Nå er det på tide å finne fram pisken og stramme inn tøylene ganske kraftig. Jeg trur jammen i meg at det er nødvendig å sette på et litt kraftig stangbitt og jeg gitt, og mens jeg er i farta kan jeg jo spenne på meg de gamle sporene mine og ta på meg cowboyhatten min med. For i kveld skal mannen få så det holder! IIIIIHAA!

Den selvopptatte, egoistiske, ubetenksomme, uintellektuelle, ufølsomme og ikke minst DUMME mannen som jeg har lovet fremfor Gud og hver mann at jeg skal leve sammen med inntil døden skiller oss av! Han kan virkelig kunsten med å erte en stein på seg altså!
Menn er fine å ha til mye forskjellige de, for eksempel til å bære tunge ting, skifte dekk og annet forfallent arbeide som jeg ikke gidder å gjøre selv , men noen ganger, noen ganger… og jeg synes nesten at han like godt kunne gå og   seg selv først som sist.

Jeg føler meg oversett, glemt, uelsket, i veien, til bry og det som verre er…så i kveld…skal han virkelig få merke at JEG FINNES, med hele seg!

NEI, vi har ikke krangla! Han er bare DUM!

Ikke sant du er dum mannen?

Mohahahahahahahah (kan det virkelig være mulig at jeg snart er 40 år?)

Fin fredag alle i hop
Bloggast fortere en svint tenker jeg

(hvor fort er det egentlig?)

…som ligger på gulvet i butikken og hyler og vræler, som sparker og spytter og som slår og banner for å få en kjærlighet på pinne eller noe annet ræl som bare de ser verdien av det har jeg hørt om men aldri sett i virkeligheten.  Det nærmeste må være på supernanny, et TV program som viser hvordan man skal få skikk på grusomt uoppdragne barn ved hjelp av eh…enkle teknikker…
En gang i januar var jeg på et kjøpesenter i en av byene sammen med småguttene mine.  Der fant treåringen en 12″ sykkel.  Jeg husker at den var grønn og at jeg avfeide hele hans entusiasme med ettellerannet om at ” vi får se til sommeren ” eller noe.  Siden den gangen har han snakket nesten hver eneste dag om “den glønne pilat sykkelen som jeg ønsker at jeg hadde”.  Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke husket helt hvordan den sykkelen så ut og at jeg egentlig bare hadde tenkt å kjøpe en liten sak på obs eller biltema når den tiden kom.  Noe han kunne leke med i sommer før han fikk en skikkelig sykkel til neste år.  Det var dêt som var planen.

I helgen gjorde Mannen husholdningens sykler klare for sesongen. 

Treåringen konstaterte underveis med oppriktig triste øyer og inderlig sorg i stemmen at alle hadde sykler unntatt han 

Mitt morkne mammahjerte klarte ikke annet enn å utbryte:

 ”mamma skal kjøpe sykkel til deg ho guuutten miiin”  

Så i går dro vi derfor avgårde til byen for å kjøpe sykkel til treåringen.  På vei snakket han ustanselig om denne piratsykkelen som han gledet seg så veldig til å få og han skulle ha kurv på som han skulle ha maten sin i også skulle han sykle på tur til bestemor og bestefar og til barnehagen og om kapp med storebror og “vil du rope heiaheia da mamma?”

Først var vi i by nummer èn, den som er nærmest, men der fant vi ingen sykler som holdt helt mål.  Jeg kjørte derfor til by nummer to og til det senteret som han opprinnelig hadde sett sin drømmesykkel på.  Da vi kom til butikken kunne treåringen relativt rask fastslå at de IKKE hadde pirat sykkelen der lenger.  Han gikk bort til en ansatt, stilte seg opp foran og helt inntil mannen og tittet opp på han med hodet bakover og på skrå mens han slo hendene spørrende ut til siden og spurte: ” hvor er den glønne sykker’n hen æ? “  
” Den er utsolgt! “-svarte mannen og forklarte videre at dette var en fjorårsmodell som nå var gått ut av produksjon.  Treåringen ble fortvilet, og stod med skuffa mine å pirka på en annen sykkel som vi kunne få kjøpe til 799…

Da tok mannen i  butikken opp telefonen sin og ringte til en annen butikk, og etter litt frem og tilbake endte det opp med at han klarte å spore opp guttungens drømmesykkel, og dermed dura vi avgårde til by nummer tre og fikk tak i denne bandit sykkelen med hodeskaller på…til 499.

Guttungens ansiktsuttrykk da han kom inn i butikken og fikk øye på drømmesykkelen var intet mindre enn ubetalelig, og han var mektig stolt og frydet seg stort da han tok sine aller første pedaltråkk ut av butikken og rundt på kjøpesenteret.  Mammaen likeså.

Intet snørr, ingen tårer, ikke noe mas eller sure miner, bare en mamma med et morkent hjerte som fryder seg når barnets ansikt skinner av ren skjær lykke.  Ingenting i verden kan måle seg med det.

I dag skal jeg nok på sykkeltur med den “bortskjemte” ungen min.

Hva er det med menn som gjør at de tror at kvinnen blir både imponert og velvillig om de står bredbeint og gliser på stuegulvet mens de vifter med snoppen på oversiden av underbuksekanten?

Jeg bare spør?

Slik går det med romantikken, hete kvelder osv osv når man ikke er konsekvent i sin oppdragelse av mannen. I dette tilfellet vil jeg påstå at variabel forsterkning er ingenting annet enn et grusomt onde!

…så jeg kan vel egentlig bare takke meg selv neste gang mannen står der bredbeint på stuegulvet med et bredt glis om kjeften og vifter i vei.