Jeg var innom gammel bloggen min her om dagen. Det hender jeg slenger innom der en gang eller to i året. Alltid masse styr, for jeg husker aldri passordet mitt, og når jeg skal be om nytt så husker jeg søren i meg ikke hvilken e-post adresse kontoen der er knyttet opp til heller. Men som sagt, jeg var innom der her om dagen. Og da lå det noen kommentarer fra våren i fjor som jeg ikke hadde sett før nå

En av disse var en kommentar til DENNE posten, og det ble bla spurt om Mannen ikke ble lei seg eller sinna av at jeg “henger han ut” i bloggen min. Den tanken har streifet meg noen ytterst få ganger også, særlig i begynnelsen da jeg en blogget litt om Mannen, og ikke bare meg selv slik jeg har gjort i det siste.  Ja, jeg har ikke noen gang lurt på om Mannen har følt seg hengt ut av meg altså, for det har Han ikke.  Faktisk så er det som oftest Han som er den første som leser det jeg har skrevet, og Han leser det før det legges ut, SÆRLIG når det handler om Han, eller Barna, men jeg har lurt på om andre, utenforstående, kanskje har lurt på akkurat det samma som denne dama?

Mannen (min) er en herlig fyr.  Han har  humor som matcher min nemlig.  Hjemme bedriver vi med vennligsinnet mobbing av hverandre på daglig basis.  Det er liksom  litt sånn konkurranse om hvem som kan “mobbe” den andre mest. Som oftest begynner vi med SMS meldinger også fortsetter vi hjemme på kvelden, med tilhørende nuss, klaps på baken og faktisk også litt kameratslig bryting en gang i mellom. Ikke sjelden kommer Han hjem fra jobb kveldstid med et skjevt glis om munnen fordi vi har hatt ordkamp hele veien hjem fra jobb via SMS, og så har Han pønsket ut en treffende muntlig kommentar på et utspill fra meg i det han kommer inn døra. Det er nesten som en hobby vi har i sammen.  Det er vår humor.  Den som vinner “munnhuggeriet” får ligge underst til slutt.  Ja jeg veit, vi er både kjedelige og tradisjonelle, men tro meg når jeg sier at det er en fordel, å ligge underst,  om man veier 100+ og ikke har muskler nok til å være i aktivitet med vekten sin noe særlig lenger enn to minutter om gangen…

Uansett, det en vinn vinn situasjon.

Noen ganger KRANGLER vi på SMS også.  Da kommer han ikke hjem fra jobb med et skjevt glis om munnen.  Jeg går ikke i spenning og venter på neste trekk, nussene er korte og tørre, klapsene på baken uteblir og ingen får ligge underst til slutt.  Istedenfor sitter begge tause i hver sin enda av sofaen etter at ungene har lagt seg og ser på drit kjedelige programmer på TV.   Da er det om å gjøre å få kontroll over fjernkontrollen, finne det mest kjedelig programmet som er å oppdrive på tv og late som om man er fryktelig interessert i det.

Heldigvis så skjer ikke det så ofte.  Vi er bestevenner mesteparten av tiden.

Jeg elsker Mannen.  Særlig Mannen min.  Han er en bra fyr!

En veldig bra kar faktisk.

Selv om han er DUM!

Han er jo tross alt MANN, Mannen!

FIN FREDAG!

036
Uploaded by cedricbear. – Check out sexy vids. Caution – NSFW!

Dette er bestefar (t.v).  Egentlig er det morfar, men jeg kalte han alltid for bestefar.  Bestefar var veldig pen synes jeg.  Bestefar var gift med mormor. Man skulle vel tro at siden morfar var bestefar så ville mormor vært bestemor men slik var det ikke. Morfar kalte vi alltid bestefar mens hun som da skulle vært bestemor kalte vi alltid for mormor.  Hvordan det hadde seg at det blei slik vi sa, det veit jeg ikke.

