Jeg hadde tenkt til å skrive en lang, faglig og seriøs post om forskjeller mellom kjønnene.  Jeg hadde tenkt til å skrive om grunnskolen og om hvordan undervisningen (ikke) tilpasses og legges til rette for barna.  Jeg hadde tenkt å skrive om kjønnsdiskriminering og likestilling.  Jeg  hadde tenkt å skrive en post hvor jeg gikk så langt som at jeg kom med påstander som at gutter ikke har godt av å bli satt på skolebenken med nesa i en bok fra de er fem-seks år gamle, og at de t.o.m kanskje tar skade av det.   Jeg hadde tenkt å skrive en post hvor jeg påstår at gutter lærer best når de får boltre seg i fri utfoldelse, lekeslåss, grafse, utforske, kline, rote, oppdage, rote, grave og håndtere ting.  Men det skal jeg ikke gjøre.  Det tar for lang tid.  Jeg må jo lete opp kildehenvisninger og vise til forskning om det jeg sier skal ha noe som helst troverdighet hos folk.  Jeg har nemlig ikke den faglige tyngden som kreves for å kunne hevde noe slikt, for jeg er jo bare en simpel mamma.  Derfor vil jeg bare spørre litt lavt…Når gutter henger etter på skolen, når de er ‘bråkmakere’ og kanskje får diagnoser de strengt tatt egentlig ikke burdte ha, når volden i samfunnet bare øker….ringer det ikke bjeller hos noen? er det ingen som VÅKNER snart?

Med dette ønsker jeg dere alle en FIN FREDAG og de av dere som har jenter trenger ikke bekymre dere?, og om dere er interessert i emnet kan f.eks  dette (tung) eller dette (lett) leses.  Eller rett og slett gjør et søk på nett og se hva som kommer opp.

Jeg laget en liten snutt istedenfor jeg.

Det er hett om dagen her vi bor. Omtrent som i en dampkoker, med 28 veldig klamme varmegrader. På kvelden tordner og regner det, og det kan kanskje være deilig for de som vil å kjøle seg ned litt?

Så lenge det er liv i meg skal mine gutter få være gutter!

(vensterklikk linker)

I dagens samfunn er det viktig å ha TING om man skal oppnå en viss form for status, respekt og for å ikke falle helt utenfor det gode selskap.  En del TING er også viktig å ha for å kunne delta i samfunnet på like premisser som andre familier.  Spesielt for barna er det viktig å ha de riktige TINGENE. Har man ikke det blir man nemlig ertet på skolen og i barnehagen!   TING koster penger, og når man er syv i tallet blir TING fort veldig dyrt.  Jeg synes derfor nå det er på høy tid at Dere som selger produkter ment for den jevne familie begynner å sponse folk som meg som VIRKELIG trenger å bli sponset og ikke bare de som har ræva full fra før.   Jeg har tross alt langt større troverdighet enn f.eks Lene A. (hun var den eneste jeg kom på i farten) hva gjelder å reklamere for divese produkter ment for mammaer og småbarnsfamilier.   Jeg har tidligere ymtet frampå om at jeg godt kunne ha brukt for en skikkelig bil hvor jeg faktisk kan få plass til alle barna mine på engang, samt mannen og helst også en hund. Nei, jeg snakker ikke om en bil med lasteplan slik de hadde i mormor og de åtte ungene, jeg tenkte i grunn mer på noe ala dette:  Jeg tar gjerne en bruktbil, men ikke eldre enn 2009 modell, den må ha skyvedører på begge sider, 8 seter, gjerne 9 og den bør helst være svart, blå, eller til nøds grønn.  Den kan godt ha diverse reklame på seg, slik som russebilene har.

Så langt har ikke en eneste sponsor gitt lyd i fra seg og det synes jeg er skikkelig dårlig gjort.

