Dette var da altså på en av våre mange turer rundt om i Norges land. På disse turene havner vi av en eller annen grunn veldig ofte innom Rjukan. Denne gangen, siden vi var uten barn, bestemte vi oss for å bestige, skal man tro reklamen; Norges vakreste fjell. Gaustatoppen.

Vi hadde tatt den turen før, og det fristet til gjentakelse. Det er en utrolig deilig følelse å bestige en tind. At man kan se så langt som det man gjør så høyt oppe er et helt lite mirakel i seg selv synes jeg. Jeg mener å huske at i ordinært rusletempo så er det omtrentlig en fire timers tur opp, litt raskere ned. Men det kan hende jeg husker feil, bortsett fra at det er raskere ned enn opp. Det er alltid raskere ned enn opp av en eller annen grunn.

Det var deilig vær og god sikt og vi ruslet i vei slik vi pleier. Jeg la ikke merke til at det var noe spesielt med mannen min men syntes kanskje at han svettet litt mye, pratet litt lite og tok seg et par pauser mer enn ellers. Vel opp på toppen, gjorde han et iherdig forsøk på å legge seg ned i en litt merkelig forkrøplet stilling. Han kom med noen grynt, han var våt av svette, han holdt seg litt i siden, og ansiktsfargen hans var litt gråere enn bakgrunnsfargen på denne siden her. Jeg ble litt engstelig da, for jeg veit at mannen min sjelden sier au med mindre han har hatt en døden nær opplevelse. Dette var noen år før jeg visste det fantes en heis opp til toppen av fjellet, som vi helt sikkert hadde fått brukt i et nødstilfelle hvilket jeg jo skjønte at dette muligens var Ikke hadde jeg lyst til at han skulle bli hentet ut av helikopter så for å slippe å måtte gå hele veien ned alene sa jeg til mannen min noe sånt som at: ”du har vel ikke så vondt siden du har gått helt opp hit uten å si noe”, – også gikk vi ned igjen.

Da vi kom ned til teltet, krabba han inn under duken mer eller mindre bevisstløs, mens jeg satt utenfor og kjedet meg mens jeg knagde knoker og lurte på hva som gikk av mannen min. Etter en stund våknet han, og gikk ut for å presse pess ut av pe**en, som vi så fint sier her vi bor. Normalt pleier dette å ta en stund, men denne gangen var han raskt tilbake. Han ville jeg skulle bli med bort å se på! Se på? Hadde ikke lyst men blei med allikevel. Jeg var ikke helt sikker på hva han ville, om han skulle vise fram hvor langt han kunne få strålen til å gå eller hva det var, men da jeg så hva han pissa ut, da skjønte jeg hvorfor han hadde bedt meg med som tilskuer. Han pissa ikke blankt, ikke gult ikke engang oransje eller rødt. Han pissa SVART!
Han spurte meg: “er dette helt normalt eller?”, I det sekund tok jeg kommando over situasjonen, umyndiggjorde min mann og fra da av gikk det vel sånn ca. 30 minutter så var han lagt inn på sjukehus gitt, hvor han ble tildelt en passelig god seng samt morfin i store nok doser til å få en festlig lørdagskveld.
Jeg måtte luske slukøret tilbake til teltet i mørket. Og det er ikke bare bare når man er mørkeredd skal jeg si dere.

Noen dager senere satt vi hjemme i sofaen igjen og så var ferien slutt for denne gang.

Moralen i denne historien, om det er noen, må være at kvinner må slutte å si at mannen er en pysete liten sak som ikke tåler noen ting, at de klager og syter og holder på å dø bare de blir litt forkjøla, for jeg mistenker at det muligens ikke er helt rettferdig ovenfor mannen og hevde noe slikt. Jeg veit ikke hvordan det er å ha nyrestein, men noen kvinner som har hatt både det og født barn, har sammenlignet de to og uttalt at smertene er omtrentlig like.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hadde i hvert fall ikke besteget Gaustatoppen med rier og det som verre er, hadde du?

(Legg merke til det røde hjertet på bildet, der er det en liten hvit prikk. Det er den ène steinen han pissa ut!)