Jeg slanker meg.

Jeg har slanket meg siden mai. Så langt har slankingen for det meste foregått via intenst tankearbeid.   Jeg leste nemlig et sted at man kan tenke seg slank. Det er helt sant!

I utgangspunktet så startet jeg slankingen ved å bytte ut cola, sjokolade, is og potetgull med ekte mat som jeg fordelte i små porsjoner utover dagen, samt med å gå turer i skog og mark.   Jeg startet som vanlig knallhardt og gikk en del kilometer hver eneste dag.  De to første ukene trodde jeg seriøst at jeg skulle dø. Det var rett og slett smertefullt. Det var vondt og jeg holdt på å gi opp. Men det gjorde jeg ikke, jeg holdt stand, og etter å ha pint og plaget meg selv gjennom enda et par uker til var jeg i ferd med å bli sprek, inne i meg.   Kondisen ble merkbart bedre og jeg klarte nå til og med å småjogge litt gjennom løypa i skogen uten at jeg fryktet for mitt eget liv og helse. Humøret steg, kondisen ble bare bedre og bedre, fisken ble fastere og kiloene krøp sakte men sikkert av. Så skjedde DETTE! (venstre klikk takk),og siden har min fysiske aktivitet for det meste begrenset seg til lett rusling fra A-B.

Humøret synker, kondisen blir dårligere og kiloene kryper sakte men sikkert på! 

Siden jeg helst ikke går til legen, da jeg som tidligere beskrevet lider av innbilt hypokondri og som en direkte følge av det dermed tror at den selvdiagnostiseringen som jeg bedriver alltid er overdreven, latterlig og sist men ikke minst feil, kombinert med den egenskapen at jeg er født usedvanlig opptimistisk og derfor har en tendens til å alltid ha stor tro på at ting mirakuløst skal fikse seg helt av seg selv, har jeg da også med disse hersens beina drøyet i det lengste med å gå til legen…

(gå til legen? GÅ?)

Vel uansett, her er på en måte bekreftelsen da, på at jeg virkelig falt ned i noen hull og knakk beina (begge to) en dag jeg var ute å slanket meg mens jeg gikk på tur.  Samt at hevelsen jeg hadde virkelig var veldig mye verre enn hva som vistes på det bildet som jeg la ut en gang for lenge siden, og at jeg derfor med god samvittighet nå kan sitte her å synes synd på meg selv mens jeg stapper i meg cola, sjokolade, is og potetgull!

(linker hos meg vensreklikkes)
Jeg måtte på nattevakt i går. Dvs. eldstejenta ble liggende med anfall. Hun har epilepsi. Spesielt interesserte kan lese historien her.

Når hun har hatt en sånn natt, da blir det ikke noe skole dagen etterpå.  Jeg slapp med andre ord å kjøre forbi den cola automaten i dag tidlig, og det ble derfor ikke noe cola til frokost på meg.

Det har vært helt forferdelig, og det må jeg si; det er en ganske pinlig affære å finne ut at man er så avhengig at man tenker som en rusavhengig pga er flaske coca.  Det var pokker i meg lettere å kutte ut sigarettene da jeg gjorde det for noen år tilbake.  Og jeg røyka MYE! Jeg er rett og slett flau på egne vegne.

Enda værre er det at jeg tror jammen i meg Skallepær har cola abstinenser og.  Han har jo fått pupp med cola i fra han ble født, og nå er det plutselig stopp?  Han har ikke vært blid i dag for å si det sånn.

Da jeg senere på dagen i dag var på butikken var det kjempe vanskelig å ikke plukke med seg en flaske cola, men jeg lot det være, og det enda jeg stod rett ved siden av en hel kjøleboks full av cola da jeg stod i kø for å få betalt maten min. Jeg begynte å svette, hjertet hamret vilt i brystet på meg, jeg fikk vann i munnen og jeg begynte å skjelve.  Dette og den voldsomme og intense brusingen fra mitt eget blod og pulsen som dunket hardt i hodet mitt overdøvte alle andre sanseinntrykk og det var så vidt jeg fikk det med meg at det plutselig var min tur.   Hadde jeg ikke hatt handlevognen å holde meg fast i tror jeg muligens at jeg hadde besvimt. Jeg holdt meg så hardt fast at det var så vidt jeg klarte å slippe taket da det endelig var min tur til å laste opp maten på båndet. Om jeg hadde blitt stående i den køen noe særlig lenger veit jeg ikke hva som hadde kunnet komme til å skje. Jeg hadde nok helt sikkert fått et alvorlig illebefinnende.

Jeg tror det blir letter i morgen.

Det er slitsomt å være avhengig.

Jeg er feit!

Og nå orker jeg ikke være det mer. Det er så slitsomt å drasse rundt på alt det flesket! Det er upraktisk og tungvint.  Om jeg skal ha pen klær så må jeg jo helt til statene (på nett) for å få kjøpt pene og stilige klær i min størrelse og da til tusenvis av kroner og det gidder jeg ikke lenger! Ikke har jeg penger til det heller nå som jeg ikke har mer kreditt disponibelt på gullkortet mitt! 