 J E G   H A R   T R O S S   A L T   V Æ R T   P Å   T O P P L I S T E N !
-og jeg kan godt komme meg dit i gjen nå som jeg har lært triksene av en virkelig berømt blogger. Reklameverdien av å sponse meg med en slik bil ville oversteget innkjøpsprisen Dere har på kæla med flere hundre prosent! Jeg setter nå en frist til ut uka, har dere ikke tatt kontakt innen da så ser jeg meg nødt til å bli mer pågående i min jakt etter en villig sponsor/er
Jeg ønsker meg også et leikeapparat som jeg kan montere i hagen til ungene. Jeg har flere barn en gjennomsnittlig og vi ville virkelig fått testet ut og skrytt av produktene Deres om Dere gir oss tilsvarende eller lignende som er å se på filmen under. Tenk bare på alle barnehagene og skolene som ville velge nettopp Deres produkter etter at jeg først hadde gått god for dem. Ta kontakt med meg via mail så blir vi sikkert enige om noe. Til andre sponsorer ta kontakt for å motta min ønskeliste over TING.

Jeg er villig til å gjøre nesten hva som helst for å få tak i de TINGENE jeg ønsker meg.

Takk for oppmerksomheten.

Er det likestilling å si at et menneske har mer verdi enn et annet menneske?

Er det likestilling å måle et menneskets verdi ut ifra hvilke karrierevalg det gjør, hvor mye penger det tjener, hva slags utdannelse det har eller hvor stor formue det har?

Er det likestilling å si at hjemmeværende mødre ødelegger likestillingskampen og  at de er tapere i samfunnet?

Er de likestilling å rakke ned på moderskapet?

Er det likestilling å ignorere biologi?

Er det likestilling å presse mennesker inn i livssituasjoner de mistrives i?

Er det likestilling å ikke akseptere forskjellene mellom kjønnene og det enkelte mennesket?

Er det likestilling å si til noen at de har valgt feil sti i livet?

Hva er likestilling?

Var jeg irrasjonell da jeg valgte å få barn? Har jeg lurt meg selv og er jeg i virkeligheten en ulykkelig taper som husmor og i mitt morskap slik Yssen og co antyder i sin kronikk i VG i dag?

“-jeg har lenge vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår…” Frustrerte Heidi. (dette var bare en tulle overskrift i et forgjeves forsøk på å dra flere lesere til bloggen min)

Jeg leser en del blogger, og jeg kommer over veldig mange, pr. min definisjon, gode blogger. Menneskene bak skriver godt, de skriver morsomt, de skriver reflektert, samfunnsengasjert, de er flinke med ord, de lever innholdsrike liv og har spennende yrker og de har ambisjoner. Det virker i det hele tatt som om det finnes en svær gjeng der ute bestående av meget oppadgående, dyktige og intelligente mennesker.

Det finner jeg svært betryggende -siden jeg lenge har vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår.

Jeg kunne egentlig tenke meg å følge langt flere blogger enn hva jeg gjør, men av et par forskjellige grunner ender det stort sett allikevel opp med at jeg slenger innom en blogg, blir imponert på den ene eller den andre måten, og siden blir bloggen ikke besøkt mer. Synd.

Når jeg da sitter her i mitt univers og leser om andre mennesker og hva de skriver på sine blogger vandrer tankene til min egen blogg og mitt eget liv, og jeg føler meg rett og slett på mange måter både dum og mislykket når jeg sammenligner meg selv med de andre. Ja, jeg vil faktisk nesten gå så langt som å si at jeg bør plassere meg selv blant de dumme i befolkningen.

Her sitter jeg, en kvinne på 36 år som ikke har utrettet stort annet her i livet enn og ha oppdratt noen barn, møblert et hus og giftet meg med en mann. Før dette brukte jeg opp mesteparten av livet mitt på de viktige og samfunnsnyttige syslene fyll, fest, moro, tull og tøys. Hvor den viktigste livserfaringen jeg gjorde var : vin og øl blir krøll mens øl og vin = fin.
Jeg har ingen ambisjoner eller meninger utover det å drifte familien min på en best mulig, lønnsom og effektiv måte. Jeg bidrar ikke til verdiskapning i samfunnet, livet mitt er uinteressant og uten et meningsfylt innhold utover det som eventuelt skjer innenfor husets fire vegger. På bloggen min kan man derfor stort sett kun lese om hvordan jeg vasker huset, hva jeg skal ha til middag eller om hvilket humør jeg er i på den aktuelle dagen.

