Jeg anser meg selv som smartere enn de fleste og jeg mener bestemt at om bare alle hadde hatt et ørlite snev av mitt intellekt så hadde verden vert et mye bedre sted for oss alle   (tulla..i alle fall litt…)   Når man er så smart som meg så er det jaggu ikke noe rart at man kommer opp med slike glimrende ideèr som denne heller!  Hør bare her!

Skallepær, dvs baby, er en skikkelig natterangler, og jeg holder bokstavelig talt på å miste vettet grunnet mangelen på søvn. Det er ikke det at han er våken og skriker, han er bare våken. Veldig våken! Våken og pratesjuk og han SKAL underholdes. For et par dager siden syntes han det var passelig å sovne rundt halv fem på morgenkvisten. Dagen etter tok han kvelden litt tidligere, halv tre og i går var den faktisk bare halv to da han fant det passelig å ta kvelden. Slik har det vært nå i ukevis og jeg er nær ved å rakne i sømmene. To-fire timers søvn i døgnet er ikke nok og jeg merker at det begynner å gå på helsa løs for alle og enhver i familien. En sur og utslitt mamma gagner nemlig ingen.

Etter å ha prøvd de triksene jeg hadde i boken for å få babyer til å sove om natten, som dere skjønner uten hell, kom jeg derfor på den glimrende ideèn at Skallepær helt sikkert kom til å sove rundt om jeg bare begynte å gi han en flaske morsmelkerstatning ved leggetid, som jeg har bestemt er klokka 23.00.

Av en eller annen grunn så har jeg da altså fått for meg at han, bare ved hjelp av en flaske med litt morsmelkerstatning, helt sikkert kom til å sove fra 23.00 til 07.00, hvilket ville bety tilstrekkelig med søvn for meg som igjen vil føre til bedre klima i hele familien.  Med andre ord -kun positive ringvirkninger ut av dette fantastiske prosjektet.  Jeg var faktisk så overbevist om dette at jeg for et par dager siden durte til butikken og kjøpte ganske mange kartonger med ferdigblandet nan, flasker, smokker osv.

Etter kveldstellet i går kveld satte jeg meg derfor blid og fornøyd ned i sofaen med Skallepær på den ene armen og en flaske lunken nan i den andre. Han på sin side stirret mistenksomt på meg mens han med en bekymret mine undersøkte flasken inngående. Men tror du han ville ha? NEIDA! Det var host og hark og isj og æsj! Og jeg kan ikke akkurat klandre han heller, for fytti katta for noe beske fæle greier. Det lukta jo til og med mjølkefjøs av skvipet. Jeg prøvde å late som ingenting og han smakte riktignok et par-tre slurker mens han grinte på nesen og viste tydelig med hele seg at “dette var IKKE godt mamma“. Ikke visste han riktig hvordan han skulle suge på flasken heller.

Når jeg sitter her i dag og tenker på det, blir jeg helt flau på egne vegne. For hvordan i all verden kunne jeg komme på den usannsynlige tåpelige ideèn om at Skallepær ville sove en hel natt bare pga en flaske morsmelkerstatning, og enda verre, hva i all verden fikk meg til å tro at han ville like det sånn umiddelbart når han er vant til å få pupp og bare pupp i snart 7 måneder? Ikke er han våken om nettene fordi han er sulten heller.  Nå tror jeg rett og slett han rangler om natta bare fordi han er en gjenfødt sjel fra det glade sytti tall.  Han er en sjel fra  boogie nights…en skikkelig rock’n rolla!

Måtte G*D forby!Huff av meg!

Men han er jo veeldig søt da

Jeg er mildt sagt opprørt over meg selv som kunne komme på noe slikt. Hvor dum går det an å bli lissom? Noe så pinlig.  Jeg får skylde på at det er søvnmangelen som gjør meg så dum.

Du kan lese om hvor farlig søvnmangel er her og her.

“-jeg har lenge vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår…” Frustrerte Heidi. (dette var bare en tulle overskrift i et forgjeves forsøk på å dra flere lesere til bloggen min)

Jeg leser en del blogger, og jeg kommer over veldig mange, pr. min definisjon, gode blogger. Menneskene bak skriver godt, de skriver morsomt, de skriver reflektert, samfunnsengasjert, de er flinke med ord, de lever innholdsrike liv og har spennende yrker og de har ambisjoner. Det virker i det hele tatt som om det finnes en svær gjeng der ute bestående av meget oppadgående, dyktige og intelligente mennesker.

Det finner jeg svært betryggende -siden jeg lenge har vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår.

