Fotosjut får ril, nåt in de bækkjard lissåm!

“Ett års bilder! ETT ÅRS BILDER!” -skreik mora mi oppfarende og lettere hysterisk her tidligere i sommer. Skallepær runda jo ett år sånn ca i midten av mai en gang, og jeg, som den dårlige mora jeg er, hadde ikke engang sørget for time hos fotograf for de obligatoriske ett års bildene! Makan! Guttungen er nå 15 mnd, og i dag har jeg da endelig, om enn et par tre mnd forseint, men til min mors store begeistring, vært hos fotograf og fått foreviget avkommet …ene og alene utav respekten jeg har for min egen mor. Hun vil ha barnebarnet på stueveggen sammen med resten av gjengen å da får hun det som hun vil. Selvfølgelig. Bildene er tatt og forhåpentligvis blir det et par tre blinkskudd ut av seansen. Jeg må leve i usikkerhet på ubestemt tid for fotografen gjør det hele nemlig på gamle måten.  Så vi blir pent nødt til å vente med å se resultatet enten vi vil eller ikke frem til han finner det for godt å fremkalle filmene sine.

Det blir nok bra men neppe like bra som om jeg skulle gjort det sjæl Se bare under her.

( -og som viser seg å allikevel være nok et bilde fra min bækkjard når jeg ser litt nøyere etter      )

 Og dette er bare et av tusenvis av eksempler som føyer seg inn i den uendelige rekken av blinkskudd som jeg har knipset med det nye PEN kameraet mitt i sommer…

Jeg hadde med alle tre guttene til fotosjuten i dag. Jeg ville ha et bilde av bare dem i sammen. Gutta boys likssom he-he..Jeg tror det blir bra, særlig det bilde som ble tatt av meg i viking hjelm med horn på

I følge fotografen ligna jeg på noe som var tatt rett ut av Hårek. Som alt annet nå om dagen tok jeg også dêt som et kompliment. Han nevnte ingen spesiell karakter fra Hårek, men av en eller annen for meg åpenbar grunn… -tok  jeg det som en selvfølge at det måte være Gyda han siktet til.  Og Gyda, ho er nemlig fin ho. For de som ikke veit det så er Gyda kona til Hårek, han i tegneserien. Hun er nemlig kjent for å være både raus, sjarmerende, humørfylt og ei skikkelig fargerik dame. En som bidrar til sinnets munterhet.

Med andre ord : omtrent som meg

Nå ønsker jeg meg en skilpadde. Det gjør jeg alltid etter at jeg har vært hos fotografen. Går vel over om et par dager, helt til jeg skal ned å hente bildene tenker jeg? Alle ungene digger den padda, enda den er både sinna og ilter. Man bør passe både fingrer og tær skal man hilse på den.  Ja ja, mora mi er i alle fall fornøyd, jeg òg, og som alle veit; Når a mor er fornøyd da er alle fornøyd.

Her ser dere monsterskilpadden i ferd med å sette inn dødsstøtet mot min eldste sønn. Jeg fikk heltmodig reddet han unna i siste liten.

Ja, bokstavelig talt så var det nøyaktig det han gjorde.  Han humra og lo der han satt bak meg og knipsa i vei og jeg skjønte ikke at jeg hadde blitt lurt før det var for seint! ”Løft opp genser’n, dra ned buksa bare litt til, dette blir bra, nydelig, sånn ja….” osv osv, slik holdt han på, og i god tro lot jeg meg rive med.

Her, uten skam, er resulatet av vår photoshoot:

Det han egentlig skulle var å ta bilder av mitt ustelte og sjuskete hår som verken har sett hårbørste, shampoo, balsam,eller vann på noen dager…jeg har ikke klippet det siden august 2008, og jeg har ikke farget det siden, hold dere fast, januar 2006!(fordi det skal man ikke gjøre når man er gravid/ammer, og jeg har stort sett vært/gjort det siden 2006, er det rart jeg er bitte litt frustrert inneimellom/titt og ofte)  Jeg skulle ta bilder av håret fordi jeg har tenkt meg en tur til frisøren om ikke så lenge, og jeg hadde tenkt å dokumentere før/etter, for slikt er jo viktig når man skriver blogg har jeg skjønt.  Dessuten hadde jeg tenkt å skryte av at jeg blir 37 år ganske snart og jeg har fortsatt NULL grå hår!  Det er stas altså, siden flesteparten av de jentene jeg kjenner på min alder og rundt omkring har MASSE grå hår

SMS fra min mann:

Kjære vakre pene snille kona mi.

