANLIG.
Nå skal Skallepær sove middag. Jeg òg, som VANLIG. Og jeg ser ANSOLUTT INGEN GRUNN til hvorfor jeg ikke skal det?

JEG ER UVANLIG TRØTT OM DAGEN!

Sommerferien er nå offisielt over.

Den endelige bekreftelsen kom i går da Panduro katalogen kom dumpende i posten og julevarene for julen 2010 var å se på ikke mindre enn de TREDVE første sidene i katalogen.  Som om ikke det var nok, så var det i dag den aller første skoledagen etter sommerferien.

For meg så kom det som et sjokk da jeg, for å være helt ærlig, hadde fortrengt at første skoledag var i dag! Jeg har grua meg som en hund. For det å få ungene av gårde i tide har ikke alltid vært bare bare her i huset. Med fem mer eller mindre hjelpesløse unger og bare en voksen til å holde orden i kaoset så sier det seg selv at det til tider har vært tendenser til traumatiske opplevelser for både liten og stor fra tid til annen her hos oss.

Nytt av i år er at eldstejenta har begynt på VIDEREGÅENDE skole.  Hvordan det har skjedd skjønner jeg ikke helt, da det jo ikke er særlig lenger siden enn i forfjor eller så at jeg gikk der selv… At hun går på skole langt hjemmefra, og helt i by’n (skummelt), betyr at jeg må enda tidligere opp om morra’n en jeg måtte før, hvilket jo i grunn egentlig er helt greit, siden jeg jo fortsatt er oppe mesteparten av natten med Skallepær allikevel. 

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men utrolig nok så er det faktisk lettere for meg nå. Siden jentungen skal på skole i by’n får hun nå nemlig tilrettelagt gratis skoleskyss…lokalpatriot som jeg er ovenfor bygda mi  har jeg nemlig spart kommunen for tusenvis av kroner ved å kjøre selv i alle disse årene før dette.  Jeg trodde kanskje i mitt naive sinn at jeg på den måten kunne bidra til bedre kommuneøkonomi slik at vi f.eks slapp eiendomsskatten eller noe, men der tok jeg overraskende feil gitt.  Uansett,  nå som det er slutt på den kjøringa fra min side slipper jeg å stresse, kjefte og mase på ungene for å få alle ferdig samtidig og på likt samt å drasse med meg de to minste guttene ut i otta for å være med å kjøre den eldste til skolen i all slags vind og vær året rundt.

Nå har jeg plutselig ikke fem unger som jeg må ha ferdig samtidig og på likt lenger.   Det sier seg jo selv at det er en tilnærmet lik umulig oppgave å få dêt til. Alle (i hele verden) veit jo at det er umulig å være mer en ett sted om gangen, og unger opptrer oftest både høyt og lavt og gjerne over alle hauger simultant og hver for seg.   I alle disse årene så har jeg da  altså på mirakuløst vis allikevel klart å sjonglere dette morra racet! Jeg har bare en ting å si om meg selv; WONDERWOMAN!

Nå er det heldigvis slutt på pinslene, for nå kan jeg stelle og sjippe ungene av gårde puljevis. Fungerer mye bedre. Puslespillet har plutselig fått brikker som passer i sammen. Se bare her; Eldstejenta er oppe klokka seks, hun må ha hjelp til det meste…og det får jeg nå gjort i ro og mak til både min og hennes glede. Drosjen henter henne ti over sju og så står de to i midten opp kvart over sju. Prefjortisen ordner det meste selv, men har en stygg tendens til å glemme alt og ikke huske hvor noen ting er så hun må holdes litt i ørene. Ni åringen er et kapittel for seg, og han veit knapt hvor han har seg selv og jeg blir svimmel bare av å tenke på den vimsekoppen så jeg orker ikke utdype tilstanden nærmere her. De to i midten er ute av døra omtrentlig ti over åtte. Så står Pluggen og Skallepær opp engang mellom der. Vi tre som er igjen steller oss etter at de tre andre har reist og jeg kjører pluggen til barnehagen, ja han har nemlig begynt der og det for mer enn to uker siden uten at jeg har nevt det med et eneste ord!, litt over ni.

Det kunne ikke blitt mer perfekt! Det kjennes ut som om jeg har dødd, vært i helvete og kommet videre til himmelen. Det er nesten så jeg tror at jeg er i ferd med å utvikle udødelighet og få evig liv! ENDELIG så er det slutt på de grusomme kaotiske morgenene.   For ALLTID får jeg håpe!

Nå skal jeg lese i Panduro katalogen, mens dere kan se på dette fine bilde av meg og guttane på stranda mi…

ER DU KLAR FOR JUL?

