En gang skrev jeg denne teksten her på bloggen min

(fra 2009,  les med kommentarer her)

Det verste med det å være mamma er ikke den enorme belastningen det er for kroppen å bære fram et barn. Være kvalm hver dag, ha bekkenløsning eller å stå opp 4 ganger hver eneste natt for å tisse. Det verste med å være mamma er ikke den smertefulle fødselen eller barseltiden etterpå hvor alt er sårt og vondt både på innsiden og utsiden. Det verste med å være mamma er ikke alle våkenettene, matingen døgnet rundt det første halve året eller å ha konstant underskudd på søvn.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I morgentimene i dag måtte jeg sjekke hva vennene mine på nett driver med.   Man må jo holde seg sosialt oppdatert om man ikke skal falle helt utenfor det gode selskap.  Så jeg logger inn på face, og snubler over en link til denne siden

ZUNA

Og vips så er nå min PMS befengte hverdag om mulig enda mere bedrøvelig en den i utgangspunktet var denne lørdagen bare ved hjelp av et par tre klikk på nett.

For inne på den ZUNA siden fant jeg følgende tekst (se nedenfor)som jeg selvfølgelig i all min melankoli bare MÅTTE lese…

så nå sitter jeg her å griner igjen!

Skrevet av Zuna (Link HER)

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~

Elisabeth Stone

GOD HELG ALLE SAMMEN!

Med eller uten PMS, barn eller hva det enn måtte være!

Jeg har vært litt nedfor i det siste…nedfor og sliten etter alle strabasene i sommer og en del andre ting som jeg ikke ønsker å dele her. I tillegg så har premenstruelle spenninger denne uken forårsaket uvær med den ene kortsluttningen etter den andre og alt har virkelig vært bortimot uutholdbart.  Jeg har ikke hatt lyst til å blogge. Eller dvs, jeg har hatt lyst til å blogge, men jeg har ikke orket å sette meg ned foran PC’n min (SOM JEG HATER OVER ALT PÅ JORD!!!) og skrive om noe som helst, enda jeg har hatt mange gode historier på lur.  Jeg har igrunn alltid det…historier som jeg har lyst til å skrive ned, men siden jeg er en mamma, og bare en mamma, så er det jo så grusomt strenge restriksjoner på hvordan man får lov til å ordlegge og uttrykke seg i dette mediet, at halve moroa på mange måter blir borte for meg.  Når man er mor så er det nemlig liksom ikke lov til å skrive i de vendingene man vil fordi det er jo så mange hensyn man må ta i forhold til disse barna. Selvfølgelig.
Dessuten, så kan det kan jo visstnok få, måtte Gud forby, uante negative konsekvenser for både meg, barna og øvrige familie om jeg f.eks skulle finne på å skrive noe sånt som at mitt autistiske barn, som også har epilepsi, får lov  til å spille dataspill til krampa tar ho…

Folk har jo for pokker ikke humor heller.

Mannen min forsøkte så godt han kan og muntre meg opp i helgen. Se filmen. Han var litt seint ute siden jeg rakk å få mensen akkurat i tide til fredagen…men tanken var jo i alle fall god da, og som vi alle veit; det er jo tanken som teller? Personlig er jeg av en annet oppfatning.  Jeg mener det ikke er så mye selve tanken som teller men handlingen man gjør etter at man har tenkt… Ja ja…proppen gikk uansett på fredag og lufta er ute av ballongen. Humøret er betraktelig bedre.   Jeg kan nå se fram til ei uke med ekstra bleieutgifter og hyppige sengeskift før mine fjorten dager med stabiliserte hormon nivåer inntreffer og sørger for at jeg får livet sånn nogenlunde på skinner igjen så jeg blir ladet og mentalt klar til min neste runde med PMS.  En evighetskarusell.  For et vidunderlig liv.

