Jeg har nå over en lengere periode vært fast leser av en blogg som har gledet meg mye. Jeg har nevt den et par ganger tidligere her på bloggen min.

Bla HER, HER, HER og HER faktisk!

Bloggeren bak denne bloggen har for tiden pause, men det er absolutt å anbefale at man allikevel tar turen innom og surfer litt rundt.

Jeg kan ikke få skamrost denne bloggen nok, men siden jeg har litt konsentrasjons problemer da mine fem seks unger virrer rundt meg her jeg sitter å prøve å blogge litt i FRED OG RO! -og jeg dessuten allerede har liret av meg superlativer i fleng flere ganger tidligere, henviser jeg derfor bare til DENNE posten min hvor jeg skryter uhemmet av min favoritt blogg.

Eller så kan du jo rett og slett bare VENSTRE KLIKKE deg direkte inn på BLOGGEN selv

HER!

I stygge sko skal man ha fhasionable sokker på.. Det har vi lært på Bloggen til Bøtta.

TUSEN TAKK BØTTA!

Ha en fin uke!

Å sove lite er farlig.

De som ikke tror noe på det kan gjøre et enkelt nett søk på ordet søvnmangel  her og/eller her, og selv lese seg til hvilke alvorlige konsekvenser mangel på søvn kan føre til.  Selv befinner jeg meg i en høyrisikogruppe for å utvikle bla både fedme, diabetes og alzheimer…da jeg ikke har fått det anbefalte minimum med 7 timers sammenhengende søvn på snart 17 år… Alle som har fulgt bloggen min en stund veit at fedmen allerede er GODT på plass.

I den senere tid har det også blitt registrert at jeg har redusert min evne til å løse problemer, at jeg har vansker med å lære meg nye ting, språkproblemer samt manglende evne til praktisk tenkning, og jeg frykter nå at denne mer eller mindre kroniske mangelen på søvn er i ferd med å provosere frem en altfor tidlig aldring av sentralnervesystemet mitt.  Jeg har derfor funnet ut at det er på tide å sette inn omfattende strakstiltak for å stimulere mitt eget intellekt i et desperat forsøkt på å bevare det som er igjen av min intellektuelle kapasitet og kanskje også til og med bygge det opp og utvide det med et par-tre  yottabyte… (kB?)

Èn måte å trimme hjernen på er å putte inn ny informasjon og å lære seg noe nytt.  Heldigvis så husker jeg fortsatt hvordan man leser.  Jeg  fant derfor fram en passende bok jeg kjøpte for noen år tilbake som jeg tenkte kunne bidra i dette viktige arbeidet.

Nedenfor følger et kort utdrag:

Jeg har vært litt nedfor i det siste…nedfor og sliten etter alle strabasene i sommer og en del andre ting som jeg ikke ønsker å dele her. I tillegg så har premenstruelle spenninger denne uken forårsaket uvær med den ene kortsluttningen etter den andre og alt har virkelig vært bortimot uutholdbart.  Jeg har ikke hatt lyst til å blogge. Eller dvs, jeg har hatt lyst til å blogge, men jeg har ikke orket å sette meg ned foran PC’n min (SOM JEG HATER OVER ALT PÅ JORD!!!) og skrive om noe som helst, enda jeg har hatt mange gode historier på lur.  Jeg har igrunn alltid det…historier som jeg har lyst til å skrive ned, men siden jeg er en mamma, og bare en mamma, så er det jo så grusomt strenge restriksjoner på hvordan man får lov til å ordlegge og uttrykke seg i dette mediet, at halve moroa på mange måter blir borte for meg.  Når man er mor så er det nemlig liksom ikke lov til å skrive i de vendingene man vil fordi det er jo så mange hensyn man må ta i forhold til disse barna. Selvfølgelig.
Dessuten, så kan det kan jo visstnok få, måtte Gud forby, uante negative konsekvenser for både meg, barna og øvrige familie om jeg f.eks skulle finne på å skrive noe sånt som at mitt autistiske barn, som også har epilepsi, får lov  til å spille dataspill til krampa tar ho…

Folk har jo for pokker ikke humor heller.

