Snart er jeg her…og jeg tror jeg blir der en stund jeg…

I dag pakket jeg caravellen og tok med meg nesten alle guttene, og alle jentene og dro av gårde til en deilig strand som jeg elsker å besøke. Min kjære mann som engang i tiden skrøt på seg å være en svoren friluftsmann glimret som vanlig med sitt fravær også ved denne utflukten. Den løgneren! Minstekravet for å kunne kalle seg friluftsmann er minimum en overnatting i telt pr år, en krabbefisketur om sommeren, et par ferskvannsfisketurer om sommeren, blåbærplukking om høsten og/eller seljefløytespikking om våren. Siden minstekravet ennå ikke er innfridd kvalifiserer han derfor dessverre ikke til tittelen friluftsmann. Makan til kæll! Tenk å finne på å si noe sånt bare for å få meg på kroken?!, -han visste nemlig at jeg ikke var noen cafèmamma og at han måtte prøve å være litt lik meg om han skulle ha sjangs.  Sniken.

I dag har JEG og barna derfor altså vært ved sjøen, alene…som vanlig. Jeg elsker sjøen, i hvert fall så lenge jeg kan være ved den, eller på den og ikke i den. Dette henger nok sammen med min noe overdrevne hai skrekk.

All solen jeg har fått i dag virker på meg som det renest anti depressiva, og humøret har som en direkte følge av dagens overdosedose sol steget til himmelske høyder. I kveld skal jeg kose meg med friluftsmannen min og i natt skal jeg sove veldig mye bedre enn i går.