Pc’n min krangler med meg. Nå har jeg vaska den med spesial sjampo og da fikk jeg vasket ut ikke mindre en i overkant av sytten tusen feil?! Jeg kan ikke merke de helt store forandringene, men jeg får jo i alle fall skrevet litt på bloggen min uten at maskinen klikker og henger seg fast for annethvert tastetrykk, og det er jo et fremskritt bare det. Den lever fortsatt, så vidt. Det er skikkelig kjipt, siden pc’n omtrent er den eneste kontakten jeg har til verden utenfor…(er det en verden utenfor?)

I tillegg til disse dataproblemene har jeg havnet i et surt hav av selvmedlidenhet og kjedsomhet og jeg jobber intensts for å holde hodet over vannet. Mannen er tilbake i full jobb etter endt permisjon. Det betyr at han drar før unga har stått opp om morran og kommer hjem etter at de har lagt seg om kvelden, og etter å ha vært to voksne på post i 29 uker ble jeg slått i tryne med full styrke, enda jeg var forberedt, da hverdagen slo inn ytterdøra mi med en gedigen murstein. Jeg føler meg fanget i mitt eget hjem og jeg er fryktelig rastløst. Jeg kjenner at jeg må på en skikkelig tur snart, for jeg klør! -inne i meg!
I tillegg så har bikkja begynt å kaste på ulla, det er hår overalt og den har blitt tvangsflyttet ut i gangen. Når det er slik fatt med alt da veit jeg at til tross for vedvarende kulde og flere meter høye brøytekanter så er våren i anmarsj. Jeg håper bare at jeg holder ut ventetiden uten å miste forstanden helt i mellomtiden.

Ting går seg vel til etterhvert?

Jeg har utsatt og utsatt og utsatt å gjøre ferdig ullbukse-prosjektet mitt, og lovet meg selv at jeg ALDRI noen gang igjen skal strikke ullbukse i størrelse fjortis!  Det var ikke det at det tok så veldig lang tid, det var bare det at det var så grusomt kjedelig!

Siden jeg strikket buksen etter en oppskrift som ikke eksisterer andre steder enn på et bildet inne i hodet mitt glemte jeg selvfølgelig hvordan jeg hadde strikket bein nr.1  innen jeg fikk somlet meg til å starte på bein nr.2.  Denne feilen har jeg imidlertid gjort før og siden jeg blir litt klok av gjentatt skade hadde jeg heldigvis notert ned hvordan jeg hadde strikket bein nummer 1.  Notatene var imidlertid litt uoversiktlige så jeg hadde litt problemer med å tyde det hele.  Men jeg fikk det da sånn noenlunde til allikevel, og buksa har nå to stk. bein.

Som vanlig er jeg ute i relativt god tid og skal i dag derfor stryke på merkelapper på absolutt alt av klær og utstyr som jentungen skal ha med til Valdres. (hun reiser i morgen tidlig kl. 07.00) Deretter skal alt pakkes omhyggelig ned og jeg skal lage en pakkeliste slik at sannsynligheten for at hun klarer å få med seg alt utstyret hjem igjen er tilstede slik at vi på den måten kan sende nestemann som skal på leirskole avgårde med nøyaktig den samme kofferten som henne, ja kanskje med utbytte av noe syrlige underbukser med bremsespor og et par tre sure sokker.  Det er tross alt ikke mer enn et par tre år til eller så, og enda er det to til som skal avgårde på leirskole etter der igjen så her gjelder det å ta godt vare på det man har.  For som det så fint stod på leirskolens utstyrsliste (med fare for å gjenta meg selv) :

“…tenk ikke moteriktig…bruk helst ull…gammelt og velbrukt kan være like godt som nytt…”

Modellen var litt liten og var ikke videre samarbeidsvillig under photo shooten.  Han ville verken sitte stille eller ha på seg design lua som er beregnet på litt større mennesket så bildene ble ikke helt optimale, men siden ingen andre modeller var tilgjengelige måtte han alikevel stille opp .

Jeg har nemlig fått strikkedilla.  Det har jeg fått, og i den forbindelse så vil jeg jo gjerne skryte litt av meg selv
Egentlig så har jeg vel alltid hatt strikkedilla, i alle fall periodevis.  Første gang jeg strikka noe ordentlig da var jeg 20 år og gravid.  Jeg var ikke snauere enn at jeg gikk igang med å strikke en dåpskjole som mitt aller først prosjekt.  Jeg husker jeg knota litt på de første rundene, men så skjønte jeg tegninga og det ble en dåpskjole tilslutt.  En fin en òg som jeg faktisk brukte på eldstejenta til hennes dåp.  Etter den dåpskjolen gikk det 12 år før jeg strikket noe som helst igjen.   Jeg var gravid og kjempe deprimert pga noe jeg ikke ønsker å rippe opp i nå.  Jeg satt hele vinteren i sofaen og grein og strikka.  En haug med babytøy i deilig myk ull ble resultatet av den strikksjauen.  Siden den gang har ytterligere 3 år passert og nå er jeg altså igang med strikkingen igjen.  Jeg er verken deprimert eller gravid jeg har bare simpelthen fått strikkedilla.  Rett og slett. Det begynte egentlig utpå senhøsten i fjor, men nå har det tatt helt av og i går fikk jeg den utrolige og fantastiske ideen at jeg skulle strikke en ullbukse til jentungen på 11 som snart skal til Valdres på leirskole.  Jeg er redd hun skal fryse skal dere vite.  Men i dag angra jeg litt på det siden det er noen grusomt lange bein på den jenta.  Jeg bruker riktignok kjempetjukt garn så det skal gå FORTERE å bli ferdig men det går treigt alikavel altså.  Derfor strikket jeg en lue av noe restegarn som lå og slang mens ullbuksa fikk seg en liten pause.  Den lua var gjort på en time eller to og ble egentlig ganske fin.

Jeg kan egentlig ikke strikke, og jeg kunne ønske at noen kunne lære meg å strikke.  Jeg veit f.eks ikke hva en halv vrengt oppe på en rett vridd tre ganger mens tråen skal plukkes opp under en vrang maske betyr og sånn så jeg bare strikker i vei, men jeg får det da til på ett eller annet merkelig vis.  Jeg elsker å lage ting, og jeg lager alt mulig rart.  Sånn har jeg vært siden jeg var liten.  Jeg har ALLTID noen prosjekter gående, eller liggende, med ting og tang som jeg lager.  Jeg blir aldri skikkelig flink til noe spesielt men jeg blir litt flink til mye forskjellig liksom istedet for. Egentlig ganske frustrerende når jeg tenker meg om.  Siden jeg ofte ender opp med en haug av halvferdige eller mislykkede ting som ikke kan brukes til noen ting.  Som den gangen jeg kom på den glimrende ideen å sy min egen brudekjole…..

Lua i dag blei i alle fall både brukandes og fin. Og modellen min var jo ganske søt, selv om han ikke ville samarbeide helt på dagens photo shoot

Det er kaldt. 20 minus utenfor veggen her.  Da synes jeg det er greit å sitte inne og strikke jeg.