Du er feit og fin og jeg er glad du er min. 

Modellen var litt liten og var ikke videre samarbeidsvillig under photo shooten.  Han ville verken sitte stille eller ha på seg design lua som er beregnet på litt større mennesket så bildene ble ikke helt optimale, men siden ingen andre modeller var tilgjengelige måtte han alikevel stille opp .

Jeg har nemlig fått strikkedilla.  Det har jeg fått, og i den forbindelse så vil jeg jo gjerne skryte litt av meg selv
Egentlig så har jeg vel alltid hatt strikkedilla, i alle fall periodevis.  Første gang jeg strikka noe ordentlig da var jeg 20 år og gravid.  Jeg var ikke snauere enn at jeg gikk igang med å strikke en dåpskjole som mitt aller først prosjekt.  Jeg husker jeg knota litt på de første rundene, men så skjønte jeg tegninga og det ble en dåpskjole tilslutt.  En fin en òg som jeg faktisk brukte på eldstejenta til hennes dåp.  Etter den dåpskjolen gikk det 12 år før jeg strikket noe som helst igjen.   Jeg var gravid og kjempe deprimert pga noe jeg ikke ønsker å rippe opp i nå.  Jeg satt hele vinteren i sofaen og grein og strikka.  En haug med babytøy i deilig myk ull ble resultatet av den strikksjauen.  Siden den gang har ytterligere 3 år passert og nå er jeg altså igang med strikkingen igjen.  Jeg er verken deprimert eller gravid jeg har bare simpelthen fått strikkedilla.  Rett og slett. Det begynte egentlig utpå senhøsten i fjor, men nå har det tatt helt av og i går fikk jeg den utrolige og fantastiske ideen at jeg skulle strikke en ullbukse til jentungen på 11 som snart skal til Valdres på leirskole.  Jeg er redd hun skal fryse skal dere vite.  Men i dag angra jeg litt på det siden det er noen grusomt lange bein på den jenta.  Jeg bruker riktignok kjempetjukt garn så det skal gå FORTERE å bli ferdig men det går treigt alikavel altså.  Derfor strikket jeg en lue av noe restegarn som lå og slang mens ullbuksa fikk seg en liten pause.  Den lua var gjort på en time eller to og ble egentlig ganske fin.

Jeg kan egentlig ikke strikke, og jeg kunne ønske at noen kunne lære meg å strikke.  Jeg veit f.eks ikke hva en halv vrengt oppe på en rett vridd tre ganger mens tråen skal plukkes opp under en vrang maske betyr og sånn så jeg bare strikker i vei, men jeg får det da til på ett eller annet merkelig vis.  Jeg elsker å lage ting, og jeg lager alt mulig rart.  Sånn har jeg vært siden jeg var liten.  Jeg har ALLTID noen prosjekter gående, eller liggende, med ting og tang som jeg lager.  Jeg blir aldri skikkelig flink til noe spesielt men jeg blir litt flink til mye forskjellig liksom istedet for. Egentlig ganske frustrerende når jeg tenker meg om.  Siden jeg ofte ender opp med en haug av halvferdige eller mislykkede ting som ikke kan brukes til noen ting.  Som den gangen jeg kom på den glimrende ideen å sy min egen brudekjole…..

Lua i dag blei i alle fall både brukandes og fin. Og modellen min var jo ganske søt, selv om han ikke ville samarbeide helt på dagens photo shoot

Det er kaldt. 20 minus utenfor veggen her.  Da synes jeg det er greit å sitte inne og strikke jeg.