Er vi bloggere noen selvopptatte, oppmerksomhetssyke og egoistiske mennesker?
Da JEG begynte å blogge en eller annen gang på høsten i fjor hadde JEG ikke særlig peiling på noe som helst og JEG startet en blogg på blogg.no.  JEG fant fort ut at det ikke var et sted for MEG.  Så det var ikke lange stunden JEG holdt hus der før JEG flyttet til MITT EGET DOMENE.  JEG liker MEG nemlig best for MEG SELV, dessuten så er JEG en skikkelig kontrollfreak når det kommer til ting som er MITT og som JEG har laget med MIN EGEN sjel.
Det beste med å blogge på blogg.no var at JEG fikk mange flere lesere enn hva JEG får nå som JEG blogger på privat adresse. Så av og til kan JEG føle MEG litt ensom, forbigått og oversett der JEG sitter helt alene i den store bloggverdenen.
JEG tok ikke med meg bloggen MIN hit den gangen JEG flyttet.  JEG lot gammel bloggen MIN bli igjen, men nå har JEG tenkt til å hente den hit.  JEG vil nemlig ha kontroll på tingene MINE her på MITT EGET DOMENE.

Ut av alle disse følelsene har JEG kommet frem til følgende konklusjon om MEG SELV.  JEG er eiesyk, kontrollerende og det kan virke som om JEG har en del narsissistiske trekk ved MIN personlighet.

Se på følgende utdrag fra klassifikasjonen i diagnosesystemet:

…Bekreftelse og tilbakemelding fra omgivelsene er viktig…behovet desperat, som om personen ville opphøre og eksistere dersom andre ikke retter sin oppmerksomhet mot dem…

og

…”Se så fine klær mitt barn har ..og jeg er dets mor”, eller “Se så vellykket dette firmaet er.. og jeg jobber her”, eller “Se så vellykket min mann er ..og jeg er gift med ham”…

eller hva med

…vanskelig for å ha noen mening eller oppfatning av noe som ikke er direkte relevant for personens egen agenda…

og sist men ikke minst

…ofte …«copy & paste»…

Mulig påstandene er tatt litt ut av kontekst men om du er i tvil om du også har NPF så kan du ta testen nedenfor.

Besvar følgende spørsmål ved å avgjøre i hvilken grad hvert ledd er typisk for dine følelser og atferd. Velg et tall fra 1-5 på skalaen under. (1= usant, helt uenig,  2= utypisk, 3= nøytral,  4= typisk,  5= sant, helt enig)

1. Jeg kan bli helt oppslukt av å tenke på personlige ting, min helse, karriere og mitt forhold til andre.

2. Jeg blir lett såret av kritikk eller sårende bemerkninger fra andre.

3. Når jeg kommer inn i et rom føler jeg meg ofte selvfokuserende og føler at andre ser på meg.

4. Jeg liker ikke å dele æren for egne bragder med andre.

5. Jeg føler jeg har nok bekymringer om jeg ikke skal bekymre meg om andre også.

6. Jeg føler mitt temperament skiller seg fra andre.

7. Jeg tolker ofte andres bemerkninger på en personlig måte.

8. Jeg blir ofte opptatt ev egne interesser og glemmer andres tilstedeværelse.

9. Jeg misliker grupper, med mindre jeg vet jeg blir akseptert av minst en av de tilstedeværende.

10. Jeg føler meg brydd når andre mennesker kommer til meg med sine problemer og ber om min tid og sympati.

En skåre over 35 regnes som høy score og en skåre under 23 regnes som lav score.

Kan du tillegg nikke bekreftende til påstandene under er det ingen tvil om at du lider av NPF.

Har en grandios oppfatning av egen betydning
Er opptatt med fantasier om ubegrenset suksess, makt, briljering, skjønnhet eller ideell kjærlighet (megalomania)
Tror de er “spesielle” og kan bare bli forstått av, eller bør assosieres med, mennesker (eller institusjoner) som også er spesielle eller av høy status.
Krever betydelig beundring
Har en følelse av rettigheter (entitlement)
Er mellomenneskelige utnyttende
Mangler empati
Er