Det virker liksom litt meningsløst å sitte her å blogge om trivialiteter i mitt eget lille univers når resten av verden står i brann.  Men jeg sitter nå her og laller og lener meg bare enda mer tilbake i komfortsonen min, sofaen, hvor ingenting fælt kan skje, mens jeg bivåner det hele på trygg avstand.

Å klage over den lange fæle vinteren eller på at vi har vært innendørs og hjemme fra barnehagen hele uka fordi Pluggen fikk vannkopper…

..og hadde veldig veldig vondt,( i bimmelimmen), pga det

det blir liksom for selvopptatt og dumt sammenlignet med, og i forhold til katastrofen som nå rammer, og som vil fortsette å ramme, millioner av mennesker i lang lang tid fremover over hele verden som en følge av jordskjelvet i Stillehavet.  Mennesker som mister hele sitt livsgrunnlag, konsekvenser for hele verdensøkonomien og viktigst av alt, konsekvensene dette vil få for vårt felles miljø, for dèt har nemlig ingen grenser…

De største problemene jêg har i livet mitt, handlet for et par dager siden om at jeg måtte kjøpe meg røde sko istedenfor lilla, fordi de lilla var for små, og om hvorvidt de har bare tre eller tyve sorter ferske brød å velge mellom på nærbutikken når jeg kommer dit på min daglige handletur.

Selv Gadaffi, Libya og Midtøsten blir nesten litt banale sammenlignet med de kreftene vår felles Moder Jord viser frem nå. Det går inn på meg. Det rører ved noe dypt der inne i meg. Det minner meg på hvor små og ubetydelige vi er i den store sammenhengen, samtidig som det virker så uvirkelig at noe slikt kan skje. Det beviser at hun, Moder Jord, kan utslette oss i tusentall, som en gjeng kakerlakker, i løpet av sekunder. Det spiller ingen rolle hva vi gjør. Vi kan uansett ikke hamle opp med hennes, eller universets krefter.

Se denne filmen…og forstå hvor liten du er…

Vi føler oss nok relativ trygger her vi sitter høyt på strå og skuer utover verden. Uten sammenheng, men Norge har visst Europas mest NAIVE befolkning.

De færreste av oss tenker vel på at dette kan skje her hvor vi bor.

Men det kan det.

Slike  jordskjelv og tsunamier har skjedd og vil skje i Norge igjen. Norge ligger langt inne på den eurasiske platen og er ikke særlig utsatt for jordskjelv, men Norge er det land i Nord Europa som har flest jordskjelv. De fleste er så små at folk flest ikke merker dem. Til tross for dette har det vært store jordskjelv her til lands. Det mest kjente i nyere historie er Osloskjelvet i 1904. Geologer mener at man kan vente nye store jordskjelv fra bla Oslo-graben. Les mer på NORSAR sine sider.
Tsunamier oppstår ikke bare pga jordskjelv. NGU har utpekt 25 fjordstrøk i Troms, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane som kan være utsatt for flodbølger som følge av ras fra fjellene. Det har skjedd før og det vil skje igjen.

Les mer HER om tsunami fare i Norske fjordstrøk.

eller les dette:

DØDSBØLGE I MØRE OG ROMSDAL

Venstre klikk HER og les historien om tsunamien som rammet alle land rundt Norske havet.

Tsunamier som vi de siste årene har sett ramme mange andre land er for oss uvirkelige, dramatiske og ufattelig ødeleggende.  Vi klarer ikke helt å ta det inn over oss, eller vi vil ikke.  Vi liker ikke å bli minnet på hvor inderlig lett det er å miste alt man noen gang har hatt.  Hvor skjørt livet er.

Ord blir meningsløse.

Jeg gadd ikke engang å si noe til Mannen da jeg oppdaget disse filmsnutten på kameraet mitt…enda jeg hadde sagt  til han den dagen at han ikke under noen omstendigheter måtte finne på å sette ungene utfor hoppet på akebrett…

God Helg!

Make love not War!

Uværet i går var absolutt fantastisk. Det var som å være på et enormt, utrolig, spektakulært og gigantisk lysshow!

Hele himmelen, 360 grader rundt meg blinket i blått og lilla og tordenskrallene buldret sammenhengende lenger enn det tar å bløtkoke et egg!

Det var rett og slett fantastisk!

Vi så ikke selve lynene så jeg fikk ikke tatt bilder av det, men jeg fikk filmet en bitte liten snutt av det utrolige lysshowet som foregikk over hodene på oss i over 1 time. Kameraet fanget ikke opp tordenbuldringen skikkelig, og husk at HELE himmelhvelvingen blinket, ikke bare det lille kameraet fanget opp. Det ble registrert TUSEN lyn i timen her hos oss!

