Jeg var innom gammel bloggen min her om dagen. Det hender jeg slenger innom der en gang eller to i året. Alltid masse styr, for jeg husker aldri passordet mitt, og når jeg skal be om nytt så husker jeg søren i meg ikke hvilken e-post adresse kontoen der er knyttet opp til heller. Men som sagt, jeg var innom der her om dagen. Og da lå det noen kommentarer fra våren i fjor som jeg ikke hadde sett før nå

En av disse var en kommentar til DENNE posten, og det ble bla spurt om Mannen ikke ble lei seg eller sinna av at jeg “henger han ut” i bloggen min. Den tanken har streifet meg noen ytterst få ganger også, særlig i begynnelsen da jeg en blogget litt om Mannen, og ikke bare meg selv slik jeg har gjort i det siste.  Ja, jeg har ikke noen gang lurt på om Mannen har følt seg hengt ut av meg altså, for det har Han ikke.  Faktisk så er det som oftest Han som er den første som leser det jeg har skrevet, og Han leser det før det legges ut, SÆRLIG når det handler om Han, eller Barna, men jeg har lurt på om andre, utenforstående, kanskje har lurt på akkurat det samma som denne dama?

Mannen (min) er en herlig fyr.  Han har  humor som matcher min nemlig.  Hjemme bedriver vi med vennligsinnet mobbing av hverandre på daglig basis.  Det er liksom  litt sånn konkurranse om hvem som kan “mobbe” den andre mest. Som oftest begynner vi med SMS meldinger også fortsetter vi hjemme på kvelden, med tilhørende nuss, klaps på baken og faktisk også litt kameratslig bryting en gang i mellom. Ikke sjelden kommer Han hjem fra jobb kveldstid med et skjevt glis om munnen fordi vi har hatt ordkamp hele veien hjem fra jobb via SMS, og så har Han pønsket ut en treffende muntlig kommentar på et utspill fra meg i det han kommer inn døra. Det er nesten som en hobby vi har i sammen.  Det er vår humor.  Den som vinner “munnhuggeriet” får ligge underst til slutt.  Ja jeg veit, vi er både kjedelige og tradisjonelle, men tro meg når jeg sier at det er en fordel, å ligge underst,  om man veier 100+ og ikke har muskler nok til å være i aktivitet med vekten sin noe særlig lenger enn to minutter om gangen…

Uansett, det en vinn vinn situasjon.

Noen ganger KRANGLER vi på SMS også.  Da kommer han ikke hjem fra jobb med et skjevt glis om munnen.  Jeg går ikke i spenning og venter på neste trekk, nussene er korte og tørre, klapsene på baken uteblir og ingen får ligge underst til slutt.  Istedenfor sitter begge tause i hver sin enda av sofaen etter at ungene har lagt seg og ser på drit kjedelige programmer på TV.   Da er det om å gjøre å få kontroll over fjernkontrollen, finne det mest kjedelig programmet som er å oppdrive på tv og late som om man er fryktelig interessert i det.

Heldigvis så skjer ikke det så ofte.  Vi er bestevenner mesteparten av tiden.

Jeg elsker Mannen.  Særlig Mannen min.  Han er en bra fyr!

En veldig bra kar faktisk.

Selv om han er DUM!

Han er jo tross alt MANN, Mannen!

FIN FREDAG!

036
Uploaded by cedricbear. – Check out sexy vids. Caution – NSFW!

Mariann har allerede nevt det i en post, at vi hadde BLOGGTREFF i helga, men det er klart jeg må jo skrive om dette jeg også.  For meg var dette som en bitteliten ferie å regne, og posten er derfor blitt lagret deretter…for slik moro som dette er jo ikke akkurat hverdagslig kost for meg

Jeg hadde planlagt å kjøre oppover langt tidligere enn hva jeg endte opp med å gjøre. Dårlig som jeg er til å kalkulere og disponere tiden gikk ikke dêt helt etter planen, men det var ingen krise, selv om jeg lagde litt drama hjemme før jeg dro , for heldigvis er det sommer og lyst så jeg slapp jo uansett å kjøre i mørten.

Jeg liker veldig godt å dra på biltur. Det er en fin måte å se landet på synes jeg og man får tid til å tenke på store og viktige ting i dette livet, MEN jeg er ikke glad i å kjøre bilen selv, jeg liker helst å være passasjer, for da kan jeg, for å sitere Mariann;

“…innta den tilnærmet komatøse tilstanden jeg finner behagelig, uten å ha ansvar for verken framdrift eller navigering.”

Jeg mangler nemlig totalt retningssans. Jeg veit så og si nesten aldri hvor jeg er.  Jeg er som ei huggær’n og forvirra høne som løper på måfå rundt på tunet etter å ha fått seg et kraftig slag i hue.  Jeg er kjempe redd for å kjøre meg helt bort og aldri finne veien hjem igjen.  Værst er det der hvor det er mye veier, mye skilt og mye biler.  Pulsen min da jeg kjørte gjennom Oslo, med GPS, lå rundt 189. Det var like før jeg sprakk et lite blodkar i topplokket. Som en dirkekte følge av mine manglende evner på dette området hadde jeg nemlig kjøpt meg GPS til denne turen.  Jeg er, tross alt, ikke helt teit heller!   Den var kjempe fin og jeg hadde ikke under noen omstendigheter klart meg uten.  Herlighet, det var så vidt jeg klarte meg gjennom Oslo med den,  og jeg skal helt klart på tur med GPS  igjen.  For en fantastisk duppedings for sånne hjelpesløse stakkarer som meg.

Jeg fant forsåvidt fram til VERTEN på første forsøk, hvilket er helt utrolig fantastisk til meg å være, eller… egentlig fant  jeg bare nesten helt frem til verten på første forsøk, for i følge GPS Jorgen (det er det han heter) var jeg fremme ca 90 km før jeg faktisk var fremme, men det var i grunn pga en liten tastefeil fra min sin side…så Jorgen kan neppe klandres for dêt, og ikke hadde jeg svinga på feil sted eller noe heller, så det stoppet gjelds ikke og jeg velger å se på det som en liten kjørepause.  Utrolig fin kjøretur opp Ringerike og Hallingdal, det må jeg si, og jeg tenkte av en eller annen grunn mye på farmor…særlig på vei hjem.

Vi spiste godt mat, skravla, lo, fikk godt å drikke og hygga oss ut i de små timer.  En bli kjent kveld.  Og alle oppførte seg mesteparten av tiden eksemplarisk,…hadde jeg bare ikke insistert på å prøve toraderen til Blue så hadde nok helt sikkert kvelden blitt noe roligere.  De andre jentene tok jo helt av med allsang, trampeklapp og vill jubel da jeg dro i gang med den ene slageren etter den andre.  Det var tendenser til dansing på bordet en liten stund mens jeg holdt på, selv om Mariann prøver å gi dere et annet inntrykk.

Jeg sov skikkelig dårlig og jeg snorka sikkert.  Kanskje jeg til og med slo ut en fjert.  Mariann snorka i hvert fall.  Murmel og.  Dessuten hadde jeg fæle drømmer om å kjøre i feil fil, bilkrasj og det som verre var.  Tilslutt stod jeg derfor opp og hadde tenkt å snike meg til en time på øye på sofaen oppe, men ikke før var jeg kommet meg opp og slengt puta på sofaen så stod Murmel på verandaen og lufta seg, så da blei det ikke noe særlig søvn på meg denne helga.  Merka det da jeg kjørte hjemover senere på dagen for å si det sånn.  Det var sol, det var varmt og jeg måtte pisse hele veien hjem.

Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at det ikke var så lurt å stoppe langs veien i bjørneland….

Veldig kjekke jenter.

Jeg møter dere gjerne igjen. Håper virkelig ikke dette bare var et one night stand!

MURMELUPP

denne er til deg:

Her var det tenna i tapeten og hæla i taket, som mora mi pleier å si, til langt over barnetv tid i går.

Se selv!

En fin avslutning på en deilig påskeferie og hyggelig bursdagsfeiring.

Heldigvis har jeg meget veloppdragne gutter så de ryddet opp etter seg når de hadde rast ferdig.

Skallepær òg.

Han spiste mesteparten opp tror jeg.

Papir er vel å regne som fiber, og det er jo sunt?

Som vanlig har jeg store planer også for denne helgen.  Som dere jo veit så kan man vel knapt telle på en hånd de helgene jeg har vært med på moro som er de fleste forunt.  Jeg har allerede begynt forberedelsene til ukens helg i kjent stil ved å spise opp en hel 5 pakning med MAOAM fra haribo.  Det smaker skikkelig dritt, særlig den med cola smak, men i mangel av noe annet godteri å stappe i meg så var det helt ok. For som min mor ville sagt: ” i nøden spiste fanden fluer”, -eller noe sånt.   Om ikke annet så roet det i alle fall ned det verste sukkersuget slik at jeg overlever til kvelden uten altfor store abstinenser.  Heldigvis så har jeg massevis av tomflasker jeg kan pante så jeg får penger til å kjøpe mer sjokolade, cola og potetgull slik at jeg i kveld igjen kan sitte i sofaen og amme konstant fra 20.00-00.30, mens jeg kjedestapper i meg snop, og ellers alt som måtte komme i min vei, og stirrer med et tomt men allikevel drømmende blikk ut i natten…

Heldigvis veit jeg at denne tiden snart er over og før jeg veit ordet av det vil jeg traske rundt på stuegulvet og nervøst stappe i meg godteri, og ellers alt som måtte komme i min vei, mens jeg stirrer med nervøst blikk, fylt med lengsel og angst, ut i natten og ønsker meg tilbake til den tiden hvor barna fortsatt hang i puppen,
… eller kanskje ikke.

Ha en fin fredag alle i hop.  Jeg sitter sikkert hjemme å leser blogger i kveld/natt. Som alltid.

Her er bilde fra en kveld jeg ikke satt hjemme.

P.s Jeg liker meg hjemme jeg da, men innimellom hadde det jo vært hyggelig å fått litt sosial omgang med likesinnede, IRL lissom

Ja, det gjør jeg virkelig. Jeg skammer meg på egne vegne. Jeg er så flau over hva jeg har gjort denne dagen at når jeg tenker på det og prøver å vurdere det hele litt sånn utenifra så er det i hvert fall en tre-fire diagnoser jeg med letthet kunne plassert meg selv i. Hva jeg har brukt hele morgenen og formiddagen min på i dag? Jeg har sitti forran denna teite maskinen og laget ferdig halloween headeren min! Det har jeg gjort. En HALLOWEEN header liksom! Jeg er trettiseks år, liker ikke engang halloween, nekter ungene mine å gå knask eller knep også sitter jeg her og lager meg en HALLOWEEN header?! Hva er galt med meg? Det aller verste er at jeg hadde laget meg en fra før, sånn for morro skyld, en liten fotomontasje…men den var liksom ikke bra nok den da syntes jeg. Det er jo aldri noe som er bra nok for meg. Derfor måtte jeg fikse litt på den. Gjøre den litt ekstra spesiell. Og når man ikke har peiling på data så tar slike ting litt tid. Men nå føler jeg meg ferdig. Nå er jeg sånn passelig fornøyd. Så nå kan jeg slutte å tenke på den. Tror jeg. Det er bare en liten ting til jeg så gjerne skulle fått til med den head’ern..en bitte liten ting…

Jeg har gjort litt nyttig også da…jeg har ammet, skiftet bærsje bleier, lekt ro din båt, tråfimpen, rideranke, lest en bok, tegnet litt, nussa og kosa masse, sunget noen sanger, vasket litt klær, også har jeg fått laget en ny side under “I mitt hjerte”.

Når jeg får en idè så klarer jeg ikke la det ligge før jeg har fått det til, det er egentlig litt plagsomt…
det var den der head’ern…

Nå skal jeg SLÅ av denne tidstyven og gjøre noe fornuftig. Lage middag for eksempel.
Fiskeboller i hvit saus.

“-jeg har lenge vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår…” Frustrerte Heidi. (dette var bare en tulle overskrift i et forgjeves forsøk på å dra flere lesere til bloggen min)

Jeg leser en del blogger, og jeg kommer over veldig mange, pr. min definisjon, gode blogger. Menneskene bak skriver godt, de skriver morsomt, de skriver reflektert, samfunnsengasjert, de er flinke med ord, de lever innholdsrike liv og har spennende yrker og de har ambisjoner. Det virker i det hele tatt som om det finnes en svær gjeng der ute bestående av meget oppadgående, dyktige og intelligente mennesker.

Det finner jeg svært betryggende -siden jeg lenge har vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår.

Jeg kunne egentlig tenke meg å følge langt flere blogger enn hva jeg gjør, men av et par forskjellige grunner ender det stort sett allikevel opp med at jeg slenger innom en blogg, blir imponert på den ene eller den andre måten, og siden blir bloggen ikke besøkt mer. Synd.

Når jeg da sitter her i mitt univers og leser om andre mennesker og hva de skriver på sine blogger vandrer tankene til min egen blogg og mitt eget liv, og jeg føler meg rett og slett på mange måter både dum og mislykket når jeg sammenligner meg selv med de andre. Ja, jeg vil faktisk nesten gå så langt som å si at jeg bør plassere meg selv blant de dumme i befolkningen.

Her sitter jeg, en kvinne på 36 år som ikke har utrettet stort annet her i livet enn og ha oppdratt noen barn, møblert et hus og giftet meg med en mann. Før dette brukte jeg opp mesteparten av livet mitt på de viktige og samfunnsnyttige syslene fyll, fest, moro, tull og tøys. Hvor den viktigste livserfaringen jeg gjorde var : vin og øl blir krøll mens øl og vin = fin.
Jeg har ingen ambisjoner eller meninger utover det å drifte familien min på en best mulig, lønnsom og effektiv måte. Jeg bidrar ikke til verdiskapning i samfunnet, livet mitt er uinteressant og uten et meningsfylt innhold utover det som eventuelt skjer innenfor husets fire vegger. På bloggen min kan man derfor stort sett kun lese om hvordan jeg vasker huset, hva jeg skal ha til middag eller om hvilket humør jeg er i på den aktuelle dagen.

Jeg hadde ikke klart å skrive om “store og viktige” ting selv om jeg hadde ønsket, for jeg følger absolutt ikke med i tiden. Jeg aner ikke hva som skjer i nyhetsbildet og jeg er totalt ute av stand til å ytre meningsfylte tanker og ideer av noe som helst nytteverdi for samfunnet eller verden forøvrig. Jeg har ikke evnen til å ordlegge meg i velklingende vendinger, jeg har dårlig utviklet språk og jeg suger i rettskrivning. Jeg engasjerer meg heller ikke nevneverdig i samfunnet rundt meg. Jeg er ikke spesielt intelligent, flink eller morsom og sist men ikke minst, jeg er ingen dyktig skribent. Jeg er med andre ord dum, et skikkelig null.

Når noen så sier at de digger bloggen min, at de synes den er kul, at jeg skriver bra og morsomt, at jeg har livserfaring og en livsvisdom som ligger der under og ulmer som et skjult budskap så blir jeg pinlig berørt og jeg får rett og slett litt prestasjonsangst. Misforstå meg rett, jeg blir selvfølgelig ustyrtelig glad for disse komplimentene, og selvfølelsen min stiger i takt med superlativene som ramler inn. Det er så deilig for selvtilliten, og jeg får så enorm tro på meg selv og på de miraklene jeg kan utrette. Det er sant, jeg legger ikke skjul på det, og er ikke flau for å innrømme at jeg innerst inne er skikkelig PR-kåt og at jeg elsker positiv oppmerksomhet.
Men jeg blir også skremt. Jeg er redd for at folk skal få forventninger til meg som jeg ikke vil være i stand til å innfri. Selv om jeg på mange måter liker at folk ser på meg som engasjert, spennende, klok og morsom så er jeg nå veldig glad for at jeg faktisk kom ut av skapet og lot dere alle få vite min mørke hemmelighet om at jeg faktisk hører hjemme blant de dumme. En for meg befriende tilståelse som vil lette byrden fra min skuldre om å hele tiden måtte leve opp til et feilaktig opparbeidet rykte om at bloggen min inneholder innlegg som skal være både velklingende, reflekterte, humoristiske og med en skjult livsvisdom som ingen bør gå glipp av. Beklager så mye om dere føler at jeg har gått bak ryggen deres med dette, at jeg har skuffet dere, men jeg klarer ikke late som om jeg er noe jeg ikke er lenger for jeg er jo tross alt bare meg, og dere hadde nok gjennomskuet meg før eller siden uansett. Jeg er jo tross alt ingenting annet enn en sliten,frustrert kone, husmor og ubetydelig fembarns mor….eller, er det egentlig det som er meg?

Takk for oppmerksomheten

P.s Dere må gjerne fortsette med å gi meg hyggelige tilbakemeldinger, de blir satt umåtelig pris på, jeg vil bare ikke bli tatt for å være noe jeg ikke er.