Det finnes mange ting i denne verden. Pynte ting, praktiske ting, fornøyelige ting, morsomme ting, nødvendige ting, unødvendige ting, tekniske ting osv osv. Det finnes i det hele tatt en rekke forskjellige ting som vi mennesker av en eller annen grunn føler at vi trenger av ulike grunner. Noen av disse tingene har selvfølgelig en nytteverdi utover det at de er kjekke å ha, men de aller aller fleste hadde vi egentlig klart oss helt fint uten.
Jeg har kjøpt meg en ny ting. Vanligvis når jeg kjøper meg en ny ting så river jeg det ut av esken, helst på vei hjem fra postkontoret, men denne gangen så lå tingen over en uke i esken sin før jeg pakket den ut med skrekkblandet fryd. Selv om jeg kan argumenter ganske godt for denne tingens nytteverdi i tillegg til at den er grusomt morsomt å ha, så hadde jeg innerst inne bange anelser om hvorvidt jeg ville klare å bruke denne tingen for det den er verdt. Og for å være helt ærlig så hadde egentlig jeg klart meg helt fint uten.

Jeg har nemlig kjøpt meg et nytt kamera. Og for meg, så holdt det selvfølgelig ikke med et vanlig digitalt kompakt kamera. Neida, jeg måtte ha noe annet, noe større, noe kulere, noe bedre.
Så jeg gikk derfor til innkjøp av et det super trendy og ultra moderne retro kameraet Olympus Pen E-Pl1. Førsteinntrykket har alt og si og jeg forelsket meg i dette kameraet i fjor. Siden den gangen har det kommet et par modeller og siden jeg var lei av å knipse bilder med mobilen klarte jeg ikke å holde meg lenger. Jeg liker utseende på kameraet. I tillegg har det fått ganske bra med skryt på forskjellige nettsteder for testfreaker som meg. Men hva skal jeg egentlig med det? Jeg hadde faktisk klart meg helt fint med et kompakt kamera til noen tusenlapper mindre. Jeg har virkelig ikke peiling på slutartid, bländarvärde, exponeringstid, Iso-känslighet (bruksanvisningen er på Svensk!), mätning, vitbalans och blixt med synkronisering med långa slutartider…..og dette var bare eksempler på det minst kompliserte i bruksanvisningen.

Det er jo litt bortkastet å ha et slikt fint kamera når man sannsynligvis vil ha hjulet stilt på auto hele tiden? Er det ikke?
Så langt har jeg knipset kun en håndfull bilder med det, og gubben har allerede kjøpt et mer passende kamera til å ha med på tur for sånne pek og skyt folk som oss…et Fujifilm FinePix XP10.

Olympusen tar fine bilder den.  Det er det ingen tvil om, selv om jeg ikke skjønner hvordan jeg skal stille kameraet inn for at vidunderet skal komme til sin rett, men når sant skal sies så ser jeg vel neppe forskjell på bildene tatt med mobilen og bildene knipset med Olympusen …jeg veit jo ikke hva jeg skal se etter….

Bildene over er alle knipset med Olympusen, stilt inn på forskjellige funksjoner som jeg ikke skjønner noe av…jeg ser at bilde nummer èn skiller seg litt ut….men det er også alt jeg ser og ikke veit jeg hva jeg har gjort eller hva det betyr 

Til tross for at  faren min tvangsfora meg med hjemmelaga fiskegrateng ved èn anledning, og lurte meg til å spise gulost mot min vilje ved en annen, så må jeg si at når jeg ser tilbake på det hele så hadde jeg i bunn og grunn en fantastisk og vidunderlig barndom.  Jeg kunne ønske alle barn kunne få ha en oppvekst som var minst like fin som min.  Da tror jeg verden hadde vært et fantastisk sted

Tidene har forandret seg, og barn av i dag vokser opp med bla mye mindre frihet enn hva min generasjon gjorde.  Nå om dagen kan man jo knapt sende ungene på butikken uten at de blir utsatt for negative forbilder, trakassering, kidnapping eller enda verre ting.

Som en direkte følge av min  livsoverbevisning går El Chaparro ikke i barnehage.  Men til høsten fyller han fire år og da synes vi, pappaen hans og jeg, at det er riktig tid for et barn å begynne i barnehage.  Jeg søkte derfor for en tid tilbake om plass i èn barnehage.  Egentlig skal man søke i tre forskjellige, men jeg ville ha han i denne ene barnehagen eller i ingen, derfor førte jeg opp bare ett ønske.

