Som de av dere som har fulgt bloggen min en stund kanskje husker så fikk Mannen utført

DETTE

inngrepet for en tid tilbake.

Noen mnd etter et slikt inngrep skal man levere inn en prøve for å se om det er “rågn i påsan” som Mannen så fint sier.  Dette har Mannen min ikke gjort, men siden sterilisering er regnet som en av de sikreste prevensjonsmetodene og fordi et mislykket inngrep skjer hos færre enn 1% av dem som blir opererte så følte vi oss alikevel ganske trygge.

Og nå sitter jeg her og er straks to mnd på overtid med mensen…

Som kvinne er det naturlig at den første tanken man tenker: Gravid.

Jeg blir riktignok gravid veldig lett, jeg har venninner som har forsøkt i årevis før de har blitt gravide, mens jeg trenger ikke gjøre stort annet enn å tenke tanken…men det får da være måte på!

Det er ikke så veldig festlig å sitte her å tenke på at man kanskje er gravid, for det første fordi vi hadde bestemt oss for at vi ikke skulle ha flere barn, men også med tanke på at jeg var inne og fikk fjernet en ekstra STOR BIT av livmorhalsen i januar.  Det kan bli alvorlige komplikasjoner ut av et svangerskap etter et slikt ingrep, med senaborter og alt for tidlig fødsel o.l

Ikke har jeg lyst på flere barn nå, hadde jeg vært ti år yngre så…men ikke nå.  Vi har snakket om det lenge og vel, og Mannen vil absolutt ikke at jeg skal ta abort og for å være helt ærlig så vil ikke jeg det heller innerst inne…så derfor, etter å ha bestemt oss for å beholde et mulig barn, tok vi en graviditets test…og for sikkerhets skyld, i tilfelle den første ble tatt for tidlig og viste oss feil resultat,  tok vi to tester..med fjorten dagers mellomrom.

Her er resultatet av den siste testen, i følge reklamen skal den være mer en 99% sikker.

Vi ble veldig lettet over resultatet, men samtidig litt skuffet…

Det var en veldig rar følelse.  Glad og trist på engang.

Til mandag skal jeg til legen.

For jeg MÅ jo finne ut av dette!

?

God HELG !

(P.S -=neg og +=pos    )

Hvorfor virker ikke Bloggurat.

På fredag, dvs  i går,  reiste jeg til sykehuset for å få utført DETTE inngrepet.  Jeg måtte møte fastende, og å gå en hel dag uten cola, er for meg…nei, jeg vil ikke engang gå inn på det her, det er altfor traumatisk og jeg orker ikke rippe opp i det nå.

Da jeg ankom sykehuset fikk jeg utdelt dagens outfit, som var en mindre pen og veldig utvasket lyseblå kjortel som luktet eddik, et par grønne sokker, en hvit nettingtruse i superstrecth materiale, one size fits all (t.o.m meg), en hvit badekåpe samt et matchende grønt hårnett.  Lyseblått er absolutt ikke meg og jeg ser bare sånn passelig bra ut i grønt, lilla er i grunn mer min farge og jeg kommer nok til å kontakte pasientombudet, så fort jeg er på beina igjen, slik at sykehuset kan tilby pasientene sine et bredere utvalg av bla farger på klærne som de har til utlån..

Som accessories fikk jeg tildelt en liten kopp med en pillecocktail av ukjent mix i, samt et glass lunket vann. Pillene hadde sikkert gått ut på dato for jeg merket absolutt ingen effekt.

Vel inne på operasjonsstuen ble jeg spent fast i en SÅNN stol med lær reimer rundt beina, og siden effekten av pillemixturen tilsynelatende uteble,  og jeg fikk et lettere hysterisk anfall (dramaqueen ) , så måtte jeg få tilleggsberoligende rett i åra, og et par  ekstra sykepleiere (av alle ting MENN) til å holde meg i hånda samt hjelp til å puste skikkelig istedenfor å hyperventilere….  

Jeg overlevde imidlertid, mot alle innbilte odds, selve inngrepet, og etter en 4 timers tid på sykehuset var jeg hjemme i min egen sofa igjen.  Og derfor, siden jeg verken er lei av å blogge, læptåppen fortsatt virker og jeg fremdeles er i live, så kommer jeg til å sitte her og spy ut den ene blogg posten mer intetsigende enn den andre i det uendelige og til uminnelige tider, eller i alle fall til neste solstorm setter en permanent stopper for alt liv i nettskyen.

Faren er på INGEN måte over, så det er absolutt ikke noe grunn til å senke skuldrene riktig ennå!

Nå må jeg se opp for feber, smerter og/ eller kraftige blødninger i 2-3 uker.  Deretter må jeg vente på endelig svar siden de skal undersøke biten de fjernet grundig, og inntil denne venteperioden er over så er det bare å holde pusten! Er alt bra etter det, ja først da kan vi alle senke skuldrene og puste litt lettere… i alle fall i en 6 mnd tid.  Da må jeg inn til ny celleprøve, òg så får vi se….