Jada, jeg veit det finnes klær til sånne som meg på Zizzy og på tjukkeavdelingene til billigkjedene, men de er jo ikke så veldig fine?  Nesten alt tøyet er sydd i udefinerbar fasong, ofte i glorete mønstre og de har vanvittig dårlig kvalitet.  Man ser bare enda feitere ut!  For selv så feit som jeg er så har jeg fortsatt former som jeg vil vise fram, eller skjule, alt ettersom.  Jeg mener man må jo ha klær som viser kroppen BEST mulig?! -nei, ikke MEST mulig, det er en viktig forskjell.  Man kan jo, og vil jo, være fin selv om man er tjukk.

For eksempel: Jeg skulle kjøpe meg en bukse her om dagen, og hva finner jeg?  Jo..Ola bukse leggings, med strikk i livet og ekstra vidde i rævva!  Det er tydeligvis det som er HOT denne våren!  I alle butikkene jeg var i hadde de det.  Olabukse leggings og capribukser.  Særlig jeg, en dame på 100+, kler meg opp i olabukseleggings.  Jeg hadde ikke engang gjort det om jeg hadde vært slank!  Kanskje om jeg hadde vært 22 år minus.  Jeg lurer på hvem det er som sitter å designer klær til tjukkekolleksjonene?  De sitter sikkert å ler seg ihjel bak tegnebordene sine.  Snakke meg om å ha det moro på andre sin bekostning altså! Makan!

Jeg vil smette inn i små lekre flagrende kjoler til 299 om det er dêt jeg har lyst til.  Jeg vil slippe å gå inn i en butikk og spørre hvor de har tjukke avdelingen (den er alltid bakerst), for så å finne meg noe klær som jeg kjøper bare fordi det var det eneste som passet.   Så nå har jeg bestemt meg for å snu på flisa. Nå er det ut med cola og inn med grønn te, og sjokolade er lov på bare på lørdager. Kanskje ikke en tohundregrammer, men en liten melkerull? Potetgull er forbudt, og jeg må begynne å spise mat! I tillegg så må jeg ut å bruke kroppen min, derfor har jeg planlagt å trosse ødelagt bekken, prolaps, forkalkninger og diverse senebetennelser og begynne å gå tur hver dag!

Men er det ikke typisk?! Når jeg ENDELIG har klart å sparke meg sjæl i rævva og bestemt meg for alt dette så trur du ikke at det regner ute? Til tross for at jeg er halvt vestlending òg vannmann så liker jeg altså ikke vann! Ikke fra himmelen i alle fall.  Ikke har jeg gummistøvler heller.

Så jeg får vel vente med trimmen til i morgen da?

Om et år skal jeg ha på meg de gamle buksene mine.

Basta bom.

Jeg har vel god tid til å trimme da?

Kan ikke gjøre alt på engang heller?  Har mer enn nok med å ikke spise sjokolade og drikke cola jeg.

Kanskje jeg bare skal kutte ut cola først, og så sjokoladen?

H J E L P !

Minneord

Hun ble nominert av foreldremanualen i kategorien mest originale mammablogg 2009 og ble stemt frem av leserne og vant tittelen, en skittentøykurv samt heder og ære for sin blogg av sine medbloggere.

Matpakkemamma var en blogg som med humor og snert viste oss lærerike glimt fra livet ved kjøkkenbenken om hvordan vi kunne lage morsomme matpakker for store og små med sunn og god mat. Matpakkemammaen sin blogg var genial, kreativ og original og den var en stor inspirasjonskilde for mange mennesker på tvers av generasjonene.  Nå er den borte. Den var høyt aktet, respektert og elsket og den vil bli dypt savnet.

Det blir tomt i boksen uten deg kjære Matpakkemamma.

Til minne og videre inspirasjon slik at barna mine ALDRI igjen skal oppleve to grisla klistra med prim i matboksen sin har jeg laget denne montasjen med bilder fra BLOGLOVIN

Takk for alt.

Å gå ned 10 kg på en mnd  høres jo helt utrolig ut, og nesten for godt til å være sant eller hva? - men det er faktiskt helt sant at jeg har planlagt at jeg skal bli slank og fin snarest.  Jeg skal nemlig  ned 40 kg innen mai.  Hvor realistisk målet mitt er kan vel kanskje diskuteres, men det burde vel være mulig?

I alle fall innen mai 2011? 2012?

Av forskjellig grunner
(èn av dem kan du lese om her)
ser jeg nå ut omtrent som dette:

Og jeg vil gjerne tilbake til dette:

Fast bestemt på å nå målet mitt startet jeg derfor dagen i dag i kjent stil med en neve potetgull, resten av colaen fra i går kveld samt 4 blingser rivierabrød med smør og nugatti.

Mitt aller største problem er at jeg ikke liker mat.  Jeg er så nøye med hva ungene putter i munnen men med meg selv så er det liksom ikke så farlig.

Jeg kommer meg ikke ut av huset uten å måtte drasse med ALLE barna, og da synes jeg det er litt tungvint å dra på steder hvor mennesker samles for trene sine legemer.

Jeg har defekt rygg som hindrer meg i min livsutfoldelse.

Jeg trenger et kraftig spark bak!

HJELP!

p.s Jeg syntes jeg var feit når jeg var 30 år også, og jeg var ofte skamfull for kroppen min, men når jeg ser på de bildene nå så var jeg jo igrunnen kjempefin.

Hvordan i all verden skal jeg klare dette?