En gang skrev jeg denne teksten her på bloggen min

(fra 2009,  les med kommentarer her)

Det verste med det å være mamma er ikke den enorme belastningen det er for kroppen å bære fram et barn. Være kvalm hver dag, ha bekkenløsning eller å stå opp 4 ganger hver eneste natt for å tisse. Det verste med å være mamma er ikke den smertefulle fødselen eller barseltiden etterpå hvor alt er sårt og vondt både på innsiden og utsiden. Det verste med å være mamma er ikke alle våkenettene, matingen døgnet rundt det første halve året eller å ha konstant underskudd på søvn.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I morgentimene i dag måtte jeg sjekke hva vennene mine på nett driver med.   Man må jo holde seg sosialt oppdatert om man ikke skal falle helt utenfor det gode selskap.  Så jeg logger inn på face, og snubler over en link til denne siden

ZUNA

Og vips så er nå min PMS befengte hverdag om mulig enda mere bedrøvelig en den i utgangspunktet var denne lørdagen bare ved hjelp av et par tre klikk på nett.

For inne på den ZUNA siden fant jeg følgende tekst (se nedenfor)som jeg selvfølgelig i all min melankoli bare MÅTTE lese…

så nå sitter jeg her å griner igjen!

Skrevet av Zuna (Link HER)

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~

Elisabeth Stone

GOD HELG ALLE SAMMEN!

Med eller uten PMS, barn eller hva det enn måtte være!

Jeg har nå over en lengere periode vært fast leser av en blogg som har gledet meg mye. Jeg har nevt den et par ganger tidligere her på bloggen min.

Bla HER, HER, HER og HER faktisk!

Bloggeren bak denne bloggen har for tiden pause, men det er absolutt å anbefale at man allikevel tar turen innom og surfer litt rundt.

Jeg kan ikke få skamrost denne bloggen nok, men siden jeg har litt konsentrasjons problemer da mine fem seks unger virrer rundt meg her jeg sitter å prøve å blogge litt i FRED OG RO! -og jeg dessuten allerede har liret av meg superlativer i fleng flere ganger tidligere, henviser jeg derfor bare til DENNE posten min hvor jeg skryter uhemmet av min favoritt blogg.

Eller så kan du jo rett og slett bare VENSTRE KLIKKE deg direkte inn på BLOGGEN selv

HER!

I stygge sko skal man ha fhasionable sokker på.. Det har vi lært på Bloggen til Bøtta.

TUSEN TAKK BØTTA!

Ha en fin uke!

Jeg er skikkelig i slaget om dagen, slik jeg alltid er når det er sommer. Jeg har jobba døgnet rundt med å rydde, vaske og pusse opp litt fra innerst til ytterst i huset mitt og alt som ellers er å gjøre når man lever i en stor familie, og det er så deilig og endelig komme i orden igjen etter fem år mer eller mindre på ræva i sofaen. Det går i ett døgnet rundt og jeg er super effektiv om dagen. Skulle nesten tro jeg var manisk ,

-men det er jeg altså ikke , jeg bare våkner til liv når det er sol og varmt og det er fine farger rundt meg overalt. Farger? BLOMSTER VEL! Jeg har MASSE blomster ute hjemme hos meg, og det lukter godt av nyklipt plen og blomster, og masse fine farger hvor hen jeg ser. Det er vel ikke så rart at man blir glad om sommeren når det er slik?

Pga overnevnte tilstand så har blogging vært nedprioritert en stund. Jeg har vært innom og lest hos noen av mine faste, men det er også alt. Dere trodde kanskje at det var pga at jeg lekte meg med det nye kameraet mitt at det hadde vært litt stille en stund?, men der tok dere feil gitt!   Kameraet er kjempefint det, men jeg fant jo relativt rask ut at linsa ikke holde mål. Derfor må jeg jo selvfølgelig ha meg en ny, og det er jo ikke gratis. Nå har jeg sjåppa over evne i hele mai og juni, og juli blir neppe noe bedre så ei linse til en 7-8000 kroner er neppe aktuelt nå. Derfor ligger kameraet pent parkert på hylla mi….

Jeg blir, om jeg holder skjema, ferdig i løpet av helgen med husprosjektet mitt og da er det hengekøya neste i ei ukes tid før vi reiser på en liten ferietur. Midtsommer har tross alt passert og om jeg skal rekke noen virkelig late sommerdager før den fæle vinteren kommer og banker på døra mi igjen så må jeg se å bli ferdig om jeg også skal få henge der å slenge i hengekøya mi. Så langt så er det bare ungene som har hengt og slengt i den dagen lang.

Ha en fin helg alle sammen, jeg må male ferdig vinduet før jeg iler til byn og sjåpper litt mer stasj og accessories og andre ting som jeg egentlig ikke trenger.

Jeg føler meg igrunn litt som denne karen om dagen.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har stått for meg selv i vaskerommet og bannet ungene både opp og ned over all den driiiten som de stapper ned i både bukselommene og jakkelommene sine. Selv etter at jeg har gjentatt minst tusen millioner ganger at lommene skal tømmes for søppel før klærne skal på vask så blir dette aldri gjort?!

