Først så blir Pluggen skamklipt hos frisøren… Han ser jo helt.. eh.. annerledes ut med den nye sveisen sin.
Ikke før har vi kommet oss fra sjokket etter frisørbesøket så kliner han til med familiehistoriens heftigste spyrunde noen sinne.
Nedenfor følger et sammendrag av dramaet!
Uke 41
Fredag: vondt i halsen, gråter er sur og lei
Lørdag: hoster mye. Tørr, hard hoste. Hoster mer og mer utover dagen/kvelden
Søndag: ligger rett ut i sengen og sover.  Er helt slått ut. Veldig anstrengt pust. Det piper og hveser fra brystkassen. Våkner tidlig på kvelden. Er kald og veldig bleik og blå på leppene. Begynner å kaste opp. Kaster opp mange ganger og mye.
Reiser på legevakten pga pusten, for dette lignet fælt på da Skallepær hadde lungebetennelse i sommer. På legevakta trodde de først at han hadde krupp, så astma og til slutt trodde de det var ingenting og vi blei sendt hjem med en flaske hostesaft.
Uke 42
Pluggen hangler. Spyr ikke mer. Litt bedre form, men er slapp, bleik, har dårlig matlyst og hoster stygt t.o.m onsdag.
Torsdag: er i bhg.
Lørdag: har litt vondt i magan tidlig på morran. Er i relativt ok form. Drar i bursdag. Pluggen driter på seg…
Får mer diaré utover dagen, ikke mye men det kom ei teskje spiseskje bløtt hver gang han feis. Slik holdt han på til over helgen.
Uke 43
Begynner å spy igjen. Spyr 2-5 ganger om dagen og har nå heftig diaré. Er bleik, ingen matlyst, slapp, kald og veldig tørst. Har gått ned nesten 2 kg!
Torsdag: reiser til fastlegen. Er redd dette ikke er vanlig omgangsyke da ingen andre i familien er blitt syke og det hjalp heller ikke så mye på nervene til mor at Pluggen selv hevdet for en tid tilbake, (omtrentlig i uke 41), at han hadde smakt på en hvit sopp i skogen.
Legen vår sendte oss videre til sykehuset. Vi var der hele torsdagen. De lyttet, lyste, kikket, banket og klemte på. De tok blodprøver, og røntgen av magen. Urinprøve og avføringsprøve. Og fant til slutt ut, (på fredag)at det bare var et helt vanlig magevirus allikevel.
Fredag: Pluggen er på bedringens vei og spiste litt mat i dag.

Man føler seg jo litt som en sånn hysterisk mamma når det blir stelt i stand så omfattende undersøkelser for en simpel omgangsyke…?

Hvem plugg trodde du jeg snakket om da du klikket denne posten???

FIN FREDAG & GOD HELG!

Etter tre uker mer eller mindre på farten kan jeg da altså nå endelig bekrefte at vi fortsatt er i levende live og ved våre fulle fem alle sammen, selv om jeg kanskje henger i en litt vel tynn tråd…

Her følger er kort sammendrag.

Vi var først en tur noen dager  i Kristiansand hvor vi bla besøkte Kaptein Sabeltann.  Det kan du lese om hvis du venstre klikker nøyaktig

HER!

Etter Kristiansand reiste vi hjem for å pakke om og å omorganisere litt.  Pluggen blei sjuk og etter tre dager i horisontalen med blekt nebb, hodepine og oppkast dro vi til legen.  Det viste seg at gutten hadde ørebetennelse av den sorten som man må ha antibiotika mot.  Han var veldig syk, men kviknet relativt rask til etter et par dager med medisin.  Etter tre våkenetter på rad tenkte jeg som så at jeg fint ville klare en fjerde våkenatt uten alvorlige mèn og vi kjørte derfor i ly av nattens mulm og mørke femti mil av gårde på smale og kronglete veier til stranda mi.  Da vi endelig kom frem utpå morgenkvisten engang var jeg ikke akkurat noe pent syn…

Ja altså han måtte ikke gå med lue pga dårlig vær, men pga den ørebetennelsen.  Vi har nemlig  kosa oss masse vi for i motsetning til alle dere andre som ikke har gjort noe annet enn å klage på det dårlige været i hele sommer så har vi hatt strålende sommervær i hele ferien…og det er faktisk helt sant.