Dette er mormor (t.h). Mormor var 8 år eldre enn bestefar og de var gift med hverandre hele livet. Bestefar var skogsmann og jegermann, og mormor jobbet alle sine yrkesaktive år bla på en militær flyplass.  Bestefar pleide å ta meg med på tur i skogen.  Det var kjempestas.  Jeg kan vagt huske historiene mormor fortalte fra krigen, flyplassen, om tyskerne, hvordan de lurte dem o.l.  Alt hun fortlate meg om livet sitt, fra hun var småjente, alt de holdt på med i disse årene og helt frem til historiene fra når min egen mamma var liten pike. Jeg husker alle de fine albumene med bilder som mormor hadde fra de årene og jeg kunne ønske jeg hadde de nå.  Jeg veit ikke hvor de er blitt av. Jeg angrer på at jeg ikke hørte bedre etter den gangen, for nå husker jeg ikke historiene som hun fortalte meg da jeg var liten. Og når jeg ble ungdom og voksen så tok jeg meg ikke tid til å spørre etter de på nytt. Nå er det for sent. Mormor og bestefar er døde begge to. De døde for mange år siden. Begge fikk oppleve å være oldeforeldre.

Sammen fikk de to nusselige barn.

Mammaen min og onkelen min.

Mamma ble født på femtitallet. Mormor var 44 år da hun fødte sin lille pike. Onkel ble født tidlig i mars 1946, så da veit vi jo alle hvordan min bestfar og mormor feira at krigen var slutt

Jeg har begynte å snuse i slekta. Jeg har alltid tenkt mye på forfedrene mine. Tenkt på hva slags liv de har levd. Alt de har elsket, alt de har slitt, alt de har moret seg, kost seg, sørget og grått. Det er spennende å rote i gamle papirer. Noen veit jeg mye om, andre nesten ingenting. Farfar sin slekt, på farssiden, kan jeg f. eks spore 7 generasjoner til bake i tid ved et eneste klikk, mens noen av de andre sidene i den nærmeste familie er det mer kronglete å finne fram til. Farmor f. eks, finner jeg ingenting om i de offentlige norske arkivene. Heldigvis er det flere enn meg som har rotet i røttene oppigjennom årene, og jeg venter i spenning på å få kloa i den informasjonen, for de sier at farmor sin slekt er ganske spennende med aner langt tilbake til, blant annet, Det Svenske Kongehuset.  Skal jeg tro farfar så slekter hun, farmor altså, på den russiske tsaren også, men det er en heeelt annen historie!

Jeg veit ikke helt om jeg skal le eller gråte over å tenke på at jeg kanskje er i slekt med denne karen:

Familielikheten er jo avslørende, og slående om jeg så skal måtte si det selv…

NOK OM DET!

Slektsforskning er spennende. Historie er spennende. Gener er spennende, og jeg tror som kjent at ALT ligger i genene. Og her for noen uker siden fant jeg ut noe om en av mine oldeforeldre som jeg ikke visste fra før og som jo for meg forklarer en liten del i den store sammenhengen!

Dette er fra en gammel kirkebok. Jeg veit det ikke synes så godt, men det står da i alle fall at pappaen til min bestefar var gartner.

Veit du hva du er laga av?

Skal vedde for at om vi går langt nok tilbake i tid  så er jeg i slekt med

DEG!

Ja jeg har barn, flere barn enn gjennomsnittet til og med, og ja jeg blogger, og vips så er det liksom forventet at jeg skal være utelukkende hyggelig og positiv, at jeg skal skryte uhemmet av barna mine og klistre opp glansbilder av familien som ikke  helt gjenspeiler virkeligheten.  Bloggen min (les: Jeg) skal helst ikke ha noe annet innhold en uforbeholden kjærlighet ovenfor barna mine.

Å være sur og sinna, spydig og ironisk, eller å ha interesser utover det å være en mamma er forbudt?

Er det sånn det er?

Jeg føler at det er litt sånn det er.

Og det vil jeg ikke være med på.

