Vi hadde tenkt til å la de av barna som ennå ikke har begynt på skole begynne på Steinerskolen.  Det var så å si bestemt.  Vi skulle bare besøke skolen for å få bekreftet vårt valg. Jeg, på vegne av oss, reiste derfor, med store forventninger, på et informasjons møte på en av disse skolene.

De ytre rammen ser så bra ut.  Det er mange flotte ord og fine fraser om barns utvikling og læring og pedagogiske prinsipper. De har mye metodikk og praktiske sider i undervisningen som vi synes er veldig bra. Men jeg fikk ikke noe godt førsteinntrykk av skolen på dette møtet. Det var noe som skurret med hele opplegget.  Det kjentes feil ut.

For å bruke et ALTERNATIVT begrep; jeg følte en mørk og dårlig aura der inne.

Alt jeg tidligere hadde lest, trodd og hørt om Steinerskolene var utelukkende positivt.  Jeg kjenner mennsker som har gått på Steinerskolen som bare har godt å si, jeg har snakket med foreldre som er fornøyd.  Hjemmesidene deres er flotte, og om jeg svelger Eurytmi ”kamelen” som de driver med på denne skolen så har jeg ikke funnet noe spesiellt å heve øyenbrynene over for å si det sånn. Lærerplanen er bra, jeg liker det jeg leser i den.  Men allikevel, siden jeg satt igjen med den følelsen etter det møtet, følte vi at vi trengte mer informasjon for å kunne gjøre en skikkelig vurdering før vi tok et endelig valg for barna våre.

Jeg stoler veldig på magefølelsen min.  Erfaringsmessig så er det nemlig veldig sjelden den har fortalt meg feil…

Vi har lest i timer og uker alt vi har kommet over.  Vi har googlet, og det som dukket opp der var også for det meste positivt.  Så begynte jeg å se på hvem som egentlig hadde skrevet alt jeg leste.  Stort sett så var det mennesker med bakgrunn i antroposofien eller med et antroposofisk livssyn.  Vi trengte mer informasjon, fra andre som ikke delte dette livssynet. For oss er det alltid viktig å se framsiden, baksiden og helst også innsiden, særlig når det kommer til å ta livsavgjørende valg på vegne av våre barn.  Vi vil være helt sikre på at vi velger “riktig”.  Vi begynte å søke etter informasjon i avisene.  Der fant vi mange artikler skrevet av lærere ved Steinerskolene, stort sett positive, men så fant vi plutselig dette:

Et steinerbarns bekjennelser

og

Det de ikke forteller oss

Etter dette så fant vi flere artikler fra foreldre som hadde hatt barn på Steinerskolen og som hadde tatt de ut av skolene av forskjellige grunner. Mest fordi de ikke var fornøyd med undervisningen.

Vi, men kanskje jeg især, ble fryktelig triste over denne, for oss, nyoppdagelsen.  Jeg var så sikker i min sak på at Steinerskolen ville være et riktig og veldig godt valg for barna våre.  Nå er jeg ikke så sikker på det lenger. Nå er det nesten helt sikkert at de ikke kommer til å begynne der…

Da bør du i så fall ikke lese denne posten for å få tips og råd.

Jeg lider nemlig av kronisk nattevakt syndrom og er nå i ferd med å miste enhver form for logisk sans og evne til å orientere meg i samfunnet på permanent basis.  Jeg kan ikke hjelpe deg på noen som helst måte.

Dette er bare et referat fra en ganske VANLIG morgen i min heim:

Etter fem timers sammenhengende søvn, hvilket er en UVANLIG luksus for meg i dette huset, stod jeg opp, som VANLIG, litt før seks i dag. Jeg lagde matpakker til ungene, som VANLIG, hjalp seksten og et halvt åringen, som VANLIG, slik at hun ble ferdig i tide til drosjen kom og hentet henne klokka syv.

Sånn er det når man har en 16 åring som trenger like mye hjelp som en fem åring til klær og annet. Forskjellen er at 16 åringen er ikke like lett å ta på fanget…
Til VANLIG pleier de to minste å våkne i denne timen, og da pleier det å bli litt hektisk, for alle skal ha en bit av mamma på likt, men i dag så sov de. UVANLIG, og jeg så ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke de.

Da den eldste hadde reist, så stod de to andre opp.  De to mellomste.

Prefjortisen, som VANLIG, kjempe sur og 9 åringen, som VANLIG, helt bortreist.

De to er rotekoppene over alle rotekopper. De veit ALDRI hvor de har noen ting enda vi har satt ALT klart kvelden før så det, I TEORIEN, skal gå litt smoothere om morran.

De to små sover fortsatt, UVANLIG, og jeg øyner en mulighet til å krype under dyna igjen. Også UVANLIG. Så,etter å å gitt dagens formaninger som VANLIG,  til de to i midten, lister jeg meg inn i senga for å slappe av litt før Skallepær våkner.  UVANLIG.  Og jeg rakk akkurat å legge hodet ned på puta, før han stod i senga på rommet sitt, som VANLIG, og skreik av full hals. Jeg hentet han, som VANLIG, og siden han fortsatt får morrapupp, (JA FAKTISK SÅ GØR HAN DET!), hadde jeg nå en gyldig og godkjent unnskyldning for å ta han med meg tilbake i min egen seng, UVANLIG, siden vi VANLIGVIS egentlig pleier å sitte i sofaen og holde overoppsyn med de to i midten. Pluggen sover fortsatt. Det er UVANLIG, og jeg ser ABSOLUTT INGEN grunn til å vekke han.