Mannen min forsøkte så godt han kan og muntre meg opp i helgen. Se filmen. Han var litt seint ute siden jeg rakk å få mensen akkurat i tide til fredagen…men tanken var jo i alle fall god da, og som vi alle veit; det er jo tanken som teller? Personlig er jeg av en annet oppfatning.  Jeg mener det ikke er så mye selve tanken som teller men handlingen man gjør etter at man har tenkt… Ja ja…proppen gikk uansett på fredag og lufta er ute av ballongen. Humøret er betraktelig bedre.   Jeg kan nå se fram til ei uke med ekstra bleieutgifter og hyppige sengeskift før mine fjorten dager med stabiliserte hormon nivåer inntreffer og sørger for at jeg får livet sånn nogenlunde på skinner igjen så jeg blir ladet og mentalt klar til min neste runde med PMS.  En evighetskarusell.  For et vidunderlig liv.

En gang la jeg ut et bilde av en mann som hadde fisket en kjempe fisk…venstre klikk HER!  Det vakke mannen min det heller selv om det var noen som trodde det…

Jeg har ryddet i biblioteket vårt.  Igjen.  Så mange bøker som vi har så må jo det gjøres både titt og ofte.

Jeg fant en bok, en liten bok fra Genesis forlag som heter “sprøe barnevitser”. Jeg tenkte som så at jeg kanskje burde oppdatere meg selv på den fronten slik at jeg òg kan slå av en god vits når om jeg er i lystig lag.  Bak på boken kunne jeg bla lese følgende: “…om du vil se familien eller vennene dine humre og le så trålene triller…” og “…nyt synet av latterkulene som kommer…” Jeg pugget derfor et par tre vitser utenat og gikk forventningsfull opp i stua til de andre for å spre litt glede og latter  i en ellers så grå hverdag med følgende vits:

Doktor, vil jeg kunne drive med stepping etter å ha operert den inngrodde tåneglen min?

Selvfølgelig frue.

Flott, jeg kan det ikke nå så da får jeg ihvertfall noe ut av operasjonen.

Ingen lo så tårene trillet.  Ikke et lite fnis engang fikk jeg i respons.  Siden jeg ikke fikk noen av reaksjonene fra publikum som på en måte jo ble lovet meg på baksiden av boken prøvde jeg meg derfor på en gåte istedenfor.

Hva er grønt, hårete og lukter vondt?

(svar: rumpa til et monster)

Fortsatt ingen reaksjon.

Men jeg er heldigvis ikke av den typen som gir opp så lett så derfor dro jeg til med en jeg hadde stor tro på at ville gå rett hjem:

Kjæresten min er så slem. 

Han sa at han hadde kjøpt nye ruter til meg, og alt jeg fikk var denne teite kortstokken.

Samtlige satt å stirret dumt på meg fra sofakroken, bortsett fra Skallepær som lå og rulla rundt på gulvet sammen med huskyen.  Elleve og et halvt åringen sukket oppgitt mens hun utbrøt: “Åååå gi deg da mamma!”

 Da putta jeg en Brannmann Sam dvd  i filmavspilleren  i stedet for og trykka på PLAY.

Først da kom smilet frem på både den ene og den andre.

Hva er det med menn som gjør at de tror at kvinnen blir både imponert og velvillig om de står bredbeint og gliser på stuegulvet mens de vifter med snoppen på oversiden av underbuksekanten?

Jeg bare spør?

Slik går det med romantikken, hete kvelder osv osv når man ikke er konsekvent i sin oppdragelse av mannen. I dette tilfellet vil jeg påstå at variabel forsterkning er ingenting annet enn et grusomt onde!

…så jeg kan vel egentlig bare takke meg selv neste gang mannen står der bredbeint på stuegulvet med et bredt glis om kjeften og vifter i vei.

