Mariann har allerede nevt det i en post, at vi hadde BLOGGTREFF i helga, men det er klart jeg må jo skrive om dette jeg også.  For meg var dette som en bitteliten ferie å regne, og posten er derfor blitt lagret deretter…for slik moro som dette er jo ikke akkurat hverdagslig kost for meg

Jeg hadde planlagt å kjøre oppover langt tidligere enn hva jeg endte opp med å gjøre. Dårlig som jeg er til å kalkulere og disponere tiden gikk ikke dêt helt etter planen, men det var ingen krise, selv om jeg lagde litt drama hjemme før jeg dro , for heldigvis er det sommer og lyst så jeg slapp jo uansett å kjøre i mørten.

Jeg liker veldig godt å dra på biltur. Det er en fin måte å se landet på synes jeg og man får tid til å tenke på store og viktige ting i dette livet, MEN jeg er ikke glad i å kjøre bilen selv, jeg liker helst å være passasjer, for da kan jeg, for å sitere Mariann;

“…innta den tilnærmet komatøse tilstanden jeg finner behagelig, uten å ha ansvar for verken framdrift eller navigering.”

Jeg mangler nemlig totalt retningssans. Jeg veit så og si nesten aldri hvor jeg er.  Jeg er som ei huggær’n og forvirra høne som løper på måfå rundt på tunet etter å ha fått seg et kraftig slag i hue.  Jeg er kjempe redd for å kjøre meg helt bort og aldri finne veien hjem igjen.  Værst er det der hvor det er mye veier, mye skilt og mye biler.  Pulsen min da jeg kjørte gjennom Oslo, med GPS, lå rundt 189. Det var like før jeg sprakk et lite blodkar i topplokket. Som en dirkekte følge av mine manglende evner på dette området hadde jeg nemlig kjøpt meg GPS til denne turen.  Jeg er, tross alt, ikke helt teit heller!   Den var kjempe fin og jeg hadde ikke under noen omstendigheter klart meg uten.  Herlighet, det var så vidt jeg klarte meg gjennom Oslo med den,  og jeg skal helt klart på tur med GPS  igjen.  For en fantastisk duppedings for sånne hjelpesløse stakkarer som meg.

Jeg fant forsåvidt fram til VERTEN på første forsøk, hvilket er helt utrolig fantastisk til meg å være, eller… egentlig fant  jeg bare nesten helt frem til verten på første forsøk, for i følge GPS Jorgen (det er det han heter) var jeg fremme ca 90 km før jeg faktisk var fremme, men det var i grunn pga en liten tastefeil fra min sin side…så Jorgen kan neppe klandres for dêt, og ikke hadde jeg svinga på feil sted eller noe heller, så det stoppet gjelds ikke og jeg velger å se på det som en liten kjørepause.  Utrolig fin kjøretur opp Ringerike og Hallingdal, det må jeg si, og jeg tenkte av en eller annen grunn mye på farmor…særlig på vei hjem.

Vi spiste godt mat, skravla, lo, fikk godt å drikke og hygga oss ut i de små timer.  En bli kjent kveld.  Og alle oppførte seg mesteparten av tiden eksemplarisk,…hadde jeg bare ikke insistert på å prøve toraderen til Blue så hadde nok helt sikkert kvelden blitt noe roligere.  De andre jentene tok jo helt av med allsang, trampeklapp og vill jubel da jeg dro i gang med den ene slageren etter den andre.  Det var tendenser til dansing på bordet en liten stund mens jeg holdt på, selv om Mariann prøver å gi dere et annet inntrykk.

Jeg sov skikkelig dårlig og jeg snorka sikkert.  Kanskje jeg til og med slo ut en fjert.  Mariann snorka i hvert fall.  Murmel og.  Dessuten hadde jeg fæle drømmer om å kjøre i feil fil, bilkrasj og det som verre var.  Tilslutt stod jeg derfor opp og hadde tenkt å snike meg til en time på øye på sofaen oppe, men ikke før var jeg kommet meg opp og slengt puta på sofaen så stod Murmel på verandaen og lufta seg, så da blei det ikke noe særlig søvn på meg denne helga.  Merka det da jeg kjørte hjemover senere på dagen for å si det sånn.  Det var sol, det var varmt og jeg måtte pisse hele veien hjem.

Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at det ikke var så lurt å stoppe langs veien i bjørneland….

Veldig kjekke jenter.

Jeg møter dere gjerne igjen. Håper virkelig ikke dette bare var et one night stand!

MURMELUPP

denne er til deg: