Da bør du i så fall ikke lese denne posten for å få tips og råd.

Jeg lider nemlig av kronisk nattevakt syndrom og er nå i ferd med å miste enhver form for logisk sans og evne til å orientere meg i samfunnet på permanent basis.  Jeg kan ikke hjelpe deg på noen som helst måte.

Dette er bare et referat fra en ganske VANLIG morgen i min heim:

Etter fem timers sammenhengende søvn, hvilket er en UVANLIG luksus for meg i dette huset, stod jeg opp, som VANLIG, litt før seks i dag. Jeg lagde matpakker til ungene, som VANLIG, hjalp seksten og et halvt åringen, som VANLIG, slik at hun ble ferdig i tide til drosjen kom og hentet henne klokka syv.

Sånn er det når man har en 16 åring som trenger like mye hjelp som en fem åring til klær og annet. Forskjellen er at 16 åringen er ikke like lett å ta på fanget…
Til VANLIG pleier de to minste å våkne i denne timen, og da pleier det å bli litt hektisk, for alle skal ha en bit av mamma på likt, men i dag så sov de. UVANLIG, og jeg så ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke de.

Da den eldste hadde reist, så stod de to andre opp.  De to mellomste.

Prefjortisen, som VANLIG, kjempe sur og 9 åringen, som VANLIG, helt bortreist.

De to er rotekoppene over alle rotekopper. De veit ALDRI hvor de har noen ting enda vi har satt ALT klart kvelden før så det, I TEORIEN, skal gå litt smoothere om morran.

De to små sover fortsatt, UVANLIG, og jeg øyner en mulighet til å krype under dyna igjen. Også UVANLIG. Så,etter å å gitt dagens formaninger som VANLIG,  til de to i midten, lister jeg meg inn i senga for å slappe av litt før Skallepær våkner.  UVANLIG.  Og jeg rakk akkurat å legge hodet ned på puta, før han stod i senga på rommet sitt, som VANLIG, og skreik av full hals. Jeg hentet han, som VANLIG, og siden han fortsatt får morrapupp, (JA FAKTISK SÅ GØR HAN DET!), hadde jeg nå en gyldig og godkjent unnskyldning for å ta han med meg tilbake i min egen seng, UVANLIG, siden vi VANLIGVIS egentlig pleier å sitte i sofaen og holde overoppsyn med de to i midten. Pluggen sover fortsatt. Det er UVANLIG, og jeg ser ABSOLUTT INGEN grunn til å vekke han.

De to andre er så store at de, I TEORIEN, kan klare seg selv. ALT er jo klart. Matboksene står i kjøleskapet. Frokosten ligger klar, ALT de skal ha på seg og ALTde skal ha med seg likeså.

Jeg ligger å hører på hvordan de krangler, vimser fram og tilbake og rundt seg selv og ikke finner noen ting i det

U E N D E L I G E.

Etter å ha vært opp og ned trappa , som VANLIG, til sammen ca 7 ganger for å hente ting de har glemt, hører jeg omsider døren bli lukket for siste gang.  Jeg ligger i senga mi, UVANLIG, og lurer på om det er MULIG Å BLI NOE MER VIMSETE?!

Det blir rolig i huset, UVANLIG.

Både Pluggen og Skallepær sover fortsatt, høyst UVANLIG og jeg ser ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke dem.
Jeg kryper under dyna. Det er godt og varmt med to små varme kropper som sover inntil meg.  Jeg smiler og puster lettet ut. Jeg lukker øynene og sovner. UVANLIG.

En time senere våkner jeg. Klokka er NI! Vi skal være i barnehagen om 30 minutter! Et angrep av vill panikk angriper meg i ca ett tiendels sekund før jeg rister det av meg og tenker “HVORFOR STRESSE?”
Jeg plukka opp tlf og ringte barnehagen og sa at vi kom seint i dag. Veldig seint.
UVANLIG.
Nå skal Skallepær sove middag. Jeg òg, som VANLIG. Og jeg ser ANSOLUTT INGEN GRUNN til hvorfor jeg ikke skal det?

