Når man har sånn kropp som jeg har så har man ingenting på asfaltert vei å gjøre. Tiden da jeg løp rundt i byen på høge hæler er for lengst forbi, og kommer vel neppe tilbake heller. Like greit det egentlig, for jeg trives forsåvidt godt blant barnåler, blåbærlyng og flått, og nå som den siste snøen ENDELIG er forsvunnet kan jeg våge meg utenfor husets fire vegger igjen.

Så i dag stappa jeg derfor Skallepær i terrengtrilla mi og dro til skogs mens de tre eldste var på skolen.

El Chaparro liker ikke bare å være på tur han liker også å gå på tur. TO år gammel kunne han være med å gå timeslange turer i skogen på sine egne bein uten så mye som et knyst, helt frivillig. I begynnelsen hadde jeg med vogn, men den ble aldri brukt.

El Chaparro var høyt og lavt i dag.  Mest høyt, til min store forskrekkelse.  Jeg synes nemlig det er fryktelig skummelt når barna begynner å bevege seg i høyden.  Så jeg står alltid med skrekkblandet fryd å ser på, og later som om jeg ikke synes det er det spor skummelt.   Neida, tvertimot så heier jeg på dem mot min egen vilje og bedre vitende, mens jeg holder meg ubemerket nærme nok til at jeg tror  jeg kan rekke å fange dem om de skulle finne på å ramle ned eller noe…

…det er fælt å være mamma.

Vi kosa oss i dag…

…SKJØNT…

…Hva Skallepær synes om livet i skogen er jeg derimot litt usikker på?

Hva var det du  sa  at du synes om å være ute på tur igjen Skallepær?

Egentlig så er det flere små, så dette er en liten oppsummering av de viktigste.

Skallepær er nå 9 mnd.  Han fikk sin først tann den 20. januar i år.  Nå, litt over mnd etterpå stikker det to små hvite melketenner opp i underkjeven og han er forlengst blitt en dreven tannpusser. Han har også nylig lært seg å sette seg opp ved egen hjelp og som om ikke det var nok har oppdaget at han kan stå på alle fire!  Det er kult.  Nå er det nok ikke lenge før han krabber rundt her. Tenk  -i løpet av sommeren vil han begynne å gå! Han er selvfølgelig en skikkelig smarting og han prater allerede med noen ord.  For eksempel så kan han si både mamma, ei ei ei ei ei ei ei ei, se, ade (hadet) og atha (natta).

Fine gutten vår

I dag har jeg og minsten vært hos fysioterapeut på helsestasjonen. Alt var i sin skjønneste orden og vidunderet var selvfølgelig langt forut sin tid :-)
7990 gram og 68 cm lang.
Til sammenligning var hans bror,
El chaparro
10370 gram og 75 cm lang ved samme alder, og  litt tregere i sin motoriske utvikling grunnet veldig liten muskelmasse i forhold til  kroppsmasse.   I en alder av nå 3 år er imidlertid muskelmassen perfekt tilpasset kroppsmassen og han kan slå en hvilken som helst førsteklassing i både kråkestuping og  jamfothopping.  Jeg må innrømme at jeg er skikkelig misunnelig på hans evne til å mestre ulike bevegelsesferdigheter under vekslende vilkår.  Det er rett og slett imponerende hva han kan gjøre med kroppen sin!  Jeg har gjort mange og iherdige forsøk på å klare å følge alle hans krumspring i løpet av en dag men har gang på gang måtte innse at mine motoriske ferdigheter dessverre kommer til kort.  Enn så lenge har jeg heldigvis et lite forsprang på minsten.  I følge fysioterapeuten er det imidlertid bare et spørsmål om tid før også han har passert meg hva gjelder bevegelighet og motoriske ferdigheter.  Dette lover ikke godt for min fremtid da jeg jo har mange år igjen som småbarn/fjortis mor hvor det er absolutt nødvendig at jeg er deltagende både fysisk og inellektuelt.  Alle veit jo at  aktivitet utvikler hjernen mens passivitet svekker den.  Dette faktum er for meg svært urovekkende da jeg er smertelig klar over at jeg stort sett har liggi på latsiden og/eller sitti på rævva i de siste  fem åra.  La oss kysse fingrende og håpe at det kognitive ikke svikter helt før alle barna har kommet seg vel gjennom fjortistiden (18-28)

P.S forøvrig er jeg usikker på om jeg bør lagre denne post under “hverdagslig” eller i “kroppen”…