Betta splendens, uttales med tjukk L her hvor jeg kommer i fra, og med en sh lyd at the end.  Betta Splendesh…egentlig heter det Betta Splendens og det er da altså en Kampfisk, eller ’Siamese fighting fish’…som jo er mye kulere å si.

Etter at jeg ble kvitt litersyken som fersk akvarist her for noen år siden har jeg nå atter igjen fylt fisketankene med klororisert springvann og hivi oppi noe fisk.  Som vanlig gjorde vi også denne gang alle nybegynner feil som man alltid blir advart mot å gjøre, bare fordi vi ikke klarer å vente i flere uker på at vannet skal modnes og alt det tullet der.  Det går jo stort sett bra allikevel om man begynner med litt hardfør og enkel fisk.

Jentungen på tolv er allerede i full gang med guppy produksjon og måtte ganske kjapt sett opp et ekstra lite yngelkar ved siden av 110 liter’n…stakkars små de blir jo spist av sin egen mor og far, så da setter vi hele familien på hodet for å redde de nyfødte!

Pluggen har hatt kampfisk i en bolle en stund…det har forsåvidt gått greit, så lenge det er sommer og varmt, men så ble den syk .  Så da var det min tur til å sette himmel og jord i bevegelse for å redde livet på den.  Forrige uke flyttet jeg han og kardinalkameratene hans over i en 35 liter med temperert vann og lokk slik at han ikke skal puste på seg lungebetennelse.  Der inne la han seg til på bunnen, og de såkalte vennene gikk til angrep og var skikkelig slemme mot han så jeg flyttet han over i et fødekar og lot han ligge der et par tre dager.  Han kviknet til, begynte å spise litt mat og jeg tenkte at han kanskje trengte noen damer for at han skulle pigge seg ytterligere til, så jeg dro og kjøpte et par til han, men så oppdaget jeg at han hadde begynt å få hvitt skjegg histen og pisten.  SOPP!   Så i dag har jeg vasket han med en q-tips dynket i saltvann!  Han prøvde forgjeves å vri seg unna, men jeg holdt den sleipingen i et godt grep og gnikket i vei.  Soppen forsvant og nå må han bo i et Norges glass inntil jeg har tatt en endelig avgjørelse på om det er liv laga for karen.

Jeg synes jo det er litt synd å putte han i vannkokeren.  Jeg er nemlig imot aktiv dødshjelp…han er da ikke sååå skrall?

Jeg følger nøye med på utviklingen og har vannkokeren klar om det skulle bli nødvendig å sette i verk ekstremtiltak!  Stakkars Frank!

Sommerferien er nå offisielt over.

Den endelige bekreftelsen kom i går da Panduro katalogen kom dumpende i posten og julevarene for julen 2010 var å se på ikke mindre enn de TREDVE første sidene i katalogen.  Som om ikke det var nok, så var det i dag den aller første skoledagen etter sommerferien.

For meg så kom det som et sjokk da jeg, for å være helt ærlig, hadde fortrengt at første skoledag var i dag! Jeg har grua meg som en hund. For det å få ungene av gårde i tide har ikke alltid vært bare bare her i huset. Med fem mer eller mindre hjelpesløse unger og bare en voksen til å holde orden i kaoset så sier det seg selv at det til tider har vært tendenser til traumatiske opplevelser for både liten og stor fra tid til annen her hos oss.

Nytt av i år er at eldstejenta har begynt på VIDEREGÅENDE skole.  Hvordan det har skjedd skjønner jeg ikke helt, da det jo ikke er særlig lenger siden enn i forfjor eller så at jeg gikk der selv… At hun går på skole langt hjemmefra, og helt i by’n (skummelt), betyr at jeg må enda tidligere opp om morra’n en jeg måtte før, hvilket jo i grunn egentlig er helt greit, siden jeg jo fortsatt er oppe mesteparten av natten med Skallepær allikevel. 

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men utrolig nok så er det faktisk lettere for meg nå. Siden jentungen skal på skole i by’n får hun nå nemlig tilrettelagt gratis skoleskyss…lokalpatriot som jeg er ovenfor bygda mi  har jeg nemlig spart kommunen for tusenvis av kroner ved å kjøre selv i alle disse årene før dette.  Jeg trodde kanskje i mitt naive sinn at jeg på den måten kunne bidra til bedre kommuneøkonomi slik at vi f.eks slapp eiendomsskatten eller noe, men der tok jeg overraskende feil gitt.  Uansett,  nå som det er slutt på den kjøringa fra min side slipper jeg å stresse, kjefte og mase på ungene for å få alle ferdig samtidig og på likt samt å drasse med meg de to minste guttene ut i otta for å være med å kjøre den eldste til skolen i all slags vind og vær året rundt.