Jeg hadde ikke klart å skrive om “store og viktige” ting selv om jeg hadde ønsket, for jeg følger absolutt ikke med i tiden. Jeg aner ikke hva som skjer i nyhetsbildet og jeg er totalt ute av stand til å ytre meningsfylte tanker og ideer av noe som helst nytteverdi for samfunnet eller verden forøvrig. Jeg har ikke evnen til å ordlegge meg i velklingende vendinger, jeg har dårlig utviklet språk og jeg suger i rettskrivning. Jeg engasjerer meg heller ikke nevneverdig i samfunnet rundt meg. Jeg er ikke spesielt intelligent, flink eller morsom og sist men ikke minst, jeg er ingen dyktig skribent. Jeg er med andre ord dum, et skikkelig null.

Når noen så sier at de digger bloggen min, at de synes den er kul, at jeg skriver bra og morsomt, at jeg har livserfaring og en livsvisdom som ligger der under og ulmer som et skjult budskap så blir jeg pinlig berørt og jeg får rett og slett litt prestasjonsangst. Misforstå meg rett, jeg blir selvfølgelig ustyrtelig glad for disse komplimentene, og selvfølelsen min stiger i takt med superlativene som ramler inn. Det er så deilig for selvtilliten, og jeg får så enorm tro på meg selv og på de miraklene jeg kan utrette. Det er sant, jeg legger ikke skjul på det, og er ikke flau for å innrømme at jeg innerst inne er skikkelig PR-kåt og at jeg elsker positiv oppmerksomhet.
Men jeg blir også skremt. Jeg er redd for at folk skal få forventninger til meg som jeg ikke vil være i stand til å innfri. Selv om jeg på mange måter liker at folk ser på meg som engasjert, spennende, klok og morsom så er jeg nå veldig glad for at jeg faktisk kom ut av skapet og lot dere alle få vite min mørke hemmelighet om at jeg faktisk hører hjemme blant de dumme. En for meg befriende tilståelse som vil lette byrden fra min skuldre om å hele tiden måtte leve opp til et feilaktig opparbeidet rykte om at bloggen min inneholder innlegg som skal være både velklingende, reflekterte, humoristiske og med en skjult livsvisdom som ingen bør gå glipp av. Beklager så mye om dere føler at jeg har gått bak ryggen deres med dette, at jeg har skuffet dere, men jeg klarer ikke late som om jeg er noe jeg ikke er lenger for jeg er jo tross alt bare meg, og dere hadde nok gjennomskuet meg før eller siden uansett. Jeg er jo tross alt ingenting annet enn en sliten,frustrert kone, husmor og ubetydelig fembarns mor….eller, er det egentlig det som er meg?

Takk for oppmerksomheten

P.s Dere må gjerne fortsette med å gi meg hyggelige tilbakemeldinger, de blir satt umåtelig pris på, jeg vil bare ikke bli tatt for å være noe jeg ikke er.

Jeg laget meg dette rommet for å ha et sted å samle mine tanker, følelser og meninger i.  Et rom hvor det er jeg som avgjør sensuren og bestemmer innhold og tone.  Sorg, sinne, glede, kjærlighet, frustrasjon, forvirring, undring, tull og tøys. Et rom med plass til alt som jeg vil putte inn i det, uten at andre skal blande seg inn i hvordan jeg skal oppføre meg her, hvilke ting og når jeg skal plassere noe her.  Et rom hvor jeg bestemmer reglene.  Et rom hvor jeg ikke trenger å være ”den perfekte mammaen med den perfekte familien hvor alt er sukkersøtt og fryd og gammen hele tiden”.  Et rom hvor jeg kan være meg på godt og vondt.

Når man leser rundt på nettet så finnes det så mange sider som omtaler hva man må og hva man ikke må gjøre som blogger.  Man må linke hit, og man må linke dit.  Man må kommentere på andre sine blogger.  Man må arrangere konkurranser, spørsmålsrunder og man må vurdere andres blogger, og alt dette bare for å spre sin egen URL.  Man må oppdatere bloggen sin daglig, og helst flere ganger om dagen.  Man må skrive om bestemte ting eks. lister og how to’s og man må ljuge og late som om man er noe man ikke er.  Dersom man ikke blir med på bølgen ja da blir man oversett av blogg verden.   Da er man ut! Eller enda verre, man blir hengt ut og sjikanert.