De to andre er så store at de, I TEORIEN, kan klare seg selv. ALT er jo klart. Matboksene står i kjøleskapet. Frokosten ligger klar, ALT de skal ha på seg og ALTde skal ha med seg likeså.

Jeg ligger å hører på hvordan de krangler, vimser fram og tilbake og rundt seg selv og ikke finner noen ting i det

U E N D E L I G E.

Etter å ha vært opp og ned trappa , som VANLIG, til sammen ca 7 ganger for å hente ting de har glemt, hører jeg omsider døren bli lukket for siste gang.  Jeg ligger i senga mi, UVANLIG, og lurer på om det er MULIG Å BLI NOE MER VIMSETE?!

Det blir rolig i huset, UVANLIG.

Både Pluggen og Skallepær sover fortsatt, høyst UVANLIG og jeg ser ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke dem.
Jeg kryper under dyna. Det er godt og varmt med to små varme kropper som sover inntil meg.  Jeg smiler og puster lettet ut. Jeg lukker øynene og sovner. UVANLIG.

En time senere våkner jeg. Klokka er NI! Vi skal være i barnehagen om 30 minutter! Et angrep av vill panikk angriper meg i ca ett tiendels sekund før jeg rister det av meg og tenker “HVORFOR STRESSE?”
Jeg plukka opp tlf og ringte barnehagen og sa at vi kom seint i dag. Veldig seint.
UVANLIG.
Nå skal Skallepær sove middag. Jeg òg, som VANLIG. Og jeg ser ANSOLUTT INGEN GRUNN til hvorfor jeg ikke skal det?

JEG ER UVANLIG TRØTT OM DAGEN!

Jeg hadde tenkt til å skrive en lang, faglig og seriøs post om forskjeller mellom kjønnene.  Jeg hadde tenkt til å skrive om grunnskolen og om hvordan undervisningen (ikke) tilpasses og legges til rette for barna.  Jeg hadde tenkt å skrive om kjønnsdiskriminering og likestilling.  Jeg  hadde tenkt å skrive en post hvor jeg gikk så langt som at jeg kom med påstander som at gutter ikke har godt av å bli satt på skolebenken med nesa i en bok fra de er fem-seks år gamle, og at de t.o.m kanskje tar skade av det.   Jeg hadde tenkt å skrive en post hvor jeg påstår at gutter lærer best når de får boltre seg i fri utfoldelse, lekeslåss, grafse, utforske, kline, rote, oppdage, rote, grave og håndtere ting.  Men det skal jeg ikke gjøre.  Det tar for lang tid.  Jeg må jo lete opp kildehenvisninger og vise til forskning om det jeg sier skal ha noe som helst troverdighet hos folk.  Jeg har nemlig ikke den faglige tyngden som kreves for å kunne hevde noe slikt, for jeg er jo bare en simpel mamma.  Derfor vil jeg bare spørre litt lavt…Når gutter henger etter på skolen, når de er ‘bråkmakere’ og kanskje får diagnoser de strengt tatt egentlig ikke burdte ha, når volden i samfunnet bare øker….ringer det ikke bjeller hos noen? er det ingen som VÅKNER snart?

Med dette ønsker jeg dere alle en FIN FREDAG og de av dere som har jenter trenger ikke bekymre dere?, og om dere er interessert i emnet kan f.eks  dette (tung) eller dette (lett) leses.  Eller rett og slett gjør et søk på nett og se hva som kommer opp.

Jeg laget en liten snutt istedenfor jeg.

Det er hett om dagen her vi bor. Omtrent som i en dampkoker, med 28 veldig klamme varmegrader. På kvelden tordner og regner det, og det kan kanskje være deilig for de som vil å kjøle seg ned litt?

Så lenge det er liv i meg skal mine gutter få være gutter!

Jeg mener MYE om norsk skole og selv om det finnes mange dyktige lærerer (bla meg selv :-D), så er det noe ALVORLIG galt med skolesystemet slik det er i dag. Jeg ønsker ikke utdype dette nærmere her men ønsker bare å komme med et eksempel.

Dette gjelder 5-7 trinn her hvor vi bor. Hver uke har de et målark, med fem konkrete mål som de skal nå i løpet av en uke.  Eksempelvis kan det stå at målet i RLE er :”vite at muslimene faster når det er ramadan“.

Ungene lærer seg da nøyaktig den setningen som står på målarket, verken mer eller mindre.

Hver fredag har de så en måltest som skal kontrollere om barna har nådd disse målene. Når ungene så får servert spørsmlået “hva gjør muslimene når det er ramadan?”-og de selvfølgelig svarer:”faster”  ja da blir både lærere og foreldre fornøyd og tilfreds over hvor dyktige alle sammen har vært.
Helt utrolig hva elevene har klart å tilegne seg av kunnskap, eller hva?

For ikke så lenge siden var et målene på målarket: “vite hva du skal gjøre før du leser en faktabok” .

Det tilhørende spørsmål på måltesten ble da som følger:
“Hva vil du gjøre før du leser en fakta bok?”
-hvorpå min datter svarer:
“Jeg vil først gå å hente fakta boken”
Dette fikk hun FEIL på?!

-for som læreren sa…datteren din burde visst bedre og forstått hvilket svar jeg var ute etter å få!

MAKAN til unge!

I sakens anledning har jeg har sagt til min datter at om læreren eks. skulle finne på å spørre: “kan du regne ut dette stykke?” -så er det helt greit om hun svarer JA, og ikke noe mer….