En gang skrev jeg denne teksten her på bloggen min

(fra 2009,  les med kommentarer her)

Det verste med det å være mamma er ikke den enorme belastningen det er for kroppen å bære fram et barn. Være kvalm hver dag, ha bekkenløsning eller å stå opp 4 ganger hver eneste natt for å tisse. Det verste med å være mamma er ikke den smertefulle fødselen eller barseltiden etterpå hvor alt er sårt og vondt både på innsiden og utsiden. Det verste med å være mamma er ikke alle våkenettene, matingen døgnet rundt det første halve året eller å ha konstant underskudd på søvn.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I morgentimene i dag måtte jeg sjekke hva vennene mine på nett driver med.   Man må jo holde seg sosialt oppdatert om man ikke skal falle helt utenfor det gode selskap.  Så jeg logger inn på face, og snubler over en link til denne siden

ZUNA

Og vips så er nå min PMS befengte hverdag om mulig enda mere bedrøvelig en den i utgangspunktet var denne lørdagen bare ved hjelp av et par tre klikk på nett.

For inne på den ZUNA siden fant jeg følgende tekst (se nedenfor)som jeg selvfølgelig i all min melankoli bare MÅTTE lese…

så nå sitter jeg her å griner igjen!

Skrevet av Zuna (Link HER)

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~

Elisabeth Stone

GOD HELG ALLE SAMMEN!

Med eller uten PMS, barn eller hva det enn måtte være!

I dag har jeg vært hos gynekologen.

Det ble tatt en celleprøve av livmoren min i fjor, på den obligatoriske seks ukers kontrollen man helst må gjennom etter at man har født, som ikke var helt bra. Dette er ganske vanlig at cellene ser litt annerledes ut, og det trenger slettes ikke å bety noen ting, men man må da altså ta en ny prøve straks kroppen er i farta igjen med mensen og alt det der sånn for sikkerhets skyld.

Siden jeg er middels hardt angrepet av hypokondri går jeg helst ikke til legen. Jeg har derfor ventet i det lengste med denne undersøkelsen. Men nå har jeg da endelig fått somlet meg til å dra en time til legen for å fått tatt denne prøven på nytt.

Jeg synes at det å måtte gå til gynekolog er noe av det mest ukomfortable og pinligste av alle nødvendigheter som jeg må gjøre i dette livet.

For det første så må man ligge på utstilling i en slik stol:

Når man så har kravlet seg opp i denne monsterstolen så slåes det på flombelysningen som siktes inn med omhyggelig presisjon rett imot det aller helligste…

Deretter blir man jekket opp med en slik en;

Før de undersøker deg grundig med alskens ubehagelig utstyr og remedier…

Det hele er både flaut, pinlig, ubehagelig og til dels vondt!

Men det må gjøres og heldigvis er det relativt fort gjort.

I dag var det derimot dobbelt så flaut som ellers. I dag ble jeg nemlig (u) frivillig brukt som opplæringsobjekt for turnuskandidaten. Legen min spurte meg riktignok først om det var greit at studenten fikk være med å se på… og det syntes jeg selvfølgelig ikke.  Til tross for dette klarer jeg allikevel, og det mot min egen vilje, å svare “JA” , selv om min indre stemme sa absolutt NOOOO WAAAY!  (-og jeg angret vilt på at jeg i det hele tatt hadde stått opp denne dagen fra det eksakte sekund legen stilte meg spørsmålet og  før det øyeblikket jeg hørte min egen stemme svare ja med den aller størst selvfølgelighet)

  “JA! -det er greit det”

Er det mulig lissåm? Duste kjærring! (meg altså)

Vel, jeg fikk om ikke annet en meget inngående og omfattende undersøkelse i dag da denne ferskingen selvfølgelig trengte grundig opplæring i ABSOLUTT ALT…

Koser du deg hos gynekologen din?

(jeg har lært at man alltid må ha et spørsmål på slutten av bloggpostene sine om man vil være en kul blogger…så fra og med nå av vil jeg prøve på det.  )

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

Fant denne på siden til Rebella

1. Gå inn på den mappen du har flest bilder i under “Mine bilder”

2. Velg det 14. bildet, og publisér det på bloggen din.

3. Skriv litt om bakgrunnen for bildet,
følsene dine for personen/e som er med på det,
og om du har vært forelsket i noen av dem:)

4. Utfordre 6 andre bloggere! – jeg utfordrer dere alle:)

Dette var det fjortende bilde i min fulleste mappe på denne pc

(kg)

Ingen kommentar til bildet….det sier seg på en måte selv ♥