Vi kosa oss glugg ihjel kan du skjønne selv om vi levde under trange kår, men slikt tar man ikke så tungt når man både har verdens fineste strand å boltre seg på og i tillegg får tildelt godvær.

Tidligere i sommer anbefalte jeg en tur til Preikestolen. Det gjør jeg fortsatt, men gå opp til toppen i stedet for å ta båt turen under. Om jeg skal sammenligne de to så blir båt turen på Lysefjorden skuffende i forhold.

I år som i fjor så har vi fartet Norge rundt med bil på kryss og tvers. Det er i grunn ganske hyggelig selv om det til tider er både klamt, trang, frustrerende og til tider grunnlag for både skilsmisse og det som verre er…her er et lite knippe av stedene vi har vært eller passert i år.

Skjønner ikke en dritt av det nye PEN kameraet mitt jeg…

Etter Stavanger-Odda dro vi hjem, igjen, og pakket om før vi Satte kursen mot Lillehammer.  Der bodde vi på Hotel.

På Lillehammer blei Skallepær skikkelig dårlig og det hele endte med at han ble lagt inn på barneavdelingen på sykehuset der. Han fikk lungebetennelse og han gikk fra å være frisk til alvorlig syk veldig fort. Dette var ikke noe hyggelig med heldigvis ser det ut til at det har gått bra.

For intime detaljer vennligst venstre klikk HER!

Vi fikk heldigvis gjort litt annet mens vi var på Lillehammer enn å ligge på sykehus. Samme dag som Skallepær blei lagt inn var vi i Hunderfossen familiepark. Det var steikevarmt den dagen, og masse folk. Pluggen syntes det var kjempe gøy men Skallepær lå bare rett ut i vogna si og brydde seg ikke om noen ting. Han var jo syk.  Så tross alt og selv om jeg og Skallepær måtte bli igjen på Lillehammer i noen dager mens de andre dro hjem var det fortsatt en helt ok tur.

Vi gravde gull, lagde kjempe såpebobler, så troll og var i utkikkstårnet med mer. Deilig familiepark å besøke selv om det var mye folk. Der var det ikke mye mas og tjas nei, og det liker vi (at det ikke er).

SOMMERENS DESIDERT KULESTE STOPP HAR DERIMOT IKKE VÆRT NOEN AV DE OVERNEVNTE MEN FØLGENDE:

HØYT OG LAVT AKTIVITETSPARK!

DIT MÅ DERE DRA!

Venstre Klikk DENNE linken for å lese mer!

Nå er jeg sliten og for å være helt ærlig så kunne jeg strengt tatt ha trengt en liten ferie….

Etter å ha vært borte fra bloggen siden før forrige helg eller deromkring grunnet et lengere opphold på stranda mi, som man kan se bilde og film av om man scroller litt nedover i postene mine, fikk jeg skikkelig blogg-angst og et snev av dårlig samvittighet da jeg kom til å tenke på alle de som daglig forgjeves sitter der ute å venter på sin daglige dose med meg

 Jeg fant derfor ut, etter å ha zummet meg i et par tre dager at det jo sikkert fantes en mulighet her hvor jeg befinner meg nå til å få kontakt med min verden der oppe i nettskyen. Vi lever jo tross alt i 2010. Så derfor, etter en kortere undersøkelse av området, fant jeg et multimediarom. TA-DA!

Jeg har gyldig fravær, så dere kan like godt slutte å være snurt over manglende svar og diverse  først som sist.  Skallepær og jeg ligger nemlig på et sykehus, 30 mil og noe fra hjemme, og det ser ut som om vi må bli her noen dager til

Han får antibiotika intravenøst,samt væske og næring. Han er på bedringens vei men fortsatt redusert. Alt blir bra til slutt. Helt sikkert.

Sånn bortsett fra at det er “ille tråki” at Skallepær skulle bli så syk så fort og så alvorlig så er det skikkelig kjipt å være borte fra pluggen og de andre hjemme også. Men aller værst er det at jeg hadde pakket med meg klær for kun 3 dager og ikke en ukes tur…og å være ei overvektig og lettere inkontinet dame på noen og tredve når truselageret er tomt…. – DET SUGER!

God bedring til Skallepær og meg selv og jeg håper vi kommer oss hjem fortere enn svint (hvor fort er det?)
Ingen bilder nå.

Jeg kommer tilbake til denne verden når jeg er hjemme igjen.

Hasta La Vista!