JEG ER UVANLIG TRØTT OM DAGEN!

b)slutte sutringen og å legge seg pent ned i sengen igjen.

Ingen av delene skjedde, og jeg kjente jeg ble lettere frustrert…på far som brukte unødvendig lang tid i dusjen. Etter både lenge og vel kom likevel treåringen min tuslende ut i stua, og gutten var full av blod! For et sjokkerende syn.  Hele ansiktet og pysjen hans var fullt av blod! Jeg takler ikke at ungene mine blør! Et skrubb sår på kneet kan jeg akseptere, men enhver annen form for blødning er helt uakseptabelt, spesielt når de oppstår uprovosert mens barnet ligger å sover. Gutten min blødde neseblod, og han blødde pr. min definisjon MYE.  Mørkt, tjukt og seigt neseblod. Livlig fantasi som jeg har er det nå derfor ikke måte på hvilke mulige sykdommer, skader og lyter barnet mitt kan ha, og som om ikke det var nok ser jeg for meg i mitt indre rike rike liv at han ligger i en blodpøl i senga si og forblør.  Dette indre synet resulterte derfor i går kveld i at jeg, for sikkerhets skyld, var inne på rommet hans å sjekket om alt var bra ca hvert 15 minutt.

Dagen etterpå var jeg naturlig nok utmattet etter nattens skremmende hendelser og gikk derfor for å sove formiddagslur sammen med lille baby mens pappaen skulle være sammen med treåringen. Jeg sovnet mot bedre viten om at pappaen hadde kontroll på situasjonen. Da jeg våknet rundt klokken 11 og gikk ut i stuen ble jeg derfor ikke videre overrasket av å finne far sovende på sofaen mens treåringen satt ved siden av og så på barne tv. Jeg ble igrunn mer overrasket av at han, treåringen altså, var så brun i ansiktet?  Jeg fant fort ut at han hadde benyttet anledningen til å spise opp en HEL 200 grams Freia melkesjokolade, med nonstop. Han var strålende fornøyd og spratt opp av sofaen og geleidet meg bort til et skap vi har ståendes. Oppe på det la det en bitte liten klissete halvspist sjokolade bit full av sikkel, fingermerker og hår.   Han smilte stolt og sa :”Jeg har gjemt denne biten til deg mamma“. “ÅÅ tusen takk så snill du er” svarte jeg - ”jeg skal spise den etterpå, jeg må bare en tur på do først“. På vei opp trappen etter at jeg hadde vært og gjort mitt fornødende ble jeg møtt av treåringen, og han smilte om mulig enda bredere en i stad mens han sa: “Jeg bare lura deg mamma, den var ikke til deg alikavel, den var til meg!”  Jeg lo så tårene trillet, mens jeg tenkte i mitt stille sinn på den stakkars bukspyttkjertelen som nå mest sannsynlig måtte  jobbe sprengskift for å produsere insulin nok til å få blodsukkeret ned på et akseptabelt nivå igjen. Stakkars den.

I morgen skal vi til legen.  Ikke fordi bukspyttkjertelen er overarbeidet pga sprengt kapasitet men fordi jeg tror det er noe galt med treåringen når nesen hans blør på den måten.  I dag tidlig skjedde det nemlig i igjen. Han datt riktig nok ned fra sofaen i det han gjorde et forsøk på et firsprang fra den ene puten og opp til vingen.  Det påfølgende fallet var likevel ikke alvorlig nok til at nesen skulle begynne å blø, synes jeg…mine barn skal nemlig IKKE blø!

Det er farlig det!

-og jeg bryr meg INGENTING om at legen eventuelt skulle komme til å tro at jeg er hysterisk.  Når det gjelder barna mine er jeg nemlig det.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…