Klokken er i skrivende stund 13.30 og jeg har så langt i dag i min velorganiserte, effektive og suksess fylte hverdag allerede gjort følgende:

• ammet mesteparten av natten
• luftet hunden
• vekket alle barna
• laget frokost til hele familien
• fått kyss av mannen
• smurt matpakker til barna
• fått tre av barna trygt avgårde til skolen, de to minste er hjemme
• gitt baby morgenstell og mer pupp
• stelt treåringen og gjort han klar for dagen
• ryddet kjøkkenet
• fått kyss av mannen
• tatt klesvasken
• gitt pupp til baby
• stelt meg selv
• gitt pupp til baby
• fått kyss av mannen
• vært på besøk hos en venninne og gått tur sammen med barna
• fått kyss av mannen
• gitt pupp til baby
• laget lunsj
• gitt pupp
• strikket
• gitt pupp til baby
• støvsuget huset
• lest en bok for de to minste
• gitt pupp til baby
• stelle baby
• litt mere pupp
• baby sover
• treåring leker

Nå sitter jeg derfor velfortjent på den feite ku RÆVA mi og BLOGGER! -stadig avbrutt av en søt liten gutt på tre som trenger mammaen sin til både det ene og det andre :-)

Snart skal jeg ta i mot unger som kommer hjem fra skolen.  Da spiser vi litt formiddags mat, så er det lekser, deretter middag og alt som hører med før jeg går dirkete over til eventuelle fritidsaktiviteter og/eller kvelds stell.  For en fantastisk kvinne jeg er.  Jeg er stolt av meg selv.  FEM barn, og alt dette?  UTROLIG :-).

Dere syns kanskje jeg hadde fått mange kyss av mannen i løpet av dagen?

1. vi LIKER å nusse på hverandre
2. han er hjemme på pappaperm, ennå….helt til februar faktisk, siden jeg er “ute” i jobb.

Når høsten er som dette da er den deilig! Koselig med gamle loddne Ior med på tur. Fin hund!

Jeg kommer til å utnytte denne kommentaren, for alt den er verdt, så lenge jeg har morro av det…så denne posten er ingenting annet enn en rød tråd som jeg selv har valgt å trekke ut fra overnevnte sak.  Takk for å ha inspirert meg til nye og spennende bloggposter. *fnis*

For en FANTASTISK kvinne jeg er.  Kunne ønske alle var som meg.  Da hadde verden blitt perfekt!

For seks år siden kjøpte vi det huset som vi bor i nå. Et høyst ordinært husbankhus fra 1985 uten utsikt og med dårlig beliggenhet. Et skikkelig gjør det selv prosjekt hvor mesteparten av arbeidet bar preg av å være ufagmessig utført og som man ved første øyekast med letthet kunne se hadde huset en vilter familie som hadde oppfostret mange barn. I tillegg var kjelleretasjen ikke ferdigstilt og inneholdt kun et vaskerom med en løs stikk kontakt og et sluk. Det huset valgte altså vi å kjøpe. Det sier seg på en måte selv at det derfor var en del å fikse opp i her. Siden vi ville beholde sjarmen vi først falt for da vi kjøpte huset har vi derfor valgt å gjøre det meste selv, mens vi oppfostrer en haug med unger. Når man velger å pusse opp hus etter denne metoden sier det seg også på en måte av seg selv at det tar tid, og at resultatet blir så som så.

Etter seks år og er vi nå i ferd med å komme i mål, og endelig kan vi fordele oss på 240 kvm i stedet for tidligere 100, som jo er litt i trangeste laget for 7 mennesker. Heldigvis har vi veldig stor hage.

I går ryddet jeg ut av vaske/rote/bod rommet i kjelleren og fikk ting på plass i et helt nytt rote rom. Fryd og glede!

Jeg brukte hele dagen i går på å rydde i rote tingene mine. Jeg har en nemlig en tendens til å ta vare på alt salgs skrammel og skrot når det gjelder smånips som ikke kan plasseres andre steder enn i utallige skrin, bokser, konvolutter, esker og lignende. Når jeg leter gjennom slike er jeg som en unge på julaftenen.

Jeg er nemlig slik laget at jeg ikke kan kaste noe som helst før jeg har gått grundig igjennom hver minste lille ting. Og hvilke skatter jeg fant i går! Ting jeg har savnet å ta fram å titte på. Ting jeg har lett etter og ikke funnet. Ting jeg absolutt aldri vil få brukt for. Ting jeg kunne ønske jeg ikke hadde funnet, ting jeg hadde glemt og best av alt ting jeg engang ikke viste at jeg hadde. O fryd å glede.

Så nå er jeg endelig ferdig med å rydde og ordne i skattene mine og jeg har et helt lite rom med bokhyller hvor alle mine skrin, bokser, esker, konvolutter, mapper, permer, bøker jeg ikke vil ha i stua, hobbyting, steiner også videre er samlet. Orden i kaos. Det liker jeg. Og så koselig som det er å ta en tur inn dit en gang i mellom å titte på alle skattene mine. Roterommet er definitivt det fineste rommet i huset vårt. Jeg har nesten litt lyst til å flytte inn dit og være der for alltid. :-)