Jeg skaffet meg ikke en blogg for å blogge om barna mine eller om den fantastiske familien min.

Jeg skaffet meg en blogg pga

DETTE

Jeg er fullstendig klar over at jeg for det meste har blogget om mammating, naturlig nok, siden mesteparten hele livet mitt dreier seg om barna mine, så utbruddet mitt virker kanskje derfor noe malplassert, men det jeg prøver å si er at det må da for eksempel kunne gå an å si at man er

DRITT LEI

alt som har med unger, hus og spesielt

(ekte) MENN

å gjøre

en gang i mellom? /eller titt og ofte…alt ettersom)

jeg  mener… dager finnes i alle farger, også grå

….i alle fall om man skal tro på Knutsen og Ludvigsen

Jeg lurer på hvor langt kan man gå som blogger òg mamma før man har vikelig bæsja i salaten?

Og hvem er det som “bestemmer” alle disse blogg reglene egentlig?

Jeg håper salaten ikke blir helt fordervet når jeg i kveld nå skal blogge om dette:

Jeg tror det er et spill, og det er sikkert kjempegøy og jeg har tenkt til å prøve det! Fordi det minner meg om gamle dager da jeg satt ut i de sene timer og spilte Leisure suit Larry  

 Så det så!

P.S De eneste to som har fått meg til å smile i dag er El chaparro og Skallepær.

Fyttikatta dette har vært en drittete dag altså!

P.s 2: Jeg sitter igjen med en merkelig følelse av at jeg av en eller annen grunn på en måte mistet tråden et eller annet sted, eller poenget om du vil, i denne posten.  Kanskje jeg skulle ha skrevet den en annen dag?

Jeg anser meg selv som smartere enn de fleste og jeg mener bestemt at om bare alle hadde hatt et ørlite snev av mitt intellekt så hadde verden vert et mye bedre sted for oss alle   (tulla..i alle fall litt…)   Når man er så smart som meg så er det jaggu ikke noe rart at man kommer opp med slike glimrende ideèr som denne heller!  Hør bare her!

Skallepær, dvs baby, er en skikkelig natterangler, og jeg holder bokstavelig talt på å miste vettet grunnet mangelen på søvn. Det er ikke det at han er våken og skriker, han er bare våken. Veldig våken! Våken og pratesjuk og han SKAL underholdes. For et par dager siden syntes han det var passelig å sovne rundt halv fem på morgenkvisten. Dagen etter tok han kvelden litt tidligere, halv tre og i går var den faktisk bare halv to da han fant det passelig å ta kvelden. Slik har det vært nå i ukevis og jeg er nær ved å rakne i sømmene. To-fire timers søvn i døgnet er ikke nok og jeg merker at det begynner å gå på helsa løs for alle og enhver i familien. En sur og utslitt mamma gagner nemlig ingen.

Etter å ha prøvd de triksene jeg hadde i boken for å få babyer til å sove om natten, som dere skjønner uten hell, kom jeg derfor på den glimrende ideèn at Skallepær helt sikkert kom til å sove rundt om jeg bare begynte å gi han en flaske morsmelkerstatning ved leggetid, som jeg har bestemt er klokka 23.00.

Av en eller annen grunn så har jeg da altså fått for meg at han, bare ved hjelp av en flaske med litt morsmelkerstatning, helt sikkert kom til å sove fra 23.00 til 07.00, hvilket ville bety tilstrekkelig med søvn for meg som igjen vil føre til bedre klima i hele familien.  Med andre ord -kun positive ringvirkninger ut av dette fantastiske prosjektet.  Jeg var faktisk så overbevist om dette at jeg for et par dager siden durte til butikken og kjøpte ganske mange kartonger med ferdigblandet nan, flasker, smokker osv.