Jeg tror selvfølgelig kun det beste om mine egne unger så når jeg vasker klær hiver jeg derfor stort sett mot bedre viten og i god tro alle klærne rett inn i maskinen og trykker på play. Mer enn en gang har jeg derfor også av samme grunn funnet gjenstander som har kilt seg fast på livstruende steder i vaskemaskinen min. Og når man har en sånn vaskemaskin som vi har, en veldig dyr en som kan vaske 4 vendinger à 7kg tøy pr.dag, så har du ikke råd til at den skal bli ødelagt pga kråkesølv, gullsteiner eller rustne spiker. Heldigvis er jeg gift med en skikkelig handyman så de gangene vi ikke har hatt helt flaks med klesvasken så har han så langt klart å reparere skadene.

Noen ganger,… husker jeg imidlertid på at det egentlig er min jobb som mamma å sjekke lommene for rask før jeg vasker klær.
I dag var det en slik dag og jeg stod som vanlig der og bannet mens jeg tømte lommene for smulete tyggispapir, brødskorper, utenlandske penger, sand, russekort, sprettballer, kråkesølv, gullsteiner, rusten spiker og det som verre var og innimelllom alt dette fant jeg en slitt og krøllete lapp. Jeg ble opprømt, nysgerrig og litt glad, for jeg tenkte at jeg kanskje hadde gjort et scoop og at jeg endelig skulle finne ut noen kjærestehemmeligheter eller lignende som jeg kunne bruke mot ungene ved en senere anledning. Spenningen i luften var nær ved å kortslutte da jeg med den aller største forsiktighet nøysommelig fikk fiklet opp den morkne lappen…og jeg leste følgende:

Jeg har et kjede med ekte perler
Og hver en perle er spesiell
De er forskjellige av form og farge
Men passer sammen allikevel
Hver venn jeg har er en sjelden gave
Den ene aldri den andre lik
Og derfor blir det et perlekjede
En vennekrets som er helt unik

Takk Gud for noen nydelige unger jeg har Jeg tror jeg må begynne å sjekke nøyere i ungenes lommer heretter. Tenk bare på alle skattene jeg kan gå glipp av om jeg ikke gjør det….

Noen Alle morgener her i huset blir av en eller annen grunn, på den ene eller andre måten mer eller mindre kaotiske….
Å ha fem barn i tallet som alle krever sitt, og særlig med tanke på at en av de fem i utgangspunktet har en til en kontakt i alle andre situasjoner enn her hjemme…, samt at tre av de resterende fire fortsatt er mer eller mindre uselvstendige hva gjelder klær, mat, tid osv gjør det ikke videre enkelt for meg å se verken velstelt ut, up to date og/eller fremstå som fresh og fin til enhver tid særlig ofte.  At jeg i det hele tatt får stelt ungene og skippet de av gårde i tide hver eneste morgen uten å miste forstanden totalt er intet mindre enn et lite hverdagsmirakel.

El Chaparro er på full fart inn i hyss alderen (hurra) (ja hurra på ordentlig asså, jeg synes det er kjempe morsomt ), og bare der kan jeg plusse på minst 15 minutter i tapt effektiv arbeidstid hver eneste morgen. Sånn som for eksempel i dag, da han plutselig bestemte seg for å stjele bilen! Og bare sånn for sikkerhets skyld tok han med seg nøklene inn i bilen og låste døren samtidig. Heldigvis for meg så visste jeg for engangs skyld hvor reservenøklene var så jeg fikk låst han ut igjen, han klarer nemlig ikke låse opp bilen selv fra innsiden. Fryktelig morsomt, men litt bæd taiming siden vi allerede var fem ti minutter for seint ute fra før.

Da vi kom hjem etter å ha kjørt eldstejenta til skolen knabba guttungen mobilen min og knipset en haug med bilder.  Ett av dem var av meg.  Det er, om ikke annet, et synlig bevis på hva det koster å få fem unger i stand og av gårde om morgenen for ho mor.  Det som ikke synes på bildet er en utslitt joggebukse og barbeinte føtter oppi et par blå crocs.

Er det rart jeg synes det er deilig når det endelig er en eller annen skoleferie?

Venstreklikk HER for å lese min fantastiske “MORGENSTUND”

Jeg trodde jeg hadde gått glipp av en veldig viktig del av våren i år, da jeg har gått og ventet på at årets første hestehov skulle sprette opp i grøftekanten. Jeg hadde ikke sett snurten av den og følte meg egentlig litt snytt på grunn av det og før jeg viste ordet av det kom og gikk den første sommerdagen uten at jeg hadde sett så mye som en eneste pjuskete hestehov!

Nå er jo ikke jeg videre kjent for å følge nevneverdig med på det som skjer i samfunnet rundt meg, så derfor har jeg ingen motforestillinger om å blogge om verken hestehov eller den første sommerdagen sånn nå i etterkant.

Som sikkert alle da veit for lengst, så var 14 april , og den er forøvrig det alltid, den første sommerdagen. Og for de av dere som ennå ikke har snudd primstaven så er det på tide å gjøre det nå! Den første sommerdagen er nemlig en viktig merkedag og fra gammelt av så var det faktisk arbeidsforbud på denne dagen. Linerla bør du ha sett innen nå og hestehoven likeså. Siden jeg som sagt ikke hadde sett snurten av en eneste hestehov ble jeg veldig glad da jeg her om dagen i alle fall kunne konstantere at Linerla var på plass. I går kveld derimot, da jeg var ute og gikk tur ble lykken fullkommen.

Plutselig ble jeg nemlig møtt av dette synet:

Nå er endelig sommeren på vei!

Fin Fredag alle i hop!