Denne uken fikk jeg svar. Og jeg kan med glede meddele at El Chaparro har fått plass i den barnehagen vi ønsket.  Hurra!  Det betyr riktignok at jeg må ut å kjøre litt ekstra for å få han dit men det synes jeg at det absolutt er verdt.  Ut å kjøre må jeg jo uansett og en 10 min omvei betyr vel ikke så mye i den store sammenhengen?

El Chaparro skal nemlig få begynne i en gårdsbarnehage.  Denne barnehagen har romslige og annerledes lekearealer da den er i en omgjort korntørke!  Et kort stykke unna har de et skogsområde med bla lavvo, bålplass og utekjøkken.  De har selvfølgelig dyr, hvor barna får ta del i det daglige stellet.  Barnehagen har egen bær hage og grønnsakshage.  Alle måltider blir servert i barnehagen og de har en kokk som lager skikkelig mat fra bunnen av.  Så  her blir det neppe servert fiskepinner med makaroner og ketchup slik det ble i barnehagen som 8 åringen i sin tid gikk i!

Tre dager i uken skal han gå der, det synes vi er passelig.

Dette er faktisk spennende.  Tro det eller ei. Sånn er det bare å være foreldre, man blir helt dustete

Dette er et bilde av min onkel og meg fra der jeg vokste opp. Fint? Eller hva? Her kan man se fienden på flere mils avstand i alle retninger så god utsikt som vi hadde

Mitt turbulente forhold til min kjære er i ferd med å utvikle seg til et for meg svært ødeleggende og meget destruktivt love/hate forhold! Jeg kan ikke tenke på en eneste ting i hele verden som kan få meg til å bli så eitrendes sint som denne forbaska idioten som er totalt ute av stand til logisk tekning. Ingen i hele verden klarer å vippe meg så totalt og nesegrus ned fra pinnen min som denne dritten som ikke duger til noe annet enn å irritere vettet av meg. Jeg blir ALDRI verken sett eller hørt. Jeg blir totalt ignorert og oversett og jeg føler meg absolutt ikke respektert verken som kvinne eller menneske for den saks skyld. Jeg føler meg rett og slett som en komplett idiot når vi er i sammen, og at jeg er til ene og alene for den drittens ve og vel! Daglig skal jeg vise min kjærlighet ved stadig å gi små kjærtegn, omsorg, og mat. Jeg øser av meg selv. Jeg gir og gir og gir. Hva er takken? Et språkbruk jeg ikke forstår, beskjeder om at absolutt ALT jeg gjør er feil! Ingenting er bra nok, avtaler vi har inngått og blitt enige om brytes konsekvent og min mening blir det ikke engang spurt om! Dersom det er noe jeg har lyst til å gjøre så er det ALLTID masse om og men. Det eneste jeg hører fra den kanten om dagen er meg, meg, og atter MEG!

Jeg tror faktisk ikke jeg orker å leve resten av livet mitt sammen med den dumming. Jeg orker ikke mer. Jeg helt blir helt ødelagt. Jeg føler meg utbrukt og tappet for krefter. Jeg har den senere tiden stadig oftere tenkt at jeg får det bedre om jeg fortsetter livet mitt på egen hånd, men samtidig er jeg er litt redd for å fortsette alene. Vi har så mange fine minner sammen, og det kjennes så godt å ha noen å dele dem med. Den biten er jeg redd for å miste. Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, men slik oppførselen har vært i de siste ukene, med totalt fravær av enhver form for samarbeid, så tror jeg faktisk at det bare er et spørsmål om tid før jeg drar ut pluggen for godt på denne forbanna drittmaskinen av en møkka PC!

NOK er NOK!
Dersom bakgrunns innformasjon ønskes, vennligst les dette.

P.s Som dere jo sikkert ser så ser bloggen min litt merkelig ut, eller hva? Alt jeg har gjort, er å skrive dette innlegget og poste det. Og vips så se bloggen min ut som dette?! Jeg aner ikke hvordan jeg har fått det til, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få fikset det. Er ikke livet fantastisk?!

UPPDATERING: Jobber nå med å få bloggen til å henge sammen igjen, med varierende hell.  Kommer strekere tilbake når alt er i boks…om det noen gang skjer.  Ha en fin kveld!

OPPDATERING 14 oktober 2009: bloggen ser nå omtrenlig ut som før, og jeg kommer til å blogge videre som om ingenting har hendt.