Dette er fra en ferie fra før vi begynte å dokumentere turene i feriedagboka vår og det var noen år siden denne episoden så jeg husker ikke detaljene fra den ferien så godt, men den beviser vel kanskje at en del fakta som hevdes om mannen muligens ikke har så god rot i virkeligheten som det vi kvinner liker å påstå.

Dette var da altså på en av våre mange turer rundt om i Norges land. På disse turene havner vi av en eller annen grunn veldig ofte innom Rjukan. Denne gangen, siden vi var uten barn, bestemte vi oss for å bestige, skal man tro reklamen; Norges vakreste fjell. Gaustatoppen.

Vi hadde tatt den turen før, og det fristet til gjentakelse. Det er en utrolig deilig følelse å bestige en tind. At man kan se så langt som det man gjør så høyt oppe er et helt lite mirakel i seg selv synes jeg. Jeg mener å huske at i ordinært rusletempo så er det omtrentlig en fire timers tur opp, litt raskere ned. Men det kan hende jeg husker feil, bortsett fra at det er raskere ned enn opp. Det er alltid raskere ned enn opp av en eller annen grunn.

Det var deilig vær og god sikt og vi ruslet i vei slik vi pleier. Jeg la ikke merke til at det var noe spesielt med mannen min men syntes kanskje at han svettet litt mye, pratet litt lite og tok seg et par pauser mer enn ellers. Vel opp på toppen, gjorde han et iherdig forsøk på å legge seg ned i en litt merkelig forkrøplet stilling. Han kom med noen grynt, han var våt av svette, han holdt seg litt i siden, og ansiktsfargen hans var litt gråere enn bakgrunnsfargen på denne siden her. Jeg ble litt engstelig da, for jeg veit at mannen min sjelden sier au med mindre han har hatt en døden nær opplevelse. Dette var noen år før jeg visste det fantes en heis opp til toppen av fjellet, som vi helt sikkert hadde fått brukt i et nødstilfelle hvilket jeg jo skjønte at dette muligens var Ikke hadde jeg lyst til at han skulle bli hentet ut av helikopter så for å slippe å måtte gå hele veien ned alene sa jeg til mannen min noe sånt som at: ”du har vel ikke så vondt siden du har gått helt opp hit uten å si noe”, – også gikk vi ned igjen.

Da vi kom ned til teltet, krabba han inn under duken mer eller mindre bevisstløs, mens jeg satt utenfor og kjedet meg mens jeg knagde knoker og lurte på hva som gikk av mannen min. Etter en stund våknet han, og gikk ut for å presse pess ut av pe**en, som vi så fint sier her vi bor. Normalt pleier dette å ta en stund, men denne gangen var han raskt tilbake. Han ville jeg skulle bli med bort å se på! Se på? Hadde ikke lyst men blei med allikevel. Jeg var ikke helt sikker på hva han ville, om han skulle vise fram hvor langt han kunne få strålen til å gå eller hva det var, men da jeg så hva han pissa ut, da skjønte jeg hvorfor han hadde bedt meg med som tilskuer. Han pissa ikke blankt, ikke gult ikke engang oransje eller rødt. Han pissa SVART!
Han spurte meg: “er dette helt normalt eller?”, I det sekund tok jeg kommando over situasjonen, umyndiggjorde min mann og fra da av gikk det vel sånn ca. 30 minutter så var han lagt inn på sjukehus gitt, hvor han ble tildelt en passelig god seng samt morfin i store nok doser til å få en festlig lørdagskveld.
Jeg måtte luske slukøret tilbake til teltet i mørket. Og det er ikke bare bare når man er mørkeredd skal jeg si dere.

Noen dager senere satt vi hjemme i sofaen igjen og så var ferien slutt for denne gang.

Moralen i denne historien, om det er noen, må være at kvinner må slutte å si at mannen er en pysete liten sak som ikke tåler noen ting, at de klager og syter og holder på å dø bare de blir litt forkjøla, for jeg mistenker at det muligens ikke er helt rettferdig ovenfor mannen og hevde noe slikt. Jeg veit ikke hvordan det er å ha nyrestein, men noen kvinner som har hatt både det og født barn, har sammenlignet de to og uttalt at smertene er omtrentlig like.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hadde i hvert fall ikke besteget Gaustatoppen med rier og det som verre er, hadde du?

(Legg merke til det røde hjertet på bildet, der er det en liten hvit prikk. Det er den ène steinen han pissa ut!)