Fruen i Fam. Johansen skrev et innlegg om å miste/finne seg selv.
Det fikk meg til å tenke over min egen livssituasjon.
Mitt sosiale liv slik jeg kjenner det fra tiden før jeg hadde barn er definitivt over. Da var det: gjøre hva jeg vil, med hvem jeg vil, når jeg vil prinsippet som gjaldt.
Nå, om jeg ser bort ifra min daglige tur til nærbutikken og andre rent praktiske reisemål i nærmiljøet, begrenser største delen av min ekstistens seg stort sett til et territorium bestående av 240 kvadrat stort innemiljø samt ett mål Norge til utendørs bruk når været tillater det. Min omgangskrets pr.idag består for det meste av min mann, våre fem barn, èn hund og en katt, mine foreldre samt en og annen bekjent jeg sier hei til på butikken eller som sporadisk kan finne på å slenge innom husets fire vegger.
Jeg er med andre ord blitt ei skikkelig husmor.
Jeg er fullstendig klar over betydningen av gode sosiale relasjoner for et lykkelig liv, og hvor verdifullt det er å bruke tid på sosiale aktiviteter, men det er nå engang slik at døgnet faktisk bare har 24 timer og da sier det seg selv at det er begrenset hva man kan få puttet inn av ulike gjøremål.
Hos oss er den aller største tidsposten barna.
Barn tar tid , de krever tid men enda viktigere er at barn trenger tid.
Altså må jeg gjøre en prioritering på hva jeg vil bruke tiden min på. Noe må velges bort til fordel for noe annet. Sånn er det bare, og i en hektisk hverdag som krever mye innsats og krefter har man kanskje ikke lyst til å lage avtaler og investere i utviklingen av et vennskap. Sosial kontakt er nemlig krevende, og å opprettholde et vennskap og andre relasjoner krever innsats og det krever tid. Tid som jeg da velger a bruke på noe annet.
Når min mann og jeg endelig en sjelden gang kan få litt tid for oss selv, ja så er det nettopp det vi vil. Ha tiden for oss selv. Det er sånn vi liker å ha det. Tosomhet. VI liker det.
Noen mener at fordi jeg lever slik, lever jeg et kjedelig, uinteressant og selvutslettende liv da jeg verken deltar spesielt aktivt på andre sosiale arenaer enn den hjemme eller bruker tid på å realisere meg selv. Fordi livet mitt kun dreier seg om familien vil disse menneskene også hevde at mitt liv er mindreverdig, ja til og med vil noen kunne si at det er skadelig for meg å leve slik.
I vårt moderne velferdssamfunn fins det mange former for valg av karrierer, aktiviteter og fritidssysler som man kan fylle livet sitt med. De fleste av disse skal føre oss frem til nytelse eller lykke. Men hvem kan bestemme hvilke gjøremål som gir dypest glede for den enkelte? Hvem har rett til å legge kriteriene for hvilke aktiviteter den enkelte opplever som de mest positive og gledesrike? For noen er det kanskje å gå på en konsert med venner, eller en weekend på spa med venninner, noen liker å være på fjelltur alene. Andre vil kanskje si det er karrieren som er det viktigste av alt, mens andre igjen vil mene det er tiden man har med familien som gir denne gleden.
Det finnes sterke krefter i verden som forteller oss at vi ikke har noen verdi med mindre vi oppnår suksess, har man ikke det, da har man ikke tatt ansvar for sitt eget liv. Men hva er suksess? Hvem avgjør om et liv er suksessfylt eller ikke? Og hvordan måler man det?
Det finnes et krav der ute om at man hele tiden må komme seg opp. Opp og fram og videre. Videre til hva da? Hvor skal vi? Hva er målet og hva skjer når det er nådd? Er det slutt? Eller må vi fortsette videre, fram og alltid på jakt etter noe som er bedre? Alltid utilfreds og misfornøyd med hvor man er og hva man har?
Jeg skal ærlig innrømmer at jeg glimtvis kan savne deler av mitt gamle liv, omtrent som når jeg plutselig kan få lyst til å ta meg en røyk selv om det er mer enn 4 år siden jeg sluttet med det. Av og til kunne jeg nok også ønske at jeg hadde hatt mer frihet. Tid til å være sammen med meg selv, mannen min eller med venner. At jeg hadde tid til å bruke livet mitt på noe annet enn å være husmor, eller å vie det helt og holdent til en stor, viktig og verdensomspennene sak.
Men slik er det ikke. Jeg er her, og jeg både må og jeg vil være der jeg er i dag, og jeg er fornøyd, til tross for at jeg da altså ofte ønsker meg noe annet.
Hva er det som gjør at man ikke får lov til å være tilfreds eller fornøyd med der man er?
Er jeg mislykket og er min livsgjerning mindre verdt enn noen andres fordi jeg har godtatt min livssituasjon?
Mitt liv mangler ikke engasjement eller utfordringer, mitt liv er ikke tomt. Jeg er ikke ulykkelig.
En profilert politiker uttalte en gang at hjemmeværende mødre ikke bidro til verdiskapning i samfunnet. Jeg tror kanskje hun (for det var et hunnkjønn) ikke tenkte seg om i det hun uttalte disse ordene for hvordan kan det å oppdra barn ikke være verdiskapning?
Hvorfor blir man sett ned på om man velger å være hjemme med barna sine?
Hvem kan si at måten jeg lever på er nedverdigende, selvutslettende og kvinnediskriminerende?
Er det likestilling å fortelle noen at den enes innsats er mindre verdt som samfunnsgjerning enn den andres?
Hvem kan si at jeg ikke er bra nok? At jeg ikke bidrar til verdiskapning i samfunnet?
Hvem kan bestemme at jeg ville blitt lykkeligere med en mer ”suksessfylt” yrkeskarriere?
Hvem kan si noe om jeg er lykkelig eller ikke?
Hvem er det som best kan svare på disse spørsmålene?
Hvem?
Er det likestilling å si at et menneske har mer verdi enn et annet menneske?