Les mer om uværet, se filmer og fantastiske bilder HER! og/eller HER!

 Moder Jord var minst like bra som Kaptein Sabeltann  i går natt.

HER er en annen film hvor lynet slår ned ikke særlig langt unna mens ungene leiker i hagen…det var litt skummelt…

Lovlig seint, som alltid, har jeg sitti og planlagt årets tur Norge Rundt, og det er ikke bare bare å få alt til å klaffe slik at det passer for alle.  Ikke bare er vi en familie på sju + hund og katt, men det skal også passe med jobb, øvrige involverte i familien, aktiviteter vi ønsker å få med oss og diverse andre TING som må falle sammen på like datoer for at kabalen skal gå opp.  At mannen ikke får beskjed fra arbeidsgiver før i begynnelse av juni om når han kan avvikle ferie bidrar heller ikke nevneverdig til at man kan få planlagt noe i god tid…

Så langt har jeg ordnet med obligatorisk weekend tur til Kaptein Sabeltann land.  Deretter skal vi  to turer til Stavanger.  Først og fremst pga familie, men mens vi er der får vi selvfølgelig med oss et besøk i Kongeparken, cruise på Lysefjorden, jeg har nemlig aldri sett Preikestolen nedenifra og opp…, en tur til Utstein kloster, og andre morsomme ting som man kan finne på når man reiser på ferie med slunken lommebok.  Nå sitter jeg desperat og prøver å få til å true inn en svipptur innom Gudvangen på vei til Stavanger i uke 28.  Det er bare en liten omvei, men det er en veldig fin omvei.  Der møter jeg derimot på massiv motstand og uvilje fra både arbeidsgivere og medlemmer av vår utvidede “familie”, og til dels også min mann som jeg mistenker aller helst vil sitte hjemme i sofaen foran TV og klø seg på pungen 

Vel, det var igrunn ikke det jeg skulle fortelle om, men nå har jeg gjort det alikelvel, og det føles godt.  Som om jeg ble lettere til sinns på en måte… 

 Det jeg skulle si, eller vise frem egentlig da, er følgende:  På min vei gjennom internett kom jeg over en bildeserie fra en tur opp Preikestolen, og jeg synes den var så fin så derfor legger jeg linken ut

HER

(husk å venstreklikk da!)

Jeg har gått opp til Preikestolen, og det er en fantastisk fin tur om man liker sånt.  Vakker og storslagen natur som kan ta pusten fra hvem som helst.  Absolutt å anbefale.  Hadde jeg hatt mulighet hadde jeg tatt turen igjen, men det er absolutt null sjanse for at jeg drasser med alle ungene opp dit.  Jeg har skikkelig høydeskrekk og jeg hadde mest sannsynlig fått hysterisk anfall lenge før vi i det hele tatt hadde fått begynt på turen.  Jeg mener…det er svære sprekker der som man helt fint kan dette 600 meter rett ned i Lysefjorden fra.  Jeg som jo får panikk bare av å se på bildene og tenke på at jeg har med ungene opp på den turen…

Nei, best jeg går alene neste gang også og at jeg ikke forteller dem at det finnes en verden utenfor hjemmets lune vegger…. tryggest på den måten.  For som Mammaen til Nure (fra Linus i Svingen) så fint engang sa:

 ”det er nå engang sånn at det er de feige som lever lengst…”

OPPDATERT 14 juli 2010:  Den gangen jeg var på Preikestolen syntes jeg det var mange, både store og små, som beveget seg farlig nær kanten.  Antall besøkende på Preikestolen stiger for hvert år og det kan lett bli trangt om plassen når mange vil opp på det samme stedet på en gang.  Om folk i tillegg velger å sitte på kanten å dingle med beina slik  DENNE  turisten gjorde kan det fort gå veldig galt!  Faller man utfor her, ja da er man død!  Om man absolutt må titte ned, bør man ligge på magen og åle seg forsiktig fram!

Mariann har allerede nevt det i en post, at vi hadde BLOGGTREFF i helga, men det er klart jeg må jo skrive om dette jeg også.  For meg var dette som en bitteliten ferie å regne, og posten er derfor blitt lagret deretter…for slik moro som dette er jo ikke akkurat hverdagslig kost for meg

Jeg hadde planlagt å kjøre oppover langt tidligere enn hva jeg endte opp med å gjøre. Dårlig som jeg er til å kalkulere og disponere tiden gikk ikke dêt helt etter planen, men det var ingen krise, selv om jeg lagde litt drama hjemme før jeg dro , for heldigvis er det sommer og lyst så jeg slapp jo uansett å kjøre i mørten.