Jeg tror nok de har fått bort alt, siden kirurgen og jeg ble enige om å ta en ekstra stor bit siden jeg ikke skal ha flere barn og sånn.  Hvilket etterpå gjorde meg litt trist?  Og det var en litt rar følelse, for jeg er helt sikker på at jeg har fått de barna jeg skal ha.  Det var liksom så rart å sette et endelig punktum bare…

Jeg har ikke tid til å bli syk, langt mindre til å dø.  Jeg har tross alt barn, og der hvor jeg kommer ifra blir ikke mammaer syke og de dør i alle fall ikke!
Siden jeg må inn til ekstraordinær celleprøvetakning tror jeg SELVFØLGELIG det verste, jeg er jo til dels hypokondrisk, så nå har jeg da altså dette å tenke på i tillegg, som om jeg ikke sover dårlig nok fra før liksom!  Det er greit om jeg ikke får leve til jeg er 114 som jeg har lagt inn søknad om hos sjefen, men jeg hadde jo håpet på at jeg i alle fall skulle få være her til barna var godt voksne og i en eller annen trygg havn.
Det er det ene.  Det andre er selv undersøkelsen.  Som skal skje denne uken, i lokalbedøvelse.   Hvorfor det? Jeg mener hvorfor lokalbedøvelse?  Hva slags? Må jeg ha sjåfør hjem? Må  jeg ordne  barnevakt til den dagen? Jeg har snakket med noen som har gjort det samme og de har fått alt fra “lett narkose” til “ingenting” når de har tatt undersøkelsen.   I tillegg så skal jeg mest sannsynlig ha mensen AKKKURAT da, noe som ”IKKE GJØR NOE!” i følge den sykepleieren jeg snakket med for noen uker siden.  Legen som skal skjære i livmora mi hadde også et forferdelig innviklet utenlandsk navn som jeg ikke klarte å tolke om var et mannenavn eller et damenavn. Jeg vil i vertfall ikke til en mannlig lege! Jeg kommer til å nekte!
Jeg tror jeg må ringe til de på gyn i morgen og spørre.  Kanskje jeg kan få noen svar så jeg kan grue meg litt mindre til undersøkelsen, eller… – kanskje jeg får svar så jeg gruer meg mer?!

Kanskje like greit å bare sitte stille i sofaen, så det ikke skjer noe farlig.
F*EN asså.  Det her suuuger!

Som gjorde meg veldig opprørt
Jeg var ikke forberedt
For jeg hadde ikke fått beskjed om at alt ikke var helt som det skulle

Det var fra sykehuset
De hadde fått en timeavbestilling så jeg kunne komme dagen etterpå om jeg ville
Til hva da undret jeg?
Til din utvidede vevsprøve av livmor sa damen i den andre enden…

Tankene som begynner å spinne etter en slik samtale…

Noen ganger er det fælt å være mamma…

I dag har jeg vært hos gynekologen.

Det ble tatt en celleprøve av livmoren min i fjor, på den obligatoriske seks ukers kontrollen man helst må gjennom etter at man har født, som ikke var helt bra. Dette er ganske vanlig at cellene ser litt annerledes ut, og det trenger slettes ikke å bety noen ting, men man må da altså ta en ny prøve straks kroppen er i farta igjen med mensen og alt det der sånn for sikkerhets skyld.

Siden jeg er middels hardt angrepet av hypokondri går jeg helst ikke til legen. Jeg har derfor ventet i det lengste med denne undersøkelsen. Men nå har jeg da endelig fått somlet meg til å dra en time til legen for å fått tatt denne prøven på nytt.

Jeg synes at det å måtte gå til gynekolog er noe av det mest ukomfortable og pinligste av alle nødvendigheter som jeg må gjøre i dette livet.

For det første så må man ligge på utstilling i en slik stol:

Når man så har kravlet seg opp i denne monsterstolen så slåes det på flombelysningen som siktes inn med omhyggelig presisjon rett imot det aller helligste…

Deretter blir man jekket opp med en slik en;

Før de undersøker deg grundig med alskens ubehagelig utstyr og remedier…

Det hele er både flaut, pinlig, ubehagelig og til dels vondt!

Men det må gjøres og heldigvis er det relativt fort gjort.

I dag var det derimot dobbelt så flaut som ellers. I dag ble jeg nemlig (u) frivillig brukt som opplæringsobjekt for turnuskandidaten. Legen min spurte meg riktignok først om det var greit at studenten fikk være med å se på… og det syntes jeg selvfølgelig ikke.  Til tross for dette klarer jeg allikevel, og det mot min egen vilje, å svare “JA” , selv om min indre stemme sa absolutt NOOOO WAAAY!  (-og jeg angret vilt på at jeg i det hele tatt hadde stått opp denne dagen fra det eksakte sekund legen stilte meg spørsmålet og  før det øyeblikket jeg hørte min egen stemme svare ja med den aller størst selvfølgelighet)

  “JA! -det er greit det”

Er det mulig lissåm? Duste kjærring! (meg altså)

Vel, jeg fikk om ikke annet en meget inngående og omfattende undersøkelse i dag da denne ferskingen selvfølgelig trengte grundig opplæring i ABSOLUTT ALT…

Koser du deg hos gynekologen din?

(jeg har lært at man alltid må ha et spørsmål på slutten av bloggpostene sine om man vil være en kul blogger…så fra og med nå av vil jeg prøve på det.  )