En gang la jeg ut et bilde av en mann som hadde fisket en kjempe fisk…venstre klikk HER!  Det vakke mannen min det heller selv om det var noen som trodde det…

I mitt neste liv vil jeg være en hunnbjørn!
Hvis du er en bjørn kan du sove hele vinteren.
Før du går i hi må du spise til du kan trille.
Hvis du er en hunnbjørn føder du to barn på størrelse med en valnøtt,
og det mens du sover!
Når du våkner er de halvvoksne, bløte og kjempesøte.
Hvis du er en bjørn, forventer din make at du grynter når du våkner.
Og han forventer at du har hår på bena, dårlig ånde og overflødig kroppsfett.
Jepp, jeg vil være en bjørn!

God skrevet, men ikke av meg…

Jeg har i den seneste tiden gått på det ene nederlaget etter det andre hva gjelder mine mange og iherdige forsøk på å installere og bruke diverse dataprogrammer i forbindelse med denne bloggen min.  Jeg har i god tro på meg selv begynt på store prosjekter som skulle vise seg å ligge milevis utenfor mitt kompetanse område, og som en følge av dette har min selvtillit faktisk fått en ALVORLIG knekk.   Slik det hele fremstår pr.dags dato tror neppe jeg er i stand til å tilegne meg denne kunnskapen ved egen hjelp da jeg :

Can’t get connected to my brain content!

 Syntax error!

(selv den klarte jeg ikke å finne ut på egenhånd…stjelt her)

For min egen selvfølelses skyld har jeg  derfor nå vemodig  innsett at jeg må holde meg til ting på et langt lavere nivå som jeg faktisk har kapasitet til å mestre .

Jeg øver meg derfor nå på disse hvor jeg fra tidligere kunne  :-) og :-(

Nå har jeg lært meg:

:P :D ;-) men jeg får derimot ikke :-S :-/eller :-O.

Det værste er at dette er faktisk helt sant.

Bare se her:

>:D<

>:D< :-/ ;;) B-) d=D :-{) :-l :’( (,”) :s :* *<:o) :p T_T =.=”

Se! DET VIRKER IKKE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg har derfor nå sett meg nødt til å erkjenne mine begrensninger og har på bakgrunn av dette besluttet at jeg kun, ene og alene, får holde meg til å bedrive dokumentasjon av min hverdag til glede for fremtidige generasjoner og IKKE tenke på andre ting som FTP klienter, virusprogrammer, pluggings, og andre TEITE ting man trenger for at ting skal virke optimalt og etter intensjonen.  Min sorg oppi alt dette er at det er jo nettopp denne form for omsorgsvikt og vannskjøtsel som til sist vil føre til min pc fortidlige bortgang.

Noen lyspunkt finnes dog i mitt liv.  Så som eksempel dette: Nei! Det var ikke øllet jeg siktet til.
Med hilsen fra min tre åring…

-legg merke til hvordan han har lagt ut myntene,

slikt rører ved en mors hjerte skal jeg si dere.

Les historiens føljeton

Med tanke på mine begrensede kunnskaper på dette området som har med webdesign å gjøre må jeg jo si at jeg nå føler at jeg begynner å få til noe som er sånn passelig greit nok. Egentlig er jeg veldig stolt av at jeg bla har klart å forandre alt fra engelsk til norsk her, og det skal jeg love dere tok lang tid! Jeg satt og leste disse html dokumentene og skjønte ingenting til å begynne med, men jeg leste og leste og lest og leste! Og plutselig så begynte jeg å forstå litt av det jeg leste! Snakk om mestringsfølelse.YOOOUUUUHU! -og alle veit jo hva følelsen av mestring gjør for selvfølelsen og selvtillitet? Så nå er jeg skikkelig der oppe i skyen et sted.

Neste skritt blir KANSKJE å prøve å forandre på litt farger og sånn, men det der CSS stylesheet greiene var litt innviklet, men jeg har da ihvertfall fått til det grunnlegende..tror jeg….he-he
Ellers satser jeg på at jeg kanskje vil forstå slike rent praktiske data ting som eks. dette ved en senere anledning .

 Føler meg lenger heldigvis ikke som dette:

 Men mer som dette: