(linker=venstreklikk)

Jeg er ikke helt fornøyd med den gamle hushjelpen.  Hun gjør ikke jobben skikkelig.
Jeg finner stadig skitt i krokene etter henne og det forsvinner ofte ting som dukker opp på merkelige steder hvor de slettes ikke hører hjemme uker og månder etter at de først forsvant,  eller så kommer de aldri mer rette.  Hun er stadig på etterskudd med arbeidet og hun er også ofte lite samarbeidsvillig og vi går rett og slett litt dårlig overens hushjelpen og JEG.  Jeg tror det kan være at stillingsinnstruksen hennes er litt for stram.  Situasjonen har virkelig begynt å tilspisse seg, men jeg ville nødig si henne opp sånn på dagen så jeg har nå derfor, i håp om å få bedret hele situasjonen, ansatt en deltids assistent for å lette arbeidsmengden hennes noe.  For sikkerhets skyld har jeg overvåkningskameraer i huset mitt så jeg kan ha et lite øye med alt som foregår, og jeg må si at jeg ble litt sjokkert da jeg skulle gå igjennom materialet her en kveld.  Da jeg så hva denne nye assistenten brukte arbeidstiden til ble jeg nemlig litt usikker på om jeg kanskje  hadde satt feil person på jobben.

Det kan nemlig skade selvtilliten og selvfølelsen og gi varige mèn…men det tar vi ikke så tungt og sammenligner i vei allikevel…

Skjønt forleden dag? Det er faktisk  snart en måned siden han reiste seg opp på to bein for første gang, det er bare jeg  som er litt treig med å legge ut disse milepælene til Skallenpær.

Unnskyld meg  

Denne bare MÅ dere se på

Jeg fant den på bloggen til min gode blogg venn Bluefairy

Jeg anser meg selv som smartere enn de fleste og jeg mener bestemt at om bare alle hadde hatt et ørlite snev av mitt intellekt så hadde verden vert et mye bedre sted for oss alle   (tulla..i alle fall litt…)   Når man er så smart som meg så er det jaggu ikke noe rart at man kommer opp med slike glimrende ideèr som denne heller!  Hør bare her!

Skallepær, dvs baby, er en skikkelig natterangler, og jeg holder bokstavelig talt på å miste vettet grunnet mangelen på søvn. Det er ikke det at han er våken og skriker, han er bare våken. Veldig våken! Våken og pratesjuk og han SKAL underholdes. For et par dager siden syntes han det var passelig å sovne rundt halv fem på morgenkvisten. Dagen etter tok han kvelden litt tidligere, halv tre og i går var den faktisk bare halv to da han fant det passelig å ta kvelden. Slik har det vært nå i ukevis og jeg er nær ved å rakne i sømmene. To-fire timers søvn i døgnet er ikke nok og jeg merker at det begynner å gå på helsa løs for alle og enhver i familien. En sur og utslitt mamma gagner nemlig ingen.

Etter å ha prøvd de triksene jeg hadde i boken for å få babyer til å sove om natten, som dere skjønner uten hell, kom jeg derfor på den glimrende ideèn at Skallepær helt sikkert kom til å sove rundt om jeg bare begynte å gi han en flaske morsmelkerstatning ved leggetid, som jeg har bestemt er klokka 23.00.

Av en eller annen grunn så har jeg da altså fått for meg at han, bare ved hjelp av en flaske med litt morsmelkerstatning, helt sikkert kom til å sove fra 23.00 til 07.00, hvilket ville bety tilstrekkelig med søvn for meg som igjen vil føre til bedre klima i hele familien.  Med andre ord -kun positive ringvirkninger ut av dette fantastiske prosjektet.  Jeg var faktisk så overbevist om dette at jeg for et par dager siden durte til butikken og kjøpte ganske mange kartonger med ferdigblandet nan, flasker, smokker osv.

Etter kveldstellet i går kveld satte jeg meg derfor blid og fornøyd ned i sofaen med Skallepær på den ene armen og en flaske lunken nan i den andre. Han på sin side stirret mistenksomt på meg mens han med en bekymret mine undersøkte flasken inngående. Men tror du han ville ha? NEIDA! Det var host og hark og isj og æsj! Og jeg kan ikke akkurat klandre han heller, for fytti katta for noe beske fæle greier. Det lukta jo til og med mjølkefjøs av skvipet. Jeg prøvde å late som ingenting og han smakte riktignok et par-tre slurker mens han grinte på nesen og viste tydelig med hele seg at “dette var IKKE godt mamma“. Ikke visste han riktig hvordan han skulle suge på flasken heller.

Når jeg sitter her i dag og tenker på det, blir jeg helt flau på egne vegne. For hvordan i all verden kunne jeg komme på den usannsynlige tåpelige ideèn om at Skallepær ville sove en hel natt bare pga en flaske morsmelkerstatning, og enda verre, hva i all verden fikk meg til å tro at han ville like det sånn umiddelbart når han er vant til å få pupp og bare pupp i snart 7 måneder? Ikke er han våken om nettene fordi han er sulten heller.  Nå tror jeg rett og slett han rangler om natta bare fordi han er en gjenfødt sjel fra det glade sytti tall.  Han er en sjel fra  boogie nights…en skikkelig rock’n rolla!

Måtte G*D forby!Huff av meg!

Men han er jo veeldig søt da

Jeg er mildt sagt opprørt over meg selv som kunne komme på noe slikt. Hvor dum går det an å bli lissom? Noe så pinlig.  Jeg får skylde på at det er søvnmangelen som gjør meg så dum.

Du kan lese om hvor farlig søvnmangel er her og her.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I dag har jeg og minsten vært hos fysioterapeut på helsestasjonen. Alt var i sin skjønneste orden og vidunderet var selvfølgelig langt forut sin tid :-)
7990 gram og 68 cm lang.
Til sammenligning var hans bror,
El chaparro
10370 gram og 75 cm lang ved samme alder, og  litt tregere i sin motoriske utvikling grunnet veldig liten muskelmasse i forhold til  kroppsmasse.   I en alder av nå 3 år er imidlertid muskelmassen perfekt tilpasset kroppsmassen og han kan slå en hvilken som helst førsteklassing i både kråkestuping og  jamfothopping.  Jeg må innrømme at jeg er skikkelig misunnelig på hans evne til å mestre ulike bevegelsesferdigheter under vekslende vilkår.  Det er rett og slett imponerende hva han kan gjøre med kroppen sin!  Jeg har gjort mange og iherdige forsøk på å klare å følge alle hans krumspring i løpet av en dag men har gang på gang måtte innse at mine motoriske ferdigheter dessverre kommer til kort.  Enn så lenge har jeg heldigvis et lite forsprang på minsten.  I følge fysioterapeuten er det imidlertid bare et spørsmål om tid før også han har passert meg hva gjelder bevegelighet og motoriske ferdigheter.  Dette lover ikke godt for min fremtid da jeg jo har mange år igjen som småbarn/fjortis mor hvor det er absolutt nødvendig at jeg er deltagende både fysisk og inellektuelt.  Alle veit jo at  aktivitet utvikler hjernen mens passivitet svekker den.  Dette faktum er for meg svært urovekkende da jeg er smertelig klar over at jeg stort sett har liggi på latsiden og/eller sitti på rævva i de siste  fem åra.  La oss kysse fingrende og håpe at det kognitive ikke svikter helt før alle barna har kommet seg vel gjennom fjortistiden (18-28)

P.S forøvrig er jeg usikker på om jeg bør lagre denne post under “hverdagslig” eller i “kroppen”…