Jeg liker veldig godt å dra på biltur. Det er en fin måte å se landet på synes jeg og man får tid til å tenke på store og viktige ting i dette livet, MEN jeg er ikke glad i å kjøre bilen selv, jeg liker helst å være passasjer, for da kan jeg, for å sitere Mariann;

“…innta den tilnærmet komatøse tilstanden jeg finner behagelig, uten å ha ansvar for verken framdrift eller navigering.”

Jeg mangler nemlig totalt retningssans. Jeg veit så og si nesten aldri hvor jeg er.  Jeg er som ei huggær’n og forvirra høne som løper på måfå rundt på tunet etter å ha fått seg et kraftig slag i hue.  Jeg er kjempe redd for å kjøre meg helt bort og aldri finne veien hjem igjen.  Værst er det der hvor det er mye veier, mye skilt og mye biler.  Pulsen min da jeg kjørte gjennom Oslo, med GPS, lå rundt 189. Det var like før jeg sprakk et lite blodkar i topplokket. Som en dirkekte følge av mine manglende evner på dette området hadde jeg nemlig kjøpt meg GPS til denne turen.  Jeg er, tross alt, ikke helt teit heller!   Den var kjempe fin og jeg hadde ikke under noen omstendigheter klart meg uten.  Herlighet, det var så vidt jeg klarte meg gjennom Oslo med den,  og jeg skal helt klart på tur med GPS  igjen.  For en fantastisk duppedings for sånne hjelpesløse stakkarer som meg.

Jeg fant forsåvidt fram til VERTEN på første forsøk, hvilket er helt utrolig fantastisk til meg å være, eller… egentlig fant  jeg bare nesten helt frem til verten på første forsøk, for i følge GPS Jorgen (det er det han heter) var jeg fremme ca 90 km før jeg faktisk var fremme, men det var i grunn pga en liten tastefeil fra min sin side…så Jorgen kan neppe klandres for dêt, og ikke hadde jeg svinga på feil sted eller noe heller, så det stoppet gjelds ikke og jeg velger å se på det som en liten kjørepause.  Utrolig fin kjøretur opp Ringerike og Hallingdal, det må jeg si, og jeg tenkte av en eller annen grunn mye på farmor…særlig på vei hjem.

Vi spiste godt mat, skravla, lo, fikk godt å drikke og hygga oss ut i de små timer.  En bli kjent kveld.  Og alle oppførte seg mesteparten av tiden eksemplarisk,…hadde jeg bare ikke insistert på å prøve toraderen til Blue så hadde nok helt sikkert kvelden blitt noe roligere.  De andre jentene tok jo helt av med allsang, trampeklapp og vill jubel da jeg dro i gang med den ene slageren etter den andre.  Det var tendenser til dansing på bordet en liten stund mens jeg holdt på, selv om Mariann prøver å gi dere et annet inntrykk.

Jeg sov skikkelig dårlig og jeg snorka sikkert.  Kanskje jeg til og med slo ut en fjert.  Mariann snorka i hvert fall.  Murmel og.  Dessuten hadde jeg fæle drømmer om å kjøre i feil fil, bilkrasj og det som verre var.  Tilslutt stod jeg derfor opp og hadde tenkt å snike meg til en time på øye på sofaen oppe, men ikke før var jeg kommet meg opp og slengt puta på sofaen så stod Murmel på verandaen og lufta seg, så da blei det ikke noe særlig søvn på meg denne helga.  Merka det da jeg kjørte hjemover senere på dagen for å si det sånn.  Det var sol, det var varmt og jeg måtte pisse hele veien hjem.

Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at det ikke var så lurt å stoppe langs veien i bjørneland….

Veldig kjekke jenter.

Jeg møter dere gjerne igjen. Håper virkelig ikke dette bare var et one night stand!

MURMELUPP

denne er til deg:

Dette er fra en ferie fra før vi begynte å dokumentere turene i feriedagboka vår og det var noen år siden denne episoden så jeg husker ikke detaljene fra den ferien så godt, men den beviser vel kanskje at en del fakta som hevdes om mannen muligens ikke har så god rot i virkeligheten som det vi kvinner liker å påstå.

Dette var da altså på en av våre mange turer rundt om i Norges land. På disse turene havner vi av en eller annen grunn veldig ofte innom Rjukan. Denne gangen, siden vi var uten barn, bestemte vi oss for å bestige, skal man tro reklamen; Norges vakreste fjell. Gaustatoppen.

