Jeg har sagt det mange ganger før, og nå sier jeg det igjen.   Alt, absolutt alt, ligger i genene våre.  I dag leser jeg i forbifarten mens jeg surfer i vei på nett at t.o.m hvordan man mister kiloene når man slanker seg ligger i genene våre.  Vi er nemlig genetisk programmert til å ha slankesuksess etter forskjellige slankeopplegg.  Noen raser ned i vekt på fettrike dietter mens andre mister kiloene raskere på dietter hvor man spiser karbohydrater.

Det er nemlig genene våre som styrer hvordan kroppen bruker fett og karbohydrater.

Så det så.

Les mer HER og HER

Da er det vel bare å ta en DNA test og komme igang med riktig diett med det samme da?  Hvor får jeg kjøpt den? På apoteket??

Heldigvis så veit jeg at om jeg spiser f.eks 2 brødskiver med makrell, drikker 1 glass melk og et glass juice til frokost.  En potet, masse grønnsaker og litt fisk eller kylling til middag og noen brødskiver til kvelds så ramler kiloene av i en fei.  Eksempelvis så kan jeg vise til -10 kg da jeg var gravid med eldste jenta.  Den gangen var jeg ikke feit fra før så da var det litt dumt siden jeg blei stygt tynn.  Jeg slanket meg ikke, jeg bare hadde ikke lyst på mat.  Jeg spiste for det meste epler.

Videre kan jeg skryte av minus 20 kg da jeg var gravid med Pluggen, og det enda jeg drakk både flere liter cola om dagen i de siste 3 ukene av svangerskapet (jeg gikk fjorten dager over tiden!) og spiste sjokolade i tillegg til overnevnte måltider.  Og da jeg var gravid med Skallepær gikk jeg ned 15 kg.  Jeg slanket meg ikke, jeg bare spiste ordentlig mat i normale porsjoner isteden for potetgull og godterier til frokost, lunsj, middag og kvelds.  Så jèg trenger ikke den DNA testen for å klare dette, jeg veit hva som må til.  Dessverre så er jeg forhåndsprogrammert til å være avhengig av sukker og mangel på vilje til å kjempe i mot søte fristelser så jeg får ikke gjort noe med det.  Genene har talt! Og jeg har lagt på meg alt jeg noen gang har gått ned og enda litt til!

Så det går ikke så veldig bra med den slankinga mi om dagen.  Men jeg har stor tro på at noe skal skje til våren.  Jeg har nemlig innbilt meg selv at jeg skal ta opp min gamle hobby sykling.  Det er om jeg får tak i noen sykkel som kan bære vekten av en flodhest..og det spørs vel… ?

VERDENS FINESTE RUMPE

-er kåret.  Selv om jeg har lastet opp flere bilder på nett av rumpa mi fikk jeg ingen plassering i denne kåringen.

Skjønner ikke det?

Klikk HER for å se verdens fineste  rumper!

Dette er bestefar (t.v).  Egentlig er det morfar, men jeg kalte han alltid for bestefar.  Bestefar var veldig pen synes jeg.  Bestefar var gift med mormor. Man skulle vel tro at siden morfar var bestefar så ville mormor vært bestemor men slik var det ikke. Morfar kalte vi alltid bestefar mens hun som da skulle vært bestemor kalte vi alltid for mormor.  Hvordan det hadde seg at det blei slik vi sa, det veit jeg ikke.

Dette er mormor (t.h). Mormor var 8 år eldre enn bestefar og de var gift med hverandre hele livet. Bestefar var skogsmann og jegermann, og mormor jobbet alle sine yrkesaktive år bla på en militær flyplass.  Bestefar pleide å ta meg med på tur i skogen.  Det var kjempestas.  Jeg kan vagt huske historiene mormor fortalte fra krigen, flyplassen, om tyskerne, hvordan de lurte dem o.l.  Alt hun fortlate meg om livet sitt, fra hun var småjente, alt de holdt på med i disse årene og helt frem til historiene fra når min egen mamma var liten pike. Jeg husker alle de fine albumene med bilder som mormor hadde fra de årene og jeg kunne ønske jeg hadde de nå.  Jeg veit ikke hvor de er blitt av. Jeg angrer på at jeg ikke hørte bedre etter den gangen, for nå husker jeg ikke historiene som hun fortalte meg da jeg var liten. Og når jeg ble ungdom og voksen så tok jeg meg ikke tid til å spørre etter de på nytt. Nå er det for sent. Mormor og bestefar er døde begge to. De døde for mange år siden. Begge fikk oppleve å være oldeforeldre.

