Jeg fant et gammalt bilde i en mappe på pc’n min. Det er så gammalt at det er fra før folk flest fikk digitale kameraer, så her er det snakk om en scan eller et mobilbilde av et bilde eller noe. Dette var nok ganske nøyaktig 10-11 år siden, tror jeg. I alle fall er det så lenge siden jeg bodde i det huset hvor bildet er tatt.  Jeg har pyntet meg og er klar for en tur på by’n.  Jeg husker tiden godt. Jeg var mye ute og hygget meg.  Jeg var nøye med å pynte meg når jeg skulle på noe og hadde alltid noe pent og fint å ha på meg ved slike anledninger.  Jeg var slank og livet var enkelt.
Jepp da, den tiden er nok forbi for godt! Nå er jeg blitt gammal og støgg og den eneste grunnen til at folk snur seg etter meg nå om dagen er fordi dem må se to ganger om det virkelig er mulig å opparbeide seg så feit ræv som det jeg har klart?!

Jeg pynter meg nesten aldri lenger.  Jeg har sluttet å lete etter pene klær som jeg kan kjøpe meg.  Jeg er nesten aldri ute å hygger meg , fordi jeg har aldri noe fint å ha på meg ved slike anledninger, fordi jeg er feit og skjemmes over kroppen min og hvordan jeg ser ut og da vil jeg helst ikke at noen skal se på meg.  Til og med det gå på butikken gjøres med bøyd hode og lutet rygg nå om dagene.

Som om ikke det var nok så kommenterte Pluggen KROPPEN min her om dagen. Han var av en eller annen grunn ikke i seng til vanlig tid og satt i dype tanker i sofaen og så på Bondi Beach. Etter en stund spurte han meg veldig alvorlig :”Mamma? Hvorfor er du så tjukk? Magen din går sånn utover den!? Den er ikke sånn flat.”  Jeg begynte å smile og syntes han var så klok og søt som gjør seg slike tanker og observasjoner på egenhånd, men inne i meg tenkte jeg;
“F*en heller!” -også bestemte jeg meg der og da for at jeg skal bruke resten av livet mitt på å prøve å få flat mage igjen istedenfor på denne meningsløse, intetsigende og tåpelige bloggen min! Og når ikke noe annet ser ut til å nytte så kanskje det Pluggen sa kan motivere meg til å klare å gjøre noe med vekten min? For tenk bare om ungen skal bli mobba på skolen fordi mammaen hans er feit!

Hadde ikke ankelen blitt ødelagt den gangen jeg falt uti de hullene hadde jeg vært tynn(ere)nå!   Helt sikkert!  Åååå som livet suger når du er feit! Det er skikkelig kjipt1

Bloggast om en tre års tid, når magen er flat igjen…

Jeg slanker meg.

Jeg har slanket meg siden mai. Så langt har slankingen for det meste foregått via intenst tankearbeid.   Jeg leste nemlig et sted at man kan tenke seg slank. Det er helt sant!

I utgangspunktet så startet jeg slankingen ved å bytte ut cola, sjokolade, is og potetgull med ekte mat som jeg fordelte i små porsjoner utover dagen, samt med å gå turer i skog og mark.   Jeg startet som vanlig knallhardt og gikk en del kilometer hver eneste dag.  De to første ukene trodde jeg seriøst at jeg skulle dø. Det var rett og slett smertefullt. Det var vondt og jeg holdt på å gi opp. Men det gjorde jeg ikke, jeg holdt stand, og etter å ha pint og plaget meg selv gjennom enda et par uker til var jeg i ferd med å bli sprek, inne i meg.   Kondisen ble merkbart bedre og jeg klarte nå til og med å småjogge litt gjennom løypa i skogen uten at jeg fryktet for mitt eget liv og helse. Humøret steg, kondisen ble bare bedre og bedre, fisken ble fastere og kiloene krøp sakte men sikkert av. Så skjedde DETTE! (venstre klikk takk),og siden har min fysiske aktivitet for det meste begrenset seg til lett rusling fra A-B.

Humøret synker, kondisen blir dårligere og kiloene kryper sakte men sikkert på! 

Siden jeg helst ikke går til legen, da jeg som tidligere beskrevet lider av innbilt hypokondri og som en direkte følge av det dermed tror at den selvdiagnostiseringen som jeg bedriver alltid er overdreven, latterlig og sist men ikke minst feil, kombinert med den egenskapen at jeg er født usedvanlig opptimistisk og derfor har en tendens til å alltid ha stor tro på at ting mirakuløst skal fikse seg helt av seg selv, har jeg da også med disse hersens beina drøyet i det lengste med å gå til legen…

(gå til legen? GÅ?)

Vel uansett, her er på en måte bekreftelsen da, på at jeg virkelig falt ned i noen hull og knakk beina (begge to) en dag jeg var ute å slanket meg mens jeg gikk på tur.  Samt at hevelsen jeg hadde virkelig var veldig mye verre enn hva som vistes på det bildet som jeg la ut en gang for lenge siden, og at jeg derfor med god samvittighet nå kan sitte her å synes synd på meg selv mens jeg stapper i meg cola, sjokolade, is og potetgull!

På to dager har jeg gått tretti tusen skritt, og blitt svett av det!  De fleste vil vel tenke at det ikke er så mye å rope hurra for, men når det sannsynligvis er mer enn hva jeg gikk til sammen i hele fjor så er det intet mindre enn imponerende om jeg så skal måtte si det selv! I tillegg kommer selvfølgelig loffing fram og tilbake i huset, på butikken samt småturene jeg rusler med småguttene på formiddagen og diverse.

Jeg  h a r  s å  vondt.   Jeg har tråkka over. På begge beina sånn for sikkerhets skyld.  Fordi den @#%* hunden min ikke klarer å gå/jogge i rett linje.  Den må løpe , hoppe og bykse hit og dit, sidelengs, fremlengs, på tvers og gjerne litt rundt og baklengs på engang,  og når man går med et slikt beist i ulendt terreng med min kropp og fysikk da tråkker man selvfølgelig utti høl og snubler over røtter og ødelegger ankler og håndledd.  Jeg har fått vann i kne, krøll på bekkenet og hofta er ute av ledd.  Jeg tror egentlig at jeg har knekt et par ribb bein og forstuet rauen òg.  Det eneste som til en forandring ikke har slått krøll på seg er ryggsøyla?!

Det er godt å kjenne at man lever!

I dag blir det ikke noe tur.  Ikke fordi skavankene stopper meg, men mannen min.  Han skal på jobb i kveld og da må  jeg være på post hjemme.

Heldigvis tipset Bluefairy meg om ZUMBA .  Det kom i posten i går så da har jeg ikke noen unnskyldning lenger for å sitte på baken å surmule i sofaen.  Skjønt etter å ha tittet raskt igjennom instruksjonsvideoen så har jeg bange anelser om utfallet av det hele.  Noen av trinnene til de jentene synes nemlig å være meter lange og når jeg har en personlig skrittlengde på max 25 cm pga defekt bekken så blir jeg litt usikker på om jeg klarer å gjennomføre?  Ja, ja…jeg får vel riste løs på andre kroppsdeler en bekkenet mitt.  Heldigvis så har jeg salsa’n grundig innarbeidet fra før så jeg slipper å i alle fall å terpe på å få latino rytmen under huden.  Caramba!

Fin fredag og God helg!

Bloggast til uka.

Oppdatert: Det er meg på bildet. For syv år og 50 kg siden

Jeg må motivere meg selv skal jeg makte å komme i nærheten av målet mitt til neste sommer.

Å gå ned 10 kg på en mnd  høres jo helt utrolig ut, og nesten for godt til å være sant eller hva? - men det er faktiskt helt sant at jeg har planlagt at jeg skal bli slank og fin snarest.  Jeg skal nemlig  ned 40 kg innen mai.  Hvor realistisk målet mitt er kan vel kanskje diskuteres, men det burde vel være mulig?

I alle fall innen mai 2011? 2012?

Av forskjellig grunner
(èn av dem kan du lese om her)
ser jeg nå ut omtrent som dette:

Og jeg vil gjerne tilbake til dette:

Fast bestemt på å nå målet mitt startet jeg derfor dagen i dag i kjent stil med en neve potetgull, resten av colaen fra i går kveld samt 4 blingser rivierabrød med smør og nugatti.

Mitt aller største problem er at jeg ikke liker mat.  Jeg er så nøye med hva ungene putter i munnen men med meg selv så er det liksom ikke så farlig.

Jeg kommer meg ikke ut av huset uten å måtte drasse med ALLE barna, og da synes jeg det er litt tungvint å dra på steder hvor mennesker samles for trene sine legemer.

Jeg har defekt rygg som hindrer meg i min livsutfoldelse.

Jeg trenger et kraftig spark bak!

HJELP!

p.s Jeg syntes jeg var feit når jeg var 30 år også, og jeg var ofte skamfull for kroppen min, men når jeg ser på de bildene nå så var jeg jo igrunnen kjempefin.

Hvordan i all verden skal jeg klare dette?

Det er noen år siden jeg sluttet og røyke.  Heldigvis.  Den lasten er jeg glad jeg er kvitt.  Røyk er noe dritt.  Nå som jeg ikke røyker selv er jeg blitt helt anti røyk.  Jeg klarer ikke være sammen med folk som røyker.  De stinker.  Jeg blir kvalm, og jeg synes det ser helt teit ut å sitte å suuuge på den dustete pinnen mens man forvinner i en sky av røyk der man sitter, eller står.  Jeg røyka så mye på slutten at jeg klarte ikke gjøre noen ting uten røyk.  Jeg hadde til og med et askebeger plassert ved siden av komfyren der hvor jeg står og lager mat.  Jeg rørte i sausegryta med sneipen i kjeften, jeg røyka på senga, jeg røyka i dusjen, ja jeg røyka overalt! - hele tiden.

Noe så flaut å tenke tilbake på nå!  Men det var ikke det jeg skulle skrive om.  Jeg har nemlig en annen forferdelig last.  Sjokolade.  Jeg tror jeg er mer avhengig av sjokolade enn det jeg noen gang var av røyk, om det er mulig.  Jeg spiser sjokolade hele tiden.  Jeg spiser sjokolade når jeg lager mat, jeg gomler sjokolade mens jeg rører i sausegryta, jeg spiser sjokolade i senga, jeg spiser sjokolade i dusjen, ja jeg spiser sjokolade overalt! -hele tiden.  Jeg har det omtrent på samme måten med coca cola.  Cola og sjokolade.  Jeg bare MÅ ha det.

Mat derimot, kan jeg klare meg uten i dagevis.  Det sier seg på en måte selv at dette ikke er videre bra for helsa mi.  Jeg klarte å slutte å røyke uten problem, hvorfor kan jeg ikke kutte sjokolade og cola?

Når jeg har vært gravid har jeg gått ned 15-20 kg bare ved å kutte cola og sjokolade og spise vanlig mat.  Alle andre går opp, mens jeg går ned.  Etter jeg har født ungen går jeg opp i vekt igjen.  Når jeg ammer går jeg opp, da alle andre går ned.

Hva i heite huleste er galt med meg?