I dag har jeg vært hos legen.
Noe av det verste jeg gjør er å gå til legen.
Jeg unngår kontakt med legen i det lengste og om jeg ha en timeavtale gruer jeg meg i flere dager før jeg skal dit.
Jeg er nemlig redd for basilusker.
Basilusker er en fellesbetegnelse på bakterier, virus og andre levende ting som kan finne på å bosette seg i og på kroppen og som kan forårsake potensielt livstruende skader og infeksjoner.
Ved hjelp av gradvis eksponering for det jeg er mest redd for og kognitiv egentrening har jeg utviklet et par strategier for å klare å leve med bakterie fobien min.
Terskelen for å kontakte helsevesenet har som en direkte følge av disse strategiene blitt veldig høy og jeg overskrider stadig grensen for hva som er helsemessig forsvarslig for mitt eget beste. Faktisk så var jeg døden nær for et par år tilbake pga en infeksjon som legen med letthet kunne behandelet med en enkel antibiotikakur om jeg bare hadde tatt kontakt. Istedenfor gikk jeg gjennom et smertefult og intents sykeleie.
Strategiene jeg har utviklet er med andre ord både lite hensiktsmessig og de koster meg mye, ikke i kroner og ører, men i fysiske og psykiske belastninger på mitt skjøre legeme.
Strategi I: IGNORERING
Jeg har en stygg tendens til å bagatellisere feil, mangler og skader på eget legeme.  Tanken på basilusk terror er for meg overveldendes, men jeg prøver å ignorere tankene mine da jeg innerst inne veit at det sjeldent er så ille som jeg innbiller meg, derav overbagatelliseringen.

Mens jeg utøver strategi I setter jeg samtidig inn strategi II

Strategi II: ANSVARSFRASKRIVELSE
Jeg har det med å drøye med å ta legebesøket så lenge at eksempelvis en i utgangspunktet liten infeksjon får god tid til å utvikle seg til alvorlige tilstander med en rekke uønskede tilleggskomplikasjoner. Jeg synes ofte det er flaut å kontakte lege, og ofte tenker jeg at noen andre godt kan ringe til legen på mine vegne. Så jeg venter med håp om at enten det skal gå over, eller at noen andre skal fortelle meg at :”nå, NÅ må du gå til legen”

Strategi I og strategi II er som olje og vann.  I en evighetskarusell som spinner rundt og rundt og rundt.

Basilusk trusselen plager meg mye i dagliglivet, men det er det helst bare jeg som merker noe til. Blant annet så gjør den at jeg har problemer med å ta på gjenstander som andre har tatt på i det offentlige rom. Jeg nevner i fleng; dørhåndtak, bankterminaler, matvarer i butikken, penger, handlevogner, vannkraner, stoler, rekkverk o.l.
Jeg takker sjeldent ja til en middagsinvitasjon, da det å spise mat som andre har både tatt på og laget er bortimot uoverkommelig. Jeg vil nødig fornærme verten ved å sitte å pirke i maten.
Noen ganger havner jeg i situasjoner hvor jeg blir tvunget til å håndhilse på andre mennesker. Det er tøft, og jeg tror det merkes at smilet mitt ikke kommer fra hjertet akkurat da.
Offentlige toaletter benyttes kun i ekstreme krise situasjoner, og da kun om det er desinfeksjons væske tilgjengelig som jeg kan vaske toalettet, samtlige kraner og dørhåndtaket med. Da gjør jeg heller mitt fornødende i en grøftekant.
Å måtte stå i kø blånt hostende, harkende og kløende mennesker er som tortur å regne for ikke snakke om det å sitte på bussen, toget, trikken eller på legens venterom..
-slik jeg har gjort i dag.

Fantasien min går fullstendig amok når jeg tenker på hva alt disse basiluskene kan forårsake av sykdom og elendighet.

Det som er litt pussig oppi alt dette er at jeg er ikke spesiellt renslig av meg. Jeg lider ikke av støv på hjernen og vaskehysteri.

Jeg skjønner ikke hvordan det henger i sammen.

Merkelige greier.

Det er nok lenge til jeg skal til legen igjen.

Etter nok en rystende opplevelse med dette forvaltingsorganet og med overhengende fare for å erte på meg ytterligere en gruppe mennesker i befolkningen vår velger jeg nå allikevel, etter nøye overveielse, å skrive hva jeg synes om NAV.
La meg korrigere, ikke NAV, men menneskene som jobber der.
NAV, eller de som jobber der, skal liksom veilede og hjelpe folk slik at de får det de har krav på og rett til gjennom loven.
For eksempel så har vi i Norge noe som heter frikort. Dette virker slik at når du har betalt egenandeler opp til et visst beløp, 1780 kr for å være nøyaktig, så kan man da altså få et frikort. Når man har frikort slipper man å betale egenandeler resten av kalenderåret.

Fint for fattigfolk som oss.

Når man har barn med spesielle behov må man av forskjellige grunner ha relativt mye kontakt med de som jobber på NAV. I de siste 2-3 årene har denne kontakten imidlertid utviklet seg til et skikkelig hat forhold fra min side. Jeg har nemlig gjort meg noen skikkelig sure erfaringer i møte med dette organet og har endt opp med den overbevisningen om at de som jobber på NAV, de kan man IKKE stole på.

Jeg har opplevd at de roter bort papirer, helt sikkert på gjørs så de skal slippe å behandle sakene. De veileder og gir feilaktig informasjon med viten og vilje, slik at folk ikke skal få hva de har krav på og rett til ifølge loven. De er manipulerende og behandler oss brukere rett og slett som verdiløst fe. De smiler, ser deg i øynene og ljuger. Ja de farer med regelrette løgner og usannheter. Om de i det hele tatt klarer å printe ut et vedtak så er det ofte noe feil, enten i selve vedtaket eller så er hele vedtaket feil. Og selvfølgelig fraskriver de seg ethvert ansvar. De svarer sjelden eller aldri på henvendelser. Får du et skriftlig svar på en henvendelse så er det som oftest et standard svar som ligger klar til print på en pc, og som ikke har noe relevans for spørsmålene man har stilt. Om noen tar telefonen når du ringer er de veldig ofte ufine og rett og slett nebbete i måten de snakker til deg på og tydelig irritert og alltid ute av stand til å svare deg på de spørsmål du eventuelt måtte ha. De lover å ringe deg tilbake men gjør det aldri. Man ender derfor opp med å ringe den ene saksbehandleren etter den andre hvor den andre kan bistå om mulig med enda mindre enn den første. De er med andre ord svært lite serviceinnstilt.

Frikort.

Min datter har forlengst passert egenandelstaket taket på 1780 kr for å få frikort. I slutten på september var jeg derfor på mitt lokale NAV og leverte de nødvendige papirene. Personen bak skranken tok papirene inn til en annen person, kom tilbake til skranken, med pairene, tastet inn noen tall på data, uttalte at her var alt i orden og at vi ville ha frikortet i posten i løpet av 2-3 dager, maks en uke.
Fint.
Enklet.
Man går hjem i god tro.

Pga en rekke episoder hvor NAV har ”mistet” papirer har jeg lært at det alltid er lurt å be om en bekreftelse på at man faktisk har vært å levert papirer der. Denne gangen gjorde jeg imidlertid IKKE det, da jeg tenkte at det sikkert ikke var nødvendig…det var jo tross alt bare snakk om et simpelt frikort. Dessuten valgte jeg å tro på denne tilsynelatende “hyggelige” personen som stod å smilte til meg bak skranken. Jeg hadde alikevel grunnet mine tidligere dårlige erfaringer med organet en snikende følelse av at her kom det til å bli noe muffens.

I skrivende stund har det nå gått 14 dager siden jeg første gang var på mitt lokale NAV og leverte nødvendig dokumentasjon for å få tildelt dette frikort, som jeg ifølge loven både har krav på og rett til.

Ingen frikort.

Så i dag ringte jeg derfor og etterlyste frikortet.

Det er ikke registrert noe på henne -sa damen på telefonen. det er nok tidlig ennå -fortsatte hun, siden vi skal ha 1 måneds behandlingstid på slike saker.
???
Jeg hadde jo fått beskjed om at saken var i orden, og at frikortet skulle ha vært meg i hende for flere dager siden. I tillegg til å ha fått muntlig bekreftelse på dette så veit jeg også fra en sikker kilde at det tar 2-3 dager å få tilsendt frikort etter at nødvendig dokumentasjon er overlevert NAV. Jeg forklarte damen dette, men da sa hun bare litt snurt ”jammen det er det vi har fått beskjed om ivertfall”, hvorpå hun la på?

Lettere frustrert dura jeg derfor like godt ned på mitt lokale NAV. Der møtte jeg en mann i skranken som ikke klarte å logge seg inn på arbeids pc’n sin. Han prøvde seg med en liten ”datasystemet er nede”, men dessverre for han hadde jeg stilt meg slik til at jeg kunne se hele skjermen hans. HA! Da han endelig husket passordet sitt fant han selvfølgelig ingen sak på mitt barn. OVERRASKENDE! Nå er ikke mitt lokale NAV større enn at jeg kan se alle som jobber der på engang, og den ene, som har med slike saker å gjøre kom ut til skranken. Personen tilbød seg å hjelpe meg. Personen skulle undersøke saken og ringe meg senere, hvilket jeg selvfølgelig visste var løgn så jeg spurte pent om personen ikke bare kunne gå inn på kontoret sitt og kikke med det samme? Det kunne personen og jeg så at personen bladde litt i en mappe, men personen fant ingen papirer… ?

Jeg sa da sånn passelig høyt, så alle i køen bak meg hørte det : ”har dere rota dem bort da eller?” Men det trodde personen ikke var mulig, lovte meg å undersøke saken og ringe meg i løpet av dagen. Klok av tidligere skader visste jeg selvfølgelig at de ikke kom til å ringe meg opp igjen. Det er bare slikt de sier for å bli kvitt deg der og da og for å holde deg i ånde så du ikke skal mase så fælt på dem.
Siden jeg sitter på disse erfaringen visste jeg nå derfor hva som kom til å skje videre og jeg øynet en mulighet til å komme NAV i forkjøpet samt å spare meg selv for uker med ikke helsebringende frustrasjon. Jeg stakk derfor en kjapp tur til lege og apotek mens jeg snakket 2 minutter i telefon med sykepleier på sykehus, og fikk i løpet av 15 minutter innhentet alle opplysninger på nytt. Deilig å bo i en liten bygd med korte avstander og velutviklet teknologi gitt.

Maska til NAV personen var ganske lang da vi stod der ved siden av faksmaskinen og lappen fra sykehuset tikket inn i løpet av noen få minutter. Personen hadde selvfølgelig håpet at NAV nok engang skulle klare å hale en sak ut i det uendelige ene og alene for å ha noe “festlig” å fortelle om på årets julebord. Den gang ei. Nå er alt i orden. Igjen. Så da får jeg vel forhåpentligvis det frikortet fra NAV i løpet av et par tre dager? Som lovet?

For øvrig vil jeg tipse om følgende facebook gruppe
NAV – når du trodde du hadde nådd bånn, hjelper NAV deg mye lenger ned

P.S I :Beklager litt langt innlegg, men jeg blir så lett revet med når jeg tror jeg har noe viktig å si.
P.S II :Håper ingen av mine dedikerte lesere jobber på nav og tar dette ille opp :-)

Takk for oppmerksomheten

“-jeg har lenge vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår…” Frustrerte Heidi. (dette var bare en tulle overskrift i et forgjeves forsøk på å dra flere lesere til bloggen min)

Jeg leser en del blogger, og jeg kommer over veldig mange, pr. min definisjon, gode blogger. Menneskene bak skriver godt, de skriver morsomt, de skriver reflektert, samfunnsengasjert, de er flinke med ord, de lever innholdsrike liv og har spennende yrker og de har ambisjoner. Det virker i det hele tatt som om det finnes en svær gjeng der ute bestående av meget oppadgående, dyktige og intelligente mennesker.

Det finner jeg svært betryggende -siden jeg lenge har vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår.

Jeg kunne egentlig tenke meg å følge langt flere blogger enn hva jeg gjør, men av et par forskjellige grunner ender det stort sett allikevel opp med at jeg slenger innom en blogg, blir imponert på den ene eller den andre måten, og siden blir bloggen ikke besøkt mer. Synd.

Når jeg da sitter her i mitt univers og leser om andre mennesker og hva de skriver på sine blogger vandrer tankene til min egen blogg og mitt eget liv, og jeg føler meg rett og slett på mange måter både dum og mislykket når jeg sammenligner meg selv med de andre. Ja, jeg vil faktisk nesten gå så langt som å si at jeg bør plassere meg selv blant de dumme i befolkningen.

Her sitter jeg, en kvinne på 36 år som ikke har utrettet stort annet her i livet enn og ha oppdratt noen barn, møblert et hus og giftet meg med en mann. Før dette brukte jeg opp mesteparten av livet mitt på de viktige og samfunnsnyttige syslene fyll, fest, moro, tull og tøys. Hvor den viktigste livserfaringen jeg gjorde var : vin og øl blir krøll mens øl og vin = fin.
Jeg har ingen ambisjoner eller meninger utover det å drifte familien min på en best mulig, lønnsom og effektiv måte. Jeg bidrar ikke til verdiskapning i samfunnet, livet mitt er uinteressant og uten et meningsfylt innhold utover det som eventuelt skjer innenfor husets fire vegger. På bloggen min kan man derfor stort sett kun lese om hvordan jeg vasker huset, hva jeg skal ha til middag eller om hvilket humør jeg er i på den aktuelle dagen.

Jeg hadde ikke klart å skrive om “store og viktige” ting selv om jeg hadde ønsket, for jeg følger absolutt ikke med i tiden. Jeg aner ikke hva som skjer i nyhetsbildet og jeg er totalt ute av stand til å ytre meningsfylte tanker og ideer av noe som helst nytteverdi for samfunnet eller verden forøvrig. Jeg har ikke evnen til å ordlegge meg i velklingende vendinger, jeg har dårlig utviklet språk og jeg suger i rettskrivning. Jeg engasjerer meg heller ikke nevneverdig i samfunnet rundt meg. Jeg er ikke spesielt intelligent, flink eller morsom og sist men ikke minst, jeg er ingen dyktig skribent. Jeg er med andre ord dum, et skikkelig null.

Når noen så sier at de digger bloggen min, at de synes den er kul, at jeg skriver bra og morsomt, at jeg har livserfaring og en livsvisdom som ligger der under og ulmer som et skjult budskap så blir jeg pinlig berørt og jeg får rett og slett litt prestasjonsangst. Misforstå meg rett, jeg blir selvfølgelig ustyrtelig glad for disse komplimentene, og selvfølelsen min stiger i takt med superlativene som ramler inn. Det er så deilig for selvtilliten, og jeg får så enorm tro på meg selv og på de miraklene jeg kan utrette. Det er sant, jeg legger ikke skjul på det, og er ikke flau for å innrømme at jeg innerst inne er skikkelig PR-kåt og at jeg elsker positiv oppmerksomhet.
Men jeg blir også skremt. Jeg er redd for at folk skal få forventninger til meg som jeg ikke vil være i stand til å innfri. Selv om jeg på mange måter liker at folk ser på meg som engasjert, spennende, klok og morsom så er jeg nå veldig glad for at jeg faktisk kom ut av skapet og lot dere alle få vite min mørke hemmelighet om at jeg faktisk hører hjemme blant de dumme. En for meg befriende tilståelse som vil lette byrden fra min skuldre om å hele tiden måtte leve opp til et feilaktig opparbeidet rykte om at bloggen min inneholder innlegg som skal være både velklingende, reflekterte, humoristiske og med en skjult livsvisdom som ingen bør gå glipp av. Beklager så mye om dere føler at jeg har gått bak ryggen deres med dette, at jeg har skuffet dere, men jeg klarer ikke late som om jeg er noe jeg ikke er lenger for jeg er jo tross alt bare meg, og dere hadde nok gjennomskuet meg før eller siden uansett. Jeg er jo tross alt ingenting annet enn en sliten,frustrert kone, husmor og ubetydelig fembarns mor….eller, er det egentlig det som er meg?

Takk for oppmerksomheten

P.s Dere må gjerne fortsette med å gi meg hyggelige tilbakemeldinger, de blir satt umåtelig pris på, jeg vil bare ikke bli tatt for å være noe jeg ikke er.