En gang skrev jeg denne teksten her på bloggen min

(fra 2009,  les med kommentarer her)

Det verste med det å være mamma er ikke den enorme belastningen det er for kroppen å bære fram et barn. Være kvalm hver dag, ha bekkenløsning eller å stå opp 4 ganger hver eneste natt for å tisse. Det verste med å være mamma er ikke den smertefulle fødselen eller barseltiden etterpå hvor alt er sårt og vondt både på innsiden og utsiden. Det verste med å være mamma er ikke alle våkenettene, matingen døgnet rundt det første halve året eller å ha konstant underskudd på søvn.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I morgentimene i dag måtte jeg sjekke hva vennene mine på nett driver med.   Man må jo holde seg sosialt oppdatert om man ikke skal falle helt utenfor det gode selskap.  Så jeg logger inn på face, og snubler over en link til denne siden

ZUNA

Og vips så er nå min PMS befengte hverdag om mulig enda mere bedrøvelig en den i utgangspunktet var denne lørdagen bare ved hjelp av et par tre klikk på nett.

For inne på den ZUNA siden fant jeg følgende tekst (se nedenfor)som jeg selvfølgelig i all min melankoli bare MÅTTE lese…

så nå sitter jeg her å griner igjen!

Skrevet av Zuna (Link HER)

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~

Elisabeth Stone

GOD HELG ALLE SAMMEN!

Med eller uten PMS, barn eller hva det enn måtte være!

-og vi gjør det med hevet hode og rak rygg.

VENSTRE KLIKK

HER!

Ammedebatten er kanskje ikke helt den hotteste nyheten om dagen men fortsatt brennende aktuell føler jeg.

Vi som er født og oppvokst her i Norge løfter jo ikke nevneverdig på øyenbryna over en pupp hist og pist, men tenk på alle utenforstående.  Tuister fra USA for eksempel.  De får jo naken sjokk når de kommer hit og møter norsk kultur.

Vi, er jo tross alt vokst opp med å få løpe nakne rundt omkring på offentlige plasser fra barnsben av.

Vi, har dette som et av våre viktigste nasjonal symboler:

Norske mødre har ammet frem Menn som dette

og de gutta er vi STOLTE av!

(Seilsporten takker Andhøy og Berserk)

Vi har glam modeller som gir ut slike musikk videoer:

…for så å bli hele det norske folks favoritt og vinner SKAL VI DANSE!

Etterpå ga venninnen hennes ut denne videoen

men det er en annen historie, og det har forsåvidt ingenting med amming å gjøre selv om hun jo både er mamma og blogger om både dèt og andre ting…

Vi, har også slike ting som dette på TV:

-i beste sendetid på vår rikskanal.  Bildet er fra en 20 år gammel NORGE RUNDT sending. Norge rundt er Norges eldste familie program. Det er å se på TV hver fredags kveld klokka 20.00

Dette har vel heller ikke så mye med amming å gjøre men det sier kanskje noe om at vi har et litt annet forhold til kropp her oppe i Nord enn hva man har andre steder i verden.

F.eks USA, hvor de har et veldig anstrengt og unormalt forhold til kroppen.

“– USA er et land preget av dobbeltmoral. Mens det er helt greit at pin up-modeller blotter brystet til mannens behag, er det ikke greit med nakne pupper som brukes til å gi babyen mat og kos…”

“– Vi snakker om et land der barn ikke får gå nakne på stranda, og der ett år gamle babyer må ha på seg bikinioverdeler.”

Anne Sigstad, informasjonsmedarbeider i Ammehjelpen

Og fordi vi heldigvis har et slikt avslappet og uanstrengt og normalisert forhold til nakenhet og kropp her oppe i Nord så kan jeg gå til min fotograf og ta f.eks slike bilder av meg selv, og uten skam henge det opp på stueveggen min, eller legge de ut på nett i all offentlighet etterpå…

…eller jeg kan finne på å knipse og publisere slike bilder selv mens jeg sitter ute i en park og ammer…

Og la oss for all del ikke glemme rumpa mi.  Men den har jeg lagt ut så mange bilder av nå at den begynner vel å bli litt oppbrukt?

ELLER?

Om man har for mange baller, i luften, svekker det b.l.a kortidsminnet og det får deg til å tenke uklart. Det er helt sant, for jeg leste det HER. Multitasking er et onde, det gjør oss mindre effektive, og det som værre er.

Se bare her:

“Att pressa in så mycket samtidig stimulans som möjligt leder till en cocktail av mentala problem, såsom stress, ilska, inlärningssvårigheter och autismliknande beteende.”

Kristofer Ahlström, Aftonbladet

Ikke rart at jeg er i ferd med å miste vettet. I det siste har jeg faktisk lurt på om jeg har udiagnostisert Aspberger syndrom, ADHD, eller en annen koblingsfeil under topplokket. Jeg har faktisk vært innom en hel rekke med mulige psykiske diagnoser som jeg helt fint kunne passe inn i. Lenge trodde jeg kanskje at det var pga min kroniske søvnmangel at jeg sliter med både den ene og det andre om dagen, med så viser seg da altså, om jeg skal tro dette, at jeg rett og slett bare har altfor ALTFOR mye å gjøre!  Skal jeg overleve med vettet i behold er jeg nødt til å slutte med all denne multitaskingen og begynne å uni-taske , som det motsatte heter, istedenfor.  Se tips for hvordan  HER og/eller HER

HØRER DU MANNEN! Det er på tiden å ansette en BUTLER! I samme slengen kan du jo skaffe ei kokke, en kjøkkenassistent, et par hushjelper og glem for all del ikke en NANNY!

Jeg kan jo for svarte ikke være alt på en gang heller. Jeg har tross alt andre ting å drive med! Når jeg tenker meg om så hadde det vært veldig fint om vi kunne hatt en regnskapsfører, privatsjåfør samt en hundepasser også.

Og ikke minst, nå som det nærmer seg vår og sommer…

En gartner….

eller to

Hva foretrekker du kjære leser?

Multi-tafsing eller Uni-tafsing?

Etter at jeg postet DENNE (la meg minne om at alle linker skal venstre klikkes) posten på bloggen min hadde jeg i grunn ventet å få litt mer oppmerksomhet enn ellers, men det virker som om rumpa og kroppen min ‘eller bloggingen min i seg selv for den saks skyld’ ikke lenger har aldri har hatt det som skal til for å dra folk til bloggen min, enda jeg denne gangen pinget twingley og alt mulig. Jeg fikk nemlig ikke merkbart flere lesere på bloggen av dette heller. Ja ja, sånn kan det gå. Er det ikke noe som heter førti, feit og ferdig? Og det enda jeg bare er 37! Nei det var noe annet i blogg-glansdagene mine (?) da jeg f.eks kunne få kommentarer som dette:

Denne kom fra en kjenning over fjorden (atlanter fjorden), og av den grunn betyr den ekstra mye for meg…

Den gangen blei jeg bla kalt for ei feit ku, jævla bitch samt at jeg var fylt med okse bæsj…

Jeg var egentlig litt redd for å få lignende kommentarer igjen, men med tre lesere på det meste så var vel ikke faren overhengende stor. Heldigvis synes ALLE som har kommentert så langt at DO IT stuntet bare var kult , og det er jo gøy, tror jeg?

Slikt varmer i alle fall et gammelt husmorhjerte

Dette bilde ble knipset av guttene og meg i stallen i dag. Og i den forbindelsen tenkte jeg det passet å si at jeg slettes ikke er ei feit ku, men at jeg heller er mer som ei gammal mærr da jeg nå er like stor større enn en gjennomsnittlig hest. Så de som engang så fint kalte meg for “Heidi, den mærra” hadde i grunn rett i sine betraktninger. Men at jeg er fylt med oksebæsj, selv om jeg inne i mellom kan være full av både det ene og det andre, og til tider kan se litt oppblåst ut, det er vel kanskje å overdrive litt. Ei heller synes jeg at jeg kvalifiserer til tittelen ræva mor, da jeg bestemt mener, og det uten å skryte eller legge fingrene imellom, at jeg er på høyde med de beste! Kanskje t.o.m høyere.

Jeg er 175.

Jeg synes uansett at det å vise fram en kropp på ingen måte kan måle seg med DETTE fravær av anstendighet, respekt og manglende sunn fornuft i sin omgang med barn, om man absolutt skal vurdere hvorvidt en person kvalifiserer til tittelen god eller dårlig mor…  At noen har et så forkvaklet syn på kroppen og at de av den grunn automatisk kobler den opp mot sex så fort noen står i trusa så har man et problem mener jeg…

Vel, de som leste posten min i går fikk sikkert ikke med seg DENNE linken, siden jeg glemte å legge den på i går, (den ligger der nå) så da kan den jo tittes på i dag. GJØR DET!

Deretter kan man jo spørre seg selv om bilder av mammaer med bilringer som står i bare trusa på nett så alle kan se virkelig er så frigjørende og nyskapende, eller usmakelig, vulgært og uakseptabelt som enkelte skal ha det til? Er det?

Norge er et lite land.

Resten av verden er kanskje mye større enn noen egentlig tror?

Her kommer et utvalg av bloggposter som aldri ble noe av fordi de var enda mer intetsigende og kjedelig enn de som slipper gjennom sensuren til vanlig… Spesielt interesserte og ihuga fans kan klikke på bildene nedenfor for å se hele bildet i stor versjon på en egen side.  Forklarende tekst nedenfor bildegalleriet.

• Som dere ser så hadde jeg tenkt å fortelle om hvor utrolig ræva jeg er til å steike pannekaker, selv i pannekakejernet som Mannen fikk i gave i fjor, som forøvrig virker helt utmerket så lenge det ikke er jeg som må sitte der i timesvis å steike pannekaker.
• Jeg skulle blogge om at jeg fikk Mannen til å spa opp nesten alle staudene mine
• At pluggen er veldig glad i pappa og omvendt…
• En post skulle handle om at pappesker fortsatt er kul å leke i og med
• En annen om hvor utrolig kjipt det er å ta natt toget med små barn når man ikke har sovekupè…
• -men at guttene syntes det var veldig kul å kjøre tog uten sovekupè…
• Jeg skulle blogge om høstens plommefangst…  
• Jeg hadde tenkt til å fortelle om Pluggen som alltid plukker blomster til meg som han stikker i håret mitt fordi da synes han at jeg blir så pen  
• Jeg skulle si fra at høsten har kommet
• Jeg skulle skryte av mannen som etter et uvisst antall år ENDELIG har fått skrudd opp vasken på badet (det mangler fortsatt blandebatteri bl.a), så nå har jeg både do og vask, sistnevnte dog uten vann, på badet mitt…
• Jeg skulle blogge om at de har veldig mye fint til høsten på blomsterbutikken
• Jeg skulle blogge om Pluggen som har begynt på ridning fordi han siden i våres har snakket om den hesten han skal kjøpe seg når han blir stor som skal hete NIKLAS og at jeg er fullstendig klar over at jeg muligens med dêt legger opp til at han skal bli ertet av bermen av fotballgutter på skolen når den tiden kommer…
• Jeg skulle skrive en liten snutt om guttene som leiker med sverd og skjold i hagen nesten hver ettermiddag
• Jeg skule skrive om Pluggen som sitter i kosekroken (rumpekroken) og ser på TV når mamma tar seg en høneblund på sofaen under pleddet vi fikk på natt toget til NSB
• Jeg hadde tenkt å skryte enda mer om hvor fin høst trappen min er…
• Jeg hadde tenkt å poste en post om at Skallepær ikke er så veldig skalla lenger selv om han fortsatt er tynn i håret til tross for sine 16 mnd og at han er veldig søt når han står og ser på TV
• Jeg skulle skrive om at jeg ville kjøpe lyskrone på rommet mitt siden jeg har hatt den Ole Brumm lampen ganske lenge, men lysekronen som jeg ville ha koster 3500 kr så derfor kjøpte jeg en på Bohus til 199 + en takrosett til 200 så de skulle bli litt billigere og finere med rosett enn uten…(det er MITT rom!)
• Og den katten på planken tror jeg at jeg har nevnt før?  Bildet over er bare bevis for at jeg snakker sant

Har jeg mistet blogg piffen?

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har stått for meg selv i vaskerommet og bannet ungene både opp og ned over all den driiiten som de stapper ned i både bukselommene og jakkelommene sine. Selv etter at jeg har gjentatt minst tusen millioner ganger at lommene skal tømmes for søppel før klærne skal på vask så blir dette aldri gjort?!

Jeg tror selvfølgelig kun det beste om mine egne unger så når jeg vasker klær hiver jeg derfor stort sett mot bedre viten og i god tro alle klærne rett inn i maskinen og trykker på play. Mer enn en gang har jeg derfor også av samme grunn funnet gjenstander som har kilt seg fast på livstruende steder i vaskemaskinen min. Og når man har en sånn vaskemaskin som vi har, en veldig dyr en som kan vaske 4 vendinger à 7kg tøy pr.dag, så har du ikke råd til at den skal bli ødelagt pga kråkesølv, gullsteiner eller rustne spiker. Heldigvis er jeg gift med en skikkelig handyman så de gangene vi ikke har hatt helt flaks med klesvasken så har han så langt klart å reparere skadene.

Noen ganger,… husker jeg imidlertid på at det egentlig er min jobb som mamma å sjekke lommene for rask før jeg vasker klær.
I dag var det en slik dag og jeg stod som vanlig der og bannet mens jeg tømte lommene for smulete tyggispapir, brødskorper, utenlandske penger, sand, russekort, sprettballer, kråkesølv, gullsteiner, rusten spiker og det som verre var og innimelllom alt dette fant jeg en slitt og krøllete lapp. Jeg ble opprømt, nysgerrig og litt glad, for jeg tenkte at jeg kanskje hadde gjort et scoop og at jeg endelig skulle finne ut noen kjærestehemmeligheter eller lignende som jeg kunne bruke mot ungene ved en senere anledning. Spenningen i luften var nær ved å kortslutte da jeg med den aller største forsiktighet nøysommelig fikk fiklet opp den morkne lappen…og jeg leste følgende:

Jeg har et kjede med ekte perler
Og hver en perle er spesiell
De er forskjellige av form og farge
Men passer sammen allikevel
Hver venn jeg har er en sjelden gave
Den ene aldri den andre lik
Og derfor blir det et perlekjede
En vennekrets som er helt unik

Takk Gud for noen nydelige unger jeg har Jeg tror jeg må begynne å sjekke nøyere i ungenes lommer heretter. Tenk bare på alle skattene jeg kan gå glipp av om jeg ikke gjør det….