Jeg linker dit jeg vil når jeg vil.  Jeg kommenterer på de bloggene jeg vil når jeg vil fordi jeg enten synes det er hyggelig og at mennesket bak bloggen har skrevet noe jeg finner interessant, eller fordi jeg liker å tro at min mening betyr noe.  Jeg gidder ikke bruke tiden min på å kommentere på en haug med blogger jeg ikke liker bare for å spre URL’n min. Av samme grunn deltar jeg ikke på konkurranser, jeg tar sjelden utfordringer og spør ikke om ting på spørsmålsrunder.  Spør jeg om noe er det fordi jeg har en oppriktig interesse for saken, bloggen eller mennesket bak.  Jeg synes det er helt greit at de som lager konkurranser, spørsmålsrunder, omtaler osv osv gjør det, de må jo også få bestemme i sitt rom, men jeg kaster meg ikke på lasset bare for å være en ” flink blogger” som gjør de ”riktige” tingene.  Jeg blir med på det jeg har moro av å bli med på, og jeg kommer neppe til å stille med en konkurranse bare fordi det er hva som forventes av meg.  Om jeg linker til noen eller om jeg skriver en omtale av noen så er det fordi jeg mener personen fortjener oppmerksomheten, eller fordi bloggen har en direkte sammenheng med hva jeg skriver om der og da. Verken mer eller mindre.  Jeg oppdaterer bloggen min når jeg har lyst og jeg skriver om akkurat det jeg føler for.  Jeg forbeholder meg retten til å være både personlig og upersonlig i alle slags stemningsleier.  Være seg jeg er glad, sint, trist, undrende,frustrert, irritert, tullete, forelsket eller forbannet.  Det viktigste for meg er tross alt ikke å være kul men å være meg selv.

Jeg har svart humor. Det er slik jeg er, og det er slik jeg kommer til å forsette å være. Å ha svart humor er IKKE det samme som å være slem og ondskapsfull, for er det noe jeg IKKE er så er det det. Å ha svart humor er heller ikke det samme som at man er så tykkhudet at alt preller av.  Jeg blir såret når folk angriper meg som person med stygge og grusomme ord som ikke har noe sammenheng med den enkelte sak.   Jeg blir også såret når mennesker misforstår og om de blir oppriktig såret av noe jeg har uttalt. Da sier jeg unnskyld, og unnskyldninger bør man ALLTID ta i mot. Derimot synes jeg det er bra om min morbide form for humor  gjør folk opprørt fordi den provoserer fordi jeg leker med tabuer.  Det liker jeg. Jeg liker det fordi det kanskje åpner øynene på den som blir berørt slik at den i sin aller ytterste konsekvens kan være med på å endre rigide holdninger i samfunnet!

Min humor er på sitt beste besk, grov og grotesk!

De som blir fornærmet, såret og forbannet for det kan ved et enkelt klikk unngå å sette de følelsene i sving hos seg selv ved simpelthen å la være å lese bloggen min.

Jeg er den jeg er.  Dette er mitt rom og her bestemmer jeg!

Jenter blir i mange samfunn sett på som mindre verdt enn gutter. Resultatet av denne kjønnsdiskrimineringen er blant annet at færre jenter overlever de første årene, går på skole og de giftes bort mens de ennå er barn. Mange jenter har ikke de samme mulighetene som gutter, bare på grunn av at de er jenter. Plan International utgir årlige Jenterapporten som kartlegger jenters situasjon og levekår; sett i lys av FNs tusenårsmål. I forbindelse med lanseringen i år har Plan Norge en jentekampanje, for å sette fokus på jenters situasjon i Sør.

Jeg har gitt mitt ansikt til Plans jentekampanje og fått et rosa et tilbake

Bli med på å gjøre budskapet kjent for så mange som mulig.  Gi ditt ansikt du også.