Når man er liten så er det lett å få seg nye venner. Det er oftest gjort på et blunk og man blir verdens beste bestevenner omtrent i det sekund blikkene møtes. Det er nesten som å bli forelsket. Man trenger ikke engang å ha sagt noe til hverandre. Etter hvert som man blir eldre, og særlig når man har blitt så gammel som det jeg har blitt i dag, ble i går, her om dagen, så er det ikke like lett å finne seg nye venner, og når man da i tillegg er både sjef, daglig leder, ansatt og vaskehjelp i eget firma så får man ikke akkurat så mange venner gjennom jobben heller.
Det blir liksom litt stusselig på julebordet og på de teambuliding turene for å si det sånn.
Heldigvis så har man jo da i dag, i alle fall de fleste av oss her oppe i Nor, INTERNETT. Der kan man være sosial hvor man vil, når man vil og med hvem man vil. Fine greier.
Når man blogger, og følger andre menneskers sine blogger er det lett å føle at man “kjenner noen“. Og det kan jo også skje at man liker noen så godt at man kunne tenke seg at man kunne blitt venner, men fra dèt, og til å bli noen som sin VENN, på EKTE, den terskelen er liksom litt for høy til at man tar skrittet og tråkker over den. Det er på en måte litt sånn TABU å skaffe seg venner på den måten når man er voksen, for man blir jo ikke VENNER med noen man har møtt online på nett gjør man vel? I alle fall blir man ikke omgangsvenner og langt mindre BESTEVENNER!?
Man spør liksom ikke andre voksne om :Hei! Vil du bli med ut? Skal vi være venner? Skal vi leke?“
Man kan fint finne seg både elskere, kjærester, ja t.o.m fremtidige ektemenn på nett, jeg fant jo bla Mannen på nett for mange år siden, men VENNER? Nei, se det er noe helt annet.
Gjennom bloggingen har jeg møtt mange hyggelige mennesker, på nett, ikke IRL. Mennesker som jeg har fått et så godt inntrykk av på den ene eller andre måten at jeg godt kunne tenkt meg på bli bedre kjent med de på EKTE, og kanskje t.o.m også blitt VENNER med de. Men man spør jo da liksom ikke om slikt uten videre.
Dette til tross, så har jeg møtt noen få blogg venner IRL. Denne helgen hadde jeg besøk av ei av de som jeg har møtt IRL tidligere, og jeg kan jo ikke annet enn å kalle henne for min VENN nå, kanskje t.o.m for BESTEVENN, he-he
BLUE
vennen min!
-og det enda jeg serverte henne pita pizza på fredagskvelden til tross for at hun ikke spiser mat med gjær.
Som om ikke det var nok så tok jeg henne med på sightseeing til Østfold kjiipeste by (Moss).
Først over til Jeløy og Røed Herregård fordi jeg tenkte at hun trengte å kultiveres litt… bare for å finne ut at nesten alle verkstedene og butikkene hadde brent ned til grunnen for nesten 2 år siden. Jeg heiv henne derfor inn i bilen igjen og kjørte videre ned til den mest ræva samtidskunst utstillingen jeg noen gang har sett i hele mitt liv, på Galleri F15. Og bare sånn for virkelig å imponere henne voldsomt, og for å sette en skikkelig kraftig, tydelig og enorm prikk over i’en, så tråkka vi rundt i Moss by i nesten to timer, på leit etter en søndagsåpen kafè. Vi endte til slutt opp på ei kro bak tog stasjonen i Moss, ikke fordi det var den koseligste plassen, men fordi det var den ENESTE plassen, i HELE byen! Der satt vi og leste søndagens aviser, spiste en chips og prøvde å få varmen i oss mens vi ventet på at toget til Oslo skulle komme. Vi fikk ikke tina oss helt opp, for det var ganske kaldt på den kroa og jeg tror vi begge var veldig nær ved å utvikle tælahiv etter all gåinga i det sure været.
Nedenfor kan dere se noen bilder av hvor ubeskrivelig BLUE sin helg hos meg har vært. Hun ler på alle bildene så hun har nok sjeldent hatt det gøyere enn det hun hadde sammen med meg tenker jeg.
JEG kosa meg i Blue sitt selskap. Jeg liker den Dama veldig veldig godt.
Blue hold seg selvfølgelig oppdatert på fjesboka.
Blue blir kultivert
Vi valgte å ikke gå ned til stranden…enda Blue hadde veldig lyst og selv om akebakken ned fristet.
Dagen blir ikke helt det samme uten…
Blue smilte til meg og vinket i det hun gikk på toget og dro sin vei…
Jeg turte ikke å spørre om vi skulle være VENNER.
(Men jeg regner henne som min VENN nå.)
Når jeg kom hjem dro Mannen for å hente de to midten, som hadde vært hos den EKTE mammaen sin i helgen. Det er en 2,5 timers kjøretur tur/retur. Jeg benyttet anledningen til å legge meg til på sofaen med pute og dyne, og slumret mens de to minste lekte på gulvet. Blue satt på toget til Oslo og frøys. Akkurat i det jeg sovnet skikkelig inn kom mammaen min, pappaen min og min eldste datter trampende inn døra. De hadde med kake og vafler, og eldste jenta mi hadde bakt kjempe fine bursdagsmuffinser til meg som hun overrasket meg med. Det passet meg fint, for jeg har hatt bursdag og MÅ nemlig ha bursdagsfest enten jeg vil eller ikke. Det er på en måte forventet, familien vil jo feire meg, men
JEG KAN absolutt IKKE BAKE KAKE!
kan du?
Det var liksom hemmelig det med denne bursdagen. Det er ALLTID det. Jeg liker best å feire bursdagen min inne i meg selv nemlig. Og min nye VENN visste ikke at jeg feiret bursdagen min mens hun var på besøk hos meg. Hi-hi.
Jeg liker det best sånn.
Jeg har hatt folk på middagselskap flere ganger jeg uten at de har visst at de egentlig var med å feire et eller annet 
Her er noen bilder fra bursdagsfesten min.
Bursdagsmuffinsen min.
Dette er et sjeldent øyeblikk, for denne jenta lager aldri mat og er aldri i nærheten av levende lys. Det er ikke det at hun ikke vil, hun kan ikke klare det. Så at hun hadde gjort alt dette på eget iniativ, det var stort for mitt mamma
Jeg måtte jo blåse ut alle lysene…som dere ser så blei jeg 24 år 
Og som dere også kan se..det var en fryktelig MORSOM bursdagsfest!
Gjør det meg til en dårlig venn når jeg holder slikt hemmelig for en venn alle vennene mine?
BLUE???