Jeg kunne egentlig tenke meg å følge langt flere blogger enn hva jeg gjør, men av et par forskjellige grunner ender det stort sett allikevel opp med at jeg slenger innom en blogg, blir imponert på den ene eller den andre måten, og siden blir bloggen ikke besøkt mer. Synd.

Når jeg da sitter her i mitt univers og leser om andre mennesker og hva de skriver på sine blogger vandrer tankene til min egen blogg og mitt eget liv, og jeg føler meg rett og slett på mange måter både dum og mislykket når jeg sammenligner meg selv med de andre. Ja, jeg vil faktisk nesten gå så langt som å si at jeg bør plassere meg selv blant de dumme i befolkningen.

Her sitter jeg, en kvinne på 36 år som ikke har utrettet stort annet her i livet enn og ha oppdratt noen barn, møblert et hus og giftet meg med en mann. Før dette brukte jeg opp mesteparten av livet mitt på de viktige og samfunnsnyttige syslene fyll, fest, moro, tull og tøys. Hvor den viktigste livserfaringen jeg gjorde var : vin og øl blir krøll mens øl og vin = fin.
Jeg har ingen ambisjoner eller meninger utover det å drifte familien min på en best mulig, lønnsom og effektiv måte. Jeg bidrar ikke til verdiskapning i samfunnet, livet mitt er uinteressant og uten et meningsfylt innhold utover det som eventuelt skjer innenfor husets fire vegger. På bloggen min kan man derfor stort sett kun lese om hvordan jeg vasker huset, hva jeg skal ha til middag eller om hvilket humør jeg er i på den aktuelle dagen.

Jeg hadde ikke klart å skrive om “store og viktige” ting selv om jeg hadde ønsket, for jeg følger absolutt ikke med i tiden. Jeg aner ikke hva som skjer i nyhetsbildet og jeg er totalt ute av stand til å ytre meningsfylte tanker og ideer av noe som helst nytteverdi for samfunnet eller verden forøvrig. Jeg har ikke evnen til å ordlegge meg i velklingende vendinger, jeg har dårlig utviklet språk og jeg suger i rettskrivning. Jeg engasjerer meg heller ikke nevneverdig i samfunnet rundt meg. Jeg er ikke spesielt intelligent, flink eller morsom og sist men ikke minst, jeg er ingen dyktig skribent. Jeg er med andre ord dum, et skikkelig null.

Når noen så sier at de digger bloggen min, at de synes den er kul, at jeg skriver bra og morsomt, at jeg har livserfaring og en livsvisdom som ligger der under og ulmer som et skjult budskap så blir jeg pinlig berørt og jeg får rett og slett litt prestasjonsangst. Misforstå meg rett, jeg blir selvfølgelig ustyrtelig glad for disse komplimentene, og selvfølelsen min stiger i takt med superlativene som ramler inn. Det er så deilig for selvtilliten, og jeg får så enorm tro på meg selv og på de miraklene jeg kan utrette. Det er sant, jeg legger ikke skjul på det, og er ikke flau for å innrømme at jeg innerst inne er skikkelig PR-kåt og at jeg elsker positiv oppmerksomhet.
Men jeg blir også skremt. Jeg er redd for at folk skal få forventninger til meg som jeg ikke vil være i stand til å innfri. Selv om jeg på mange måter liker at folk ser på meg som engasjert, spennende, klok og morsom så er jeg nå veldig glad for at jeg faktisk kom ut av skapet og lot dere alle få vite min mørke hemmelighet om at jeg faktisk hører hjemme blant de dumme. En for meg befriende tilståelse som vil lette byrden fra min skuldre om å hele tiden måtte leve opp til et feilaktig opparbeidet rykte om at bloggen min inneholder innlegg som skal være både velklingende, reflekterte, humoristiske og med en skjult livsvisdom som ingen bør gå glipp av. Beklager så mye om dere føler at jeg har gått bak ryggen deres med dette, at jeg har skuffet dere, men jeg klarer ikke late som om jeg er noe jeg ikke er lenger for jeg er jo tross alt bare meg, og dere hadde nok gjennomskuet meg før eller siden uansett. Jeg er jo tross alt ingenting annet enn en sliten,frustrert kone, husmor og ubetydelig fembarns mor….eller, er det egentlig det som er meg?

Takk for oppmerksomheten

P.s Dere må gjerne fortsette med å gi meg hyggelige tilbakemeldinger, de blir satt umåtelig pris på, jeg vil bare ikke bli tatt for å være noe jeg ikke er.