Vi hadde tatt den turen før, og det fristet til gjentakelse. Det er en utrolig deilig følelse å bestige en tind. At man kan se så langt som det man gjør så høyt oppe er et helt lite mirakel i seg selv synes jeg. Jeg mener å huske at i ordinært rusletempo så er det omtrentlig en fire timers tur opp, litt raskere ned. Men det kan hende jeg husker feil, bortsett fra at det er raskere ned enn opp. Det er alltid raskere ned enn opp av en eller annen grunn.

Det var deilig vær og god sikt og vi ruslet i vei slik vi pleier. Jeg la ikke merke til at det var noe spesielt med mannen min men syntes kanskje at han svettet litt mye, pratet litt lite og tok seg et par pauser mer enn ellers. Vel opp på toppen, gjorde han et iherdig forsøk på å legge seg ned i en litt merkelig forkrøplet stilling. Han kom med noen grynt, han var våt av svette, han holdt seg litt i siden, og ansiktsfargen hans var litt gråere enn bakgrunnsfargen på denne siden her. Jeg ble litt engstelig da, for jeg veit at mannen min sjelden sier au med mindre han har hatt en døden nær opplevelse. Dette var noen år før jeg visste det fantes en heis opp til toppen av fjellet, som vi helt sikkert hadde fått brukt i et nødstilfelle hvilket jeg jo skjønte at dette muligens var Ikke hadde jeg lyst til at han skulle bli hentet ut av helikopter så for å slippe å måtte gå hele veien ned alene sa jeg til mannen min noe sånt som at: ”du har vel ikke så vondt siden du har gått helt opp hit uten å si noe”, – også gikk vi ned igjen.

Da vi kom ned til teltet, krabba han inn under duken mer eller mindre bevisstløs, mens jeg satt utenfor og kjedet meg mens jeg knagde knoker og lurte på hva som gikk av mannen min. Etter en stund våknet han, og gikk ut for å presse pess ut av pe**en, som vi så fint sier her vi bor. Normalt pleier dette å ta en stund, men denne gangen var han raskt tilbake. Han ville jeg skulle bli med bort å se på! Se på? Hadde ikke lyst men blei med allikevel. Jeg var ikke helt sikker på hva han ville, om han skulle vise fram hvor langt han kunne få strålen til å gå eller hva det var, men da jeg så hva han pissa ut, da skjønte jeg hvorfor han hadde bedt meg med som tilskuer. Han pissa ikke blankt, ikke gult ikke engang oransje eller rødt. Han pissa SVART!
Han spurte meg: “er dette helt normalt eller?”, I det sekund tok jeg kommando over situasjonen, umyndiggjorde min mann og fra da av gikk det vel sånn ca. 30 minutter så var han lagt inn på sjukehus gitt, hvor han ble tildelt en passelig god seng samt morfin i store nok doser til å få en festlig lørdagskveld.
Jeg måtte luske slukøret tilbake til teltet i mørket. Og det er ikke bare bare når man er mørkeredd skal jeg si dere.

Noen dager senere satt vi hjemme i sofaen igjen og så var ferien slutt for denne gang.

Moralen i denne historien, om det er noen, må være at kvinner må slutte å si at mannen er en pysete liten sak som ikke tåler noen ting, at de klager og syter og holder på å dø bare de blir litt forkjøla, for jeg mistenker at det muligens ikke er helt rettferdig ovenfor mannen og hevde noe slikt. Jeg veit ikke hvordan det er å ha nyrestein, men noen kvinner som har hatt både det og født barn, har sammenlignet de to og uttalt at smertene er omtrentlig like.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hadde i hvert fall ikke besteget Gaustatoppen med rier og det som verre er, hadde du?

(Legg merke til det røde hjertet på bildet, der er det en liten hvit prikk. Det er den ène steinen han pissa ut!)

Jenter blir i mange samfunn sett på som mindre verdt enn gutter. Resultatet av denne kjønnsdiskrimineringen er blant annet at færre jenter overlever de første årene, går på skole og de giftes bort mens de ennå er barn. Mange jenter har ikke de samme mulighetene som gutter, bare på grunn av at de er jenter. Plan International utgir årlige Jenterapporten som kartlegger jenters situasjon og levekår; sett i lys av FNs tusenårsmål. I forbindelse med lanseringen i år har Plan Norge en jentekampanje, for å sette fokus på jenters situasjon i Sør.

Jeg har gitt mitt ansikt til Plans jentekampanje og fått et rosa et tilbake

Bli med på å gjøre budskapet kjent for så mange som mulig.  Gi ditt ansikt du også.