Nå har jeg plutselig ikke fem unger som jeg må ha ferdig samtidig og på likt lenger.   Det sier seg jo selv at det er en tilnærmet lik umulig oppgave å få dêt til. Alle (i hele verden) veit jo at det er umulig å være mer en ett sted om gangen, og unger opptrer oftest både høyt og lavt og gjerne over alle hauger simultant og hver for seg.   I alle disse årene så har jeg da  altså på mirakuløst vis allikevel klart å sjonglere dette morra racet! Jeg har bare en ting å si om meg selv; WONDERWOMAN!

Nå er det heldigvis slutt på pinslene, for nå kan jeg stelle og sjippe ungene av gårde puljevis. Fungerer mye bedre. Puslespillet har plutselig fått brikker som passer i sammen. Se bare her; Eldstejenta er oppe klokka seks, hun må ha hjelp til det meste…og det får jeg nå gjort i ro og mak til både min og hennes glede. Drosjen henter henne ti over sju og så står de to i midten opp kvart over sju. Prefjortisen ordner det meste selv, men har en stygg tendens til å glemme alt og ikke huske hvor noen ting er så hun må holdes litt i ørene. Ni åringen er et kapittel for seg, og han veit knapt hvor han har seg selv og jeg blir svimmel bare av å tenke på den vimsekoppen så jeg orker ikke utdype tilstanden nærmere her. De to i midten er ute av døra omtrentlig ti over åtte. Så står Pluggen og Skallepær opp engang mellom der. Vi tre som er igjen steller oss etter at de tre andre har reist og jeg kjører pluggen til barnehagen, ja han har nemlig begynt der og det for mer enn to uker siden uten at jeg har nevt det med et eneste ord!, litt over ni.

Det kunne ikke blitt mer perfekt! Det kjennes ut som om jeg har dødd, vært i helvete og kommet videre til himmelen. Det er nesten så jeg tror at jeg er i ferd med å utvikle udødelighet og få evig liv! ENDELIG så er det slutt på de grusomme kaotiske morgenene.   For ALLTID får jeg håpe!

Nå skal jeg lese i Panduro katalogen, mens dere kan se på dette fine bilde av meg og guttane på stranda mi…

ER DU KLAR FOR JUL?

Ja, det gjør jeg virkelig. Jeg skammer meg på egne vegne. Jeg er så flau over hva jeg har gjort denne dagen at når jeg tenker på det og prøver å vurdere det hele litt sånn utenifra så er det i hvert fall en tre-fire diagnoser jeg med letthet kunne plassert meg selv i. Hva jeg har brukt hele morgenen og formiddagen min på i dag? Jeg har sitti forran denna teite maskinen og laget ferdig halloween headeren min! Det har jeg gjort. En HALLOWEEN header liksom! Jeg er trettiseks år, liker ikke engang halloween, nekter ungene mine å gå knask eller knep også sitter jeg her og lager meg en HALLOWEEN header?! Hva er galt med meg? Det aller verste er at jeg hadde laget meg en fra før, sånn for morro skyld, en liten fotomontasje…men den var liksom ikke bra nok den da syntes jeg. Det er jo aldri noe som er bra nok for meg. Derfor måtte jeg fikse litt på den. Gjøre den litt ekstra spesiell. Og når man ikke har peiling på data så tar slike ting litt tid. Men nå føler jeg meg ferdig. Nå er jeg sånn passelig fornøyd. Så nå kan jeg slutte å tenke på den. Tror jeg. Det er bare en liten ting til jeg så gjerne skulle fått til med den head’ern..en bitte liten ting…

Jeg har gjort litt nyttig også da…jeg har ammet, skiftet bærsje bleier, lekt ro din båt, tråfimpen, rideranke, lest en bok, tegnet litt, nussa og kosa masse, sunget noen sanger, vasket litt klær, også har jeg fått laget en ny side under “I mitt hjerte”.

Når jeg får en idè så klarer jeg ikke la det ligge før jeg har fått det til, det er egentlig litt plagsomt…
det var den der head’ern…

Nå skal jeg SLÅ av denne tidstyven og gjøre noe fornuftig. Lage middag for eksempel.
Fiskeboller i hvit saus.