Etter kveldstellet i går kveld satte jeg meg derfor blid og fornøyd ned i sofaen med Skallepær på den ene armen og en flaske lunken nan i den andre. Han på sin side stirret mistenksomt på meg mens han med en bekymret mine undersøkte flasken inngående. Men tror du han ville ha? NEIDA! Det var host og hark og isj og æsj! Og jeg kan ikke akkurat klandre han heller, for fytti katta for noe beske fæle greier. Det lukta jo til og med mjølkefjøs av skvipet. Jeg prøvde å late som ingenting og han smakte riktignok et par-tre slurker mens han grinte på nesen og viste tydelig med hele seg at “dette var IKKE godt mamma“. Ikke visste han riktig hvordan han skulle suge på flasken heller.

Når jeg sitter her i dag og tenker på det, blir jeg helt flau på egne vegne. For hvordan i all verden kunne jeg komme på den usannsynlige tåpelige ideèn om at Skallepær ville sove en hel natt bare pga en flaske morsmelkerstatning, og enda verre, hva i all verden fikk meg til å tro at han ville like det sånn umiddelbart når han er vant til å få pupp og bare pupp i snart 7 måneder? Ikke er han våken om nettene fordi han er sulten heller.  Nå tror jeg rett og slett han rangler om natta bare fordi han er en gjenfødt sjel fra det glade sytti tall.  Han er en sjel fra  boogie nights…en skikkelig rock’n rolla!

Måtte G*D forby!Huff av meg!

Men han er jo veeldig søt da

Jeg er mildt sagt opprørt over meg selv som kunne komme på noe slikt. Hvor dum går det an å bli lissom? Noe så pinlig.  Jeg får skylde på at det er søvnmangelen som gjør meg så dum.

Du kan lese om hvor farlig søvnmangel er her og her.

“-jeg har lenge vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår…” Frustrerte Heidi. (dette var bare en tulle overskrift i et forgjeves forsøk på å dra flere lesere til bloggen min)

Jeg leser en del blogger, og jeg kommer over veldig mange, pr. min definisjon, gode blogger. Menneskene bak skriver godt, de skriver morsomt, de skriver reflektert, samfunnsengasjert, de er flinke med ord, de lever innholdsrike liv og har spennende yrker og de har ambisjoner. Det virker i det hele tatt som om det finnes en svær gjeng der ute bestående av meget oppadgående, dyktige og intelligente mennesker.

Det finner jeg svært betryggende -siden jeg lenge har vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår.

Jeg kunne egentlig tenke meg å følge langt flere blogger enn hva jeg gjør, men av et par forskjellige grunner ender det stort sett allikevel opp med at jeg slenger innom en blogg, blir imponert på den ene eller den andre måten, og siden blir bloggen ikke besøkt mer. Synd.

Når jeg da sitter her i mitt univers og leser om andre mennesker og hva de skriver på sine blogger vandrer tankene til min egen blogg og mitt eget liv, og jeg føler meg rett og slett på mange måter både dum og mislykket når jeg sammenligner meg selv med de andre. Ja, jeg vil faktisk nesten gå så langt som å si at jeg bør plassere meg selv blant de dumme i befolkningen.

Her sitter jeg, en kvinne på 36 år som ikke har utrettet stort annet her i livet enn og ha oppdratt noen barn, møblert et hus og giftet meg med en mann. Før dette brukte jeg opp mesteparten av livet mitt på de viktige og samfunnsnyttige syslene fyll, fest, moro, tull og tøys. Hvor den viktigste livserfaringen jeg gjorde var : vin og øl blir krøll mens øl og vin = fin.
Jeg har ingen ambisjoner eller meninger utover det å drifte familien min på en best mulig, lønnsom og effektiv måte. Jeg bidrar ikke til verdiskapning i samfunnet, livet mitt er uinteressant og uten et meningsfylt innhold utover det som eventuelt skjer innenfor husets fire vegger. På bloggen min kan man derfor stort sett kun lese om hvordan jeg vasker huset, hva jeg skal ha til middag eller om hvilket humør jeg er i på den aktuelle dagen.

