En gang skrev jeg denne teksten her på bloggen min

(fra 2009,  les med kommentarer her)

Det verste med det å være mamma er ikke den enorme belastningen det er for kroppen å bære fram et barn. Være kvalm hver dag, ha bekkenløsning eller å stå opp 4 ganger hver eneste natt for å tisse. Det verste med å være mamma er ikke den smertefulle fødselen eller barseltiden etterpå hvor alt er sårt og vondt både på innsiden og utsiden. Det verste med å være mamma er ikke alle våkenettene, matingen døgnet rundt det første halve året eller å ha konstant underskudd på søvn.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I morgentimene i dag måtte jeg sjekke hva vennene mine på nett driver med.   Man må jo holde seg sosialt oppdatert om man ikke skal falle helt utenfor det gode selskap.  Så jeg logger inn på face, og snubler over en link til denne siden

ZUNA

Og vips så er nå min PMS befengte hverdag om mulig enda mere bedrøvelig en den i utgangspunktet var denne lørdagen bare ved hjelp av et par tre klikk på nett.

For inne på den ZUNA siden fant jeg følgende tekst (se nedenfor)som jeg selvfølgelig i all min melankoli bare MÅTTE lese…

så nå sitter jeg her å griner igjen!

Skrevet av Zuna (Link HER)

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~

Elisabeth Stone

GOD HELG ALLE SAMMEN!

Med eller uten PMS, barn eller hva det enn måtte være!

Jeg er hjemme i regnet en liten tur i helgen…men jeg ville mye mye mye heller bare blitt på stranda mi….

..jeg stikker av gårde til uka igjen…

VI BLOGGAST!

-og jeg kommer sterkere tilbake når jeg ikke har noe annet å finne på enn å sitte på rumpa i sofaen min om kveldene…. WORD!

(til helgen tenker jeg….  )

Jeg er skikkelig i slaget om dagen, slik jeg alltid er når det er sommer. Jeg har jobba døgnet rundt med å rydde, vaske og pusse opp litt fra innerst til ytterst i huset mitt og alt som ellers er å gjøre når man lever i en stor familie, og det er så deilig og endelig komme i orden igjen etter fem år mer eller mindre på ræva i sofaen. Det går i ett døgnet rundt og jeg er super effektiv om dagen. Skulle nesten tro jeg var manisk ,

-men det er jeg altså ikke , jeg bare våkner til liv når det er sol og varmt og det er fine farger rundt meg overalt. Farger? BLOMSTER VEL! Jeg har MASSE blomster ute hjemme hos meg, og det lukter godt av nyklipt plen og blomster, og masse fine farger hvor hen jeg ser. Det er vel ikke så rart at man blir glad om sommeren når det er slik?

Pga overnevnte tilstand så har blogging vært nedprioritert en stund. Jeg har vært innom og lest hos noen av mine faste, men det er også alt. Dere trodde kanskje at det var pga at jeg lekte meg med det nye kameraet mitt at det hadde vært litt stille en stund?, men der tok dere feil gitt!   Kameraet er kjempefint det, men jeg fant jo relativt rask ut at linsa ikke holde mål. Derfor må jeg jo selvfølgelig ha meg en ny, og det er jo ikke gratis. Nå har jeg sjåppa over evne i hele mai og juni, og juli blir neppe noe bedre så ei linse til en 7-8000 kroner er neppe aktuelt nå. Derfor ligger kameraet pent parkert på hylla mi….

Jeg blir, om jeg holder skjema, ferdig i løpet av helgen med husprosjektet mitt og da er det hengekøya neste i ei ukes tid før vi reiser på en liten ferietur. Midtsommer har tross alt passert og om jeg skal rekke noen virkelig late sommerdager før den fæle vinteren kommer og banker på døra mi igjen så må jeg se å bli ferdig om jeg også skal få henge der å slenge i hengekøya mi. Så langt så er det bare ungene som har hengt og slengt i den dagen lang.

Ha en fin helg alle sammen, jeg må male ferdig vinduet før jeg iler til byn og sjåpper litt mer stasj og accessories og andre ting som jeg egentlig ikke trenger.

Jeg føler meg igrunn litt som denne karen om dagen.

Det skjer noe med et mamma hjerte når gutten hennes kommer på eget initiativ og overrekker en slik bukett…

“…det aller største mor vet om er nemlig guttemann, som kommer hjem og har med seg sin første løvetann…”

Vi var på Lunds Gartneri i Torsnes i helgen.  De har, i tillegg til hagesenteret en dyrepark.  Nå var det et par år siden sist vi hadde besøkt dette stedet.  Det var fint før, men nå hadde de gjort om på veldig mye der og det var blitt enda finere enn det var fra før.  Familieparken var omorganisert og det var blitt lagt mye mer vekt på leik og store deler av parken var nå fylt opp med diverse leikeområder for barna i tillegg til alle de fine dyrene man kan se på der ute.  Hester, griser, lamaer, fugler i alle farger og fasonger, geiter, marsvin, kaniner, skilpadder  m.m.  Man kan ha med mat, grille der eller handle i kiosken om man heller vil det.  Vi kosa oss, lekte, så på dyrene og jeg fikk handlet masse fine blomster og vi endte opp med å tilbringe hele dagen der ute.  Blomstene plantet jeg ut dagen etterpå, så nå er det sommerlig og fint på trappa mi igjen, og det var jaggu på tide.  Der pleier det nemlig å være ferdig planta til syttende mai, men i år var jeg seint ute.

Det er viktig for trivselen å ha TING som man synes er pene rundt seg.

Det er balsam for sjelen.

Jeg liker blomster og jeg må ha massevis av dem på trappa mi om sommeren

…fordi det gjør meg lykkelig…

…som ligger på gulvet i butikken og hyler og vræler, som sparker og spytter og som slår og banner for å få en kjærlighet på pinne eller noe annet ræl som bare de ser verdien av det har jeg hørt om men aldri sett i virkeligheten.  Det nærmeste må være på supernanny, et TV program som viser hvordan man skal få skikk på grusomt uoppdragne barn ved hjelp av eh…enkle teknikker…
En gang i januar var jeg på et kjøpesenter i en av byene sammen med småguttene mine.  Der fant treåringen en 12″ sykkel.  Jeg husker at den var grønn og at jeg avfeide hele hans entusiasme med ettellerannet om at ” vi får se til sommeren ” eller noe.  Siden den gangen har han snakket nesten hver eneste dag om “den glønne pilat sykkelen som jeg ønsker at jeg hadde”.  Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke husket helt hvordan den sykkelen så ut og at jeg egentlig bare hadde tenkt å kjøpe en liten sak på obs eller biltema når den tiden kom.  Noe han kunne leke med i sommer før han fikk en skikkelig sykkel til neste år.  Det var dêt som var planen.

I helgen gjorde Mannen husholdningens sykler klare for sesongen.

Treåringen konstaterte underveis med oppriktig triste øyer og inderlig sorg i stemmen at alle hadde sykler unntatt han 

Mitt morkne mammahjerte klarte ikke annet enn å utbryte:

 ”mamma skal kjøpe sykkel til deg ho guuutten miiin”

Så i går dro vi derfor avgårde til byen for å kjøpe sykkel til treåringen.  På vei snakket han ustanselig om denne piratsykkelen som han gledet seg så veldig til å få og han skulle ha kurv på som han skulle ha maten sin i også skulle han sykle på tur til bestemor og bestefar og til barnehagen og om kapp med storebror og “vil du rope heiaheia da mamma?”

Først var vi i by nummer èn, den som er nærmest, men der fant vi ingen sykler som holdt helt mål.  Jeg kjørte derfor til by nummer to og til det senteret som han opprinnelig hadde sett sin drømmesykkel på.  Da vi kom til butikken kunne treåringen relativt rask fastslå at de IKKE hadde pirat sykkelen der lenger.  Han gikk bort til en ansatt, stilte seg opp foran og helt inntil mannen og tittet opp på han med hodet bakover og på skrå mens han slo hendene spørrende ut til siden og spurte: ” hvor er den glønne sykker’n hen æ? “
” Den er utsolgt! “-svarte mannen og forklarte videre at dette var en fjorårsmodell som nå var gått ut av produksjon.  Treåringen ble fortvilet, og stod med skuffa mine å pirka på en annen sykkel som vi kunne få kjøpe til 799…

Da tok mannen i  butikken opp telefonen sin og ringte til en annen butikk, og etter litt frem og tilbake endte det opp med at han klarte å spore opp guttungens drømmesykkel, og dermed dura vi avgårde til by nummer tre og fikk tak i denne bandit sykkelen med hodeskaller på…til 499.

Guttungens ansiktsuttrykk da han kom inn i butikken og fikk øye på drømmesykkelen var intet mindre enn ubetalelig, og han var mektig stolt og frydet seg stort da han tok sine aller første pedaltråkk ut av butikken og rundt på kjøpesenteret.  Mammaen likeså.

Intet snørr, ingen tårer, ikke noe mas eller sure miner, bare en mamma med et morkent hjerte som fryder seg når barnets ansikt skinner av ren skjær lykke.  Ingenting i verden kan måle seg med det.

I dag skal jeg nok på sykkeltur med den “bortskjemte” ungen min.

(linker hos meg skal fortsatt venstre klikkes)

“…inn i hele ville verden hvor
ille kan det bli er full av sår
med salt og pepper i
hun kan klore jeg må leve en
alt for høy pris hold deg
unna i mitt neste liv…”

Når det er slik trenger jeg medisin så jeg gikk derfor for å levere resepten min for å få utdelt dagens valium. I dag fikk jeg med denne linken som jeg hadde tenkt å teste ut, men siden jeg måtte skrive under på så mange tillatelser som jeg ikke skjønte noe av så gadd jeg ikke allikevel. Jeg er jo så fin så meg var det ikke noe poeng i å pynte opp og når jeg tenker meg om så trenger jo strengt tatt ikke guttene mine noen dragulator for å pynte seg heller.

De klarer det nemlig helt fint på egen hånd.

(og jeg har autostart på musikken min bare for å plage dere -men det er en fin sang da )

(dessuten så kan dere jo bare slå den av!)

Oppdatert 17 mars: Nå må dere slå musikken på..CC Cowboys Engel.  Veldig fin.