Mora mi pleide alltid å si til oss når vi var små “ja nå er det tilbake til striskorta og havrelefsa igjen!”  etter endt skoleferie og annen hygge som innebar høy kosefaktor og skolefri.  Jeg skjønte vel egentlig aldri helt hva det betydde men jeg skjønte i alle fall såpass at vi ikke gikk en særlig trivelig tid i møte.  Nå som jeg selv er blitt mamma hører jeg stadig vekk meg selv bruke ett av min egen mors mange velklingende ordtak og uttrykk i samtalen med mine egne barn.

Jeg hater, dypt og inderlig, å stå tidlig opp.  Det ødelegger virkelig hele dagen min og jeg kommer aldri skikkelig i gang med noe som helst og jeg går i en døs til langt utpå kvelden.  Jeg kommer aldri til å utvikle meg til noe A menneske.  Jeg har forsøkt iherdig årevis, men det nytter ikke.  Man kan nemlig ikke bare legge til seg en vane med å bli morrafugl når man fra naturen sin side ikke er slik anlagt.   Siden jeg MÅ stå opp i otta enten jeg vil eller ikke, så resulterer det derfor ganske ofte i en relativt morragretten Heidi.  Så i dag, etter en lang og deilig juleferie, hvor jeg har hatt muligheten til å følge min egen innvendige klokke, proklamerte jeg for ungene klokka 0545 AT MORNING, høyt og tydelig, med litt sånn sur, muggen og streng røst mens jeg gikk rakst bortover gulvet viftende med hendene i været, at:

“Nå er det tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen!”

De tittet på meg med måpende munn og kulerunde øyer, for stakkarene aner jo ikke hva det betyr annet enn at det sannsynligvis er noe mindre hyggelig.

Heldigvis for dem så slipper de å gå med linskjorter som KLØR, det får holde med ullundertøy.  Men havrelefser kan jeg jo saktens finne på å servere.  Jeg fant nemlig en oppskrift på nett.

Havrelefse

1 egg

1 1/2 dl sukker
1 1/2 dl smør, smeltet
1 1/2 dl kulturmelk
1 1/2 dl potetmel
2 dl havregryn
2-3 dl hvetemel
1 ts bakepulver

Pisk egg og sukker hvitt. Ha i smør, kulturmelk, potetmel, havregryn og bakpulver. Ha i litt og litt av hvetemelet til det blir en jevn og fin deig.

Kjevl i tykke leiver og stek den på middels varme i tørr stekepanne.

Dette skal bli en 6-7 lefser.  Jeg får vel gange oppskriften med fire, slik at de får en 2-3 hver seg

Jeg kan jo for eksempel servere lefsene med sild på? Det er jo ganske sunn og mettende mat det.

Den fantastiske, superkule, og geniforklarte Pene Lene

har i disse dager

GIVEAWAY

på bloggen sin.

Venstre Klikk

HER

for å komme til Pene Lene sin GIVEAWAY!

Du kan vinne en premie like utrolig og fantastisk som Lene selv!

(får jeg to lodd nå Lene? )

P.s Lene var er faktisk en av de første bloggerene som jeg ble kjent med, og hun hjalp meg veldig mye mer enn hun er klar over selv den gangen jeg begynte å blogge på eget domene.  Jeg lurer på om jeg egnetlig har takket henne skikkelig noen gang?

TUSEN TAKK PENE GALE LENE FOR ALT SAMMEN!

Gale Lene er et fantastisk og enestående menneske!

(bildet er en link. KLIKK DET!)

Hun har også en konkurranse på bloggen sin NÅ.

Den kan du delta på HER!  Og du kan vinne denne kjempefine premien!

(Klikk bildet under)

P.s Denne posten blir også på mange måter et viktig og avgjørende ledd i min forskning på hva som drar lesere til en blogg og ikke (he-he)

Fjortiser generelt mener ofte at de er så mye klokere og smartere enn alle andre, spesielt tror de liksom at de er bedre enn de som er eldre enn dem selv og særlig da de voksne. De vet alltid best om det meste og er i stand til å håndtere enhver sitasjon samt ta beslutninger på egenhånd uten å be om råd eller veiledning fra andre (voksne) grunnet sine velutviklede evner innen reflekterende tankegang kombinert med den fantastiske evnen i å få overblikk og tilegne seg ny kunnskap i enhver sitasjon. De veit ALLTID best. De mener også at alle (voksne) som ikke jatter med dem er noen dumme stakkarer som ikke skjønner verken deres eller sitt eget beste.

Jeg har i den senere tid, med blandede følelser, merket at jeg utvikler meg i den retning at jeg stadig synes bedre om meg selv. Stadig oftere føler jeg at jeg er på topp i livet, ja jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg på mange måter føler meg som en “livets verdensmester”. Når jeg tenker meg om kommer jeg til at denne følelsen er meget sammenlignbar med slik tankegangen er når man er i fjortisalderen (13-28) slik jeg har beskrevet ovenfor.

Fra 28-34 var disse følelsene nærmest fraværende, men etter at jeg passerte 35 blusset de opp igjen og jeg er stygt redd for at innen jeg er 40 så vil de igjen brenne med voldsom kraft. Det virker som om til eldre jeg blir jo dummere synes jeg at de som er yngre enn meg er, spesielt ungdom.

Når jeg tenker meg om er jeg derfor svært usikker på om det lar seg gjøre å kåre en vinner her.

Etter en rask gjennomgang av postens fakta kommer jeg alikevel fram til at førtisene vinner grunnet mer praksis og derav flere opprykk på ansiennitetsstigen enn hva en fjortis kan vise til.

GRATULERER derfor TIL FØRTISENE!
Premien er tillatelse til printe ut denne post og henge den på kjøleskapet med en passende magnet.