Jeg laget meg dette rommet for å ha et sted å samle mine tanker, følelser og meninger i.  Et rom hvor det er jeg som avgjør sensuren og bestemmer innhold og tone.  Sorg, sinne, glede, kjærlighet, frustrasjon, forvirring, undring, tull og tøys. Et rom med plass til alt som jeg vil putte inn i det, uten at andre skal blande seg inn i hvordan jeg skal oppføre meg her, hvilke ting og når jeg skal plassere noe her.  Et rom hvor jeg bestemmer reglene.  Et rom hvor jeg ikke trenger å være ”den perfekte mammaen med den perfekte familien hvor alt er sukkersøtt og fryd og gammen hele tiden”.  Et rom hvor jeg kan være meg på godt og vondt.

Når man leser rundt på nettet så finnes det så mange sider som omtaler hva man må og hva man ikke må gjøre som blogger.  Man må linke hit, og man må linke dit.  Man må kommentere på andre sine blogger.  Man må arrangere konkurranser, spørsmålsrunder og man må vurdere andres blogger, og alt dette bare for å spre sin egen URL.  Man må oppdatere bloggen sin daglig, og helst flere ganger om dagen.  Man må skrive om bestemte ting eks. lister og how to’s og man må ljuge og late som om man er noe man ikke er.  Dersom man ikke blir med på bølgen ja da blir man oversett av blogg verden.   Da er man ut! Eller enda verre, man blir hengt ut og sjikanert.

Jeg linker dit jeg vil når jeg vil.  Jeg kommenterer på de bloggene jeg vil når jeg vil fordi jeg enten synes det er hyggelig og at mennesket bak bloggen har skrevet noe jeg finner interessant, eller fordi jeg liker å tro at min mening betyr noe.  Jeg gidder ikke bruke tiden min på å kommentere på en haug med blogger jeg ikke liker bare for å spre URL’n min. Av samme grunn deltar jeg ikke på konkurranser, jeg tar sjelden utfordringer og spør ikke om ting på spørsmålsrunder.  Spør jeg om noe er det fordi jeg har en oppriktig interesse for saken, bloggen eller mennesket bak.  Jeg synes det er helt greit at de som lager konkurranser, spørsmålsrunder, omtaler osv osv gjør det, de må jo også få bestemme i sitt rom, men jeg kaster meg ikke på lasset bare for å være en ” flink blogger” som gjør de ”riktige” tingene.  Jeg blir med på det jeg har moro av å bli med på, og jeg kommer neppe til å stille med en konkurranse bare fordi det er hva som forventes av meg.  Om jeg linker til noen eller om jeg skriver en omtale av noen så er det fordi jeg mener personen fortjener oppmerksomheten, eller fordi bloggen har en direkte sammenheng med hva jeg skriver om der og da. Verken mer eller mindre.  Jeg oppdaterer bloggen min når jeg har lyst og jeg skriver om akkurat det jeg føler for.  Jeg forbeholder meg retten til å være både personlig og upersonlig i alle slags stemningsleier.  Være seg jeg er glad, sint, trist, undrende,frustrert, irritert, tullete, forelsket eller forbannet.  Det viktigste for meg er tross alt ikke å være kul men å være meg selv.

Jeg har svart humor. Det er slik jeg er, og det er slik jeg kommer til å forsette å være. Å ha svart humor er IKKE det samme som å være slem og ondskapsfull, for er det noe jeg IKKE er så er det det. Å ha svart humor er heller ikke det samme som at man er så tykkhudet at alt preller av.  Jeg blir såret når folk angriper meg som person med stygge og grusomme ord som ikke har noe sammenheng med den enkelte sak.   Jeg blir også såret når mennesker misforstår og om de blir oppriktig såret av noe jeg har uttalt. Da sier jeg unnskyld, og unnskyldninger bør man ALLTID ta i mot. Derimot synes jeg det er bra om min morbide form for humor  gjør folk opprørt fordi den provoserer fordi jeg leker med tabuer.  Det liker jeg. Jeg liker det fordi det kanskje åpner øynene på den som blir berørt slik at den i sin aller ytterste konsekvens kan være med på å endre rigide holdninger i samfunnet!

Min humor er på sitt beste besk, grov og grotesk!

De som blir fornærmet, såret og forbannet for det kan ved et enkelt klikk unngå å sette de følelsene i sving hos seg selv ved simpelthen å la være å lese bloggen min.

Jeg er den jeg er.  Dette er mitt rom og her bestemmer jeg!