Jeg hadde ikke klart å skrive om “store og viktige” ting selv om jeg hadde ønsket, for jeg følger absolutt ikke med i tiden. Jeg aner ikke hva som skjer i nyhetsbildet og jeg er totalt ute av stand til å ytre meningsfylte tanker og ideer av noe som helst nytteverdi for samfunnet eller verden forøvrig. Jeg har ikke evnen til å ordlegge meg i velklingende vendinger, jeg har dårlig utviklet språk og jeg suger i rettskrivning. Jeg engasjerer meg heller ikke nevneverdig i samfunnet rundt meg. Jeg er ikke spesielt intelligent, flink eller morsom og sist men ikke minst, jeg er ingen dyktig skribent. Jeg er med andre ord dum, et skikkelig null.

Når noen så sier at de digger bloggen min, at de synes den er kul, at jeg skriver bra og morsomt, at jeg har livserfaring og en livsvisdom som ligger der under og ulmer som et skjult budskap så blir jeg pinlig berørt og jeg får rett og slett litt prestasjonsangst. Misforstå meg rett, jeg blir selvfølgelig ustyrtelig glad for disse komplimentene, og selvfølelsen min stiger i takt med superlativene som ramler inn. Det er så deilig for selvtilliten, og jeg får så enorm tro på meg selv og på de miraklene jeg kan utrette. Det er sant, jeg legger ikke skjul på det, og er ikke flau for å innrømme at jeg innerst inne er skikkelig PR-kåt og at jeg elsker positiv oppmerksomhet.
Men jeg blir også skremt. Jeg er redd for at folk skal få forventninger til meg som jeg ikke vil være i stand til å innfri. Selv om jeg på mange måter liker at folk ser på meg som engasjert, spennende, klok og morsom så er jeg nå veldig glad for at jeg faktisk kom ut av skapet og lot dere alle få vite min mørke hemmelighet om at jeg faktisk hører hjemme blant de dumme. En for meg befriende tilståelse som vil lette byrden fra min skuldre om å hele tiden måtte leve opp til et feilaktig opparbeidet rykte om at bloggen min inneholder innlegg som skal være både velklingende, reflekterte, humoristiske og med en skjult livsvisdom som ingen bør gå glipp av. Beklager så mye om dere føler at jeg har gått bak ryggen deres med dette, at jeg har skuffet dere, men jeg klarer ikke late som om jeg er noe jeg ikke er lenger for jeg er jo tross alt bare meg, og dere hadde nok gjennomskuet meg før eller siden uansett. Jeg er jo tross alt ingenting annet enn en sliten,frustrert kone, husmor og ubetydelig fembarns mor….eller, er det egentlig det som er meg?

Takk for oppmerksomheten

P.s Dere må gjerne fortsette med å gi meg hyggelige tilbakemeldinger, de blir satt umåtelig pris på, jeg vil bare ikke bli tatt for å være noe jeg ikke er.

Når man lever sammen med flere mennesker i et hus så vil man på et eller annet tidspunkt oppdage at det vil være nødvendig å samordne og koordinere medlemmenes ulike aktiviteter. Siden jeg er den i familien som har blitt tildelt ansvar for tilrettelegging og organisering av aktivitetskabalen har jeg med varierende suksess testet ut ulike metoder for at alle skal ha et best mulig samlet og oversiktlig system over alle avtaler og gjøremål. Etter å ha testet ut både filofaxer, ulike ringpermsystemer samt kalender og gjøremåls alarmer på diverse mobiler endte jeg til slutt opp med et system som dekker alles behov på en tilfredsstillende måte . Vi har nå testet dette systemet ut over en 6 års periode og vi er alle svært godt fornøyd med resultatet. Det er svært enkelt i bruk, alle i gruppen kan bruke systemet, det er tidsbesparende og billig i drift. På minus siden kan det kanskje trekke litt ned at det kan ta litt stor plass samt at det under enkelte omstendigheter kan være ustabilt og ikke til å stole på. Men vi er likevel så godt fornøyd med dette systemet at vi alt i alt gir det 9 av 10 poeng.

Anbefales på det varmeste.