Sammen fikk de to nusselige barn.

Mammaen min og onkelen min.

Mamma ble født på femtitallet. Mormor var 44 år da hun fødte sin lille pike. Onkel ble født tidlig i mars 1946, så da veit vi jo alle hvordan min bestfar og mormor feira at krigen var slutt

Jeg har begynte å snuse i slekta. Jeg har alltid tenkt mye på forfedrene mine. Tenkt på hva slags liv de har levd. Alt de har elsket, alt de har slitt, alt de har moret seg, kost seg, sørget og grått. Det er spennende å rote i gamle papirer. Noen veit jeg mye om, andre nesten ingenting. Farfar sin slekt, på farssiden, kan jeg f. eks spore 7 generasjoner til bake i tid ved et eneste klikk, mens noen av de andre sidene i den nærmeste familie er det mer kronglete å finne fram til. Farmor f. eks, finner jeg ingenting om i de offentlige norske arkivene. Heldigvis er det flere enn meg som har rotet i røttene oppigjennom årene, og jeg venter i spenning på å få kloa i den informasjonen, for de sier at farmor sin slekt er ganske spennende med aner langt tilbake til, blant annet, Det Svenske Kongehuset.  Skal jeg tro farfar så slekter hun, farmor altså, på den russiske tsaren også, men det er en heeelt annen historie!

Jeg veit ikke helt om jeg skal le eller gråte over å tenke på at jeg kanskje er i slekt med denne karen:

Familielikheten er jo avslørende, og slående om jeg så skal måtte si det selv…

NOK OM DET!

Slektsforskning er spennende. Historie er spennende. Gener er spennende, og jeg tror som kjent at ALT ligger i genene. Og her for noen uker siden fant jeg ut noe om en av mine oldeforeldre som jeg ikke visste fra før og som jo for meg forklarer en liten del i den store sammenhengen!

Dette er fra en gammel kirkebok. Jeg veit det ikke synes så godt, men det står da i alle fall at pappaen til min bestefar var gartner.

Veit du hva du er laga av?

Skal vedde for at om vi går langt nok tilbake i tid  så er jeg i slekt med

DEG!

Denne posten er på en måte blitt til pga et spørsmål som Bluefairy stilte på bloggen sin:

Er mennesket egentlig monogamt? Når ble vi egentlig monogame?

Dette er et hjerte:

Her finner du ikke kjærlighet. Hjertet er en muskel, viss oppgave er å pumpe blod gjennom sirkulasjonssystemet vårt.

Dette er en hjerne:

Hjernen har, i motsetning til hjertet, langt flere oppgaver og er mye mer spennende.  Skal man lete etter svaret på kjærligheten så er det hêr man skal grave.  Hjernen er hovedorganet i nervesystemet vårt og er lokalisert i hodeskallen. Hjernen er organet for tanke, tale og følelser. Dens viktigste oppgave hos mennesket, som hos dyr, er å være kroppens kontrollsenter. Hjernen er egentlig bare en klump med celler men fordi de snakker sammen får vi slike rare ting som personlighet, tanker, bevissthet, hukommelse osv.

Slik ser den kjemiske bindingene til Oxytocin ut: Ekstremt kort fortalt er oxytocin nøkkelhormonet for parbinding. (Det finnes fler, men dette hormonet har vel kanskje ganske mange hørt om før?) I den biologiske ordboka defineres monogam som parbinding over lengre tid.

Hos mennesker så veit man så langt at det er fire små områder i hjernen som forskerne sier danner en “krets av kjærlighet.” Disse er det ventrale tegmantale området (VTA), nucleus accumbens, ventral pallium og raphe nukleus.  Søk det opp på nett.
VTA er det viktigste området. VTA systemet er en del av belønnings systemet i hjernen vår. Det er celler der som produserer dopamin og sender det til forskjellige steder i hjernen vår.
Denne delen av systemet blir aktivert fordi den viktigste oppgaven til oss mennesker, enten vi liker det eller ei, er nemlig det å parre seg med en partner og dermed få spre sitt eget DNA.  Altså den styrende mekanismen er reproduktiv suksess.

Kjærlighet virker kjemisk i hjernen som narkotika hos en narkoman. Det er en vidunderlig avhengighet når det går bra, men kan være en destruktiv og ødeleggende avhengighet når det går dårlig. Mennesker dreper jo faktisk for kjærlighet. At man kobler kjærligheten til avhengighet og narkotikamisbruk høres forferdelig ut, men vi er satt sammen slik bla av den grunn at det skal holde oss i sammen slik at avkommet har bedre sjanse for overlevelse.  Foreldreinvestering.

Noen ganger holder det oss ikke sammen.  Forskere  har bla studert hjernen til de med kjærlighetssorg og fant aktivitet i nukleus accumbens, hvilket er et område som er enda sterkere forbundet med avhengighet.  Disse menneskene viste flere likhetstrekk med kokainmisbrukere og hvordan hjernen oppfører seg når de trenger dop men ikke får det.

Det finnes genetiske variasjoner på hvordan ulike hormoner og reseptorer i hjernen fungerer. Blant annet finnes det en variasjon hos promiskuøse menn, altså menn som ikke er monogame.  Disse mennene blir lavere rangert på en emosjonell tilknytnings skala, de har flere ekteskapelige problemer, og deres hustruer hadde flere bekymringer rundt mennenes tilknytning i forholdet.  Er det ikke rart?  At vi er så like og samtidig forskjellige?

Dette alene forklarer jo selvfølgelig ikke hvorfor mennesker danner par. Bildet er mye mer komplekst og sammensatt enn som så.
Men slik forklares romantisk kjærlighet ved biologi og man finner den bla ved hjelp av hjernescanning, hormoner og genetikk, og vi kommer jo ikke unna vår allmektige hjerne for å si det sånn…

Skal man holde liv i forholdet er det viktig å holde kjærlighest kretser tent og la kjemikaliene flyte fritt.  For å få til det må man selv delta i virkemåten som stimulerer frigjøringen av disse molekylene.

Først og fremst så må man jo etablere et liv og en tilværelse som man ønsker å leve i.  Er man i et forhold så er der jo helt klart en fordel at begge parter ønsker det samme ut av dette forholdet.   Ellers vil jo samlivet naturlig nok relativt fort gå på tverke.

Det beste rådet for et kjærlighetsfylt og vidunderlig  forhold

(om det er dêt man vil ha vel og merke)

er :

Klem, kyss, vær intime og ha masse sex! -med hverandre.

Hjernen liker det og du føler deg bra!

Vi mennesker liker å tro.  Vi liker å tro på ånd og sjel, “mitt livs kjærlighet”, sjelevenner, skjebnen osv.  Vi liker å tro på noe større enn oss selv, men om vi ser bort i fra alt annet, glemmer sosialt betingede aspekter og bare forholder oss til det biologiske kan det da kanskje være sånn at mennesker som er like forelska etter 20 års samliv har en annen genetisk, kjemisk sammensatt og  hormonell celleklump under topplokket en de som flyr fra den ene til den andre.  Er det sånn at det er fordi de holder kjemikaliene i konstant flyt og hjernen dermed belønner de med en konstant følelse av tilfredshet og lykke at de forblir i livslange forhold?

?

Konklusjon: man skal ikke kimse av kjemi!

Evolusjonær biologi, atferdsøkologi, kjemi er gøy eller hva?

De fleste mennesker lever, pr. biologisk definisjon, i monogame forhold , men ca. 2/3 av samfunn praktiserer polygyny.  Tre samfunn praktiserer polyandri.   Ikke spør meg om kilder, jeg har det i hodet mitt, men dere sitter foran verden største bibliotek så det skulle være mulig å lese seg til både det ene og det andre?  Kanskje alt jeg har skrevet bare er sludder og pølsevev?  Hvem vet?

Til slutt vil jeg bare opplyse om at det går veldig mange fine programmer på Discovery

(Unnskyld meg, men jeg gadd ikke lese korrektur, posten var ALTFOR lang a gitt.  Jeg kan uansett  ikke rettskrivningsreglene   )

Se hvordan Shonglap-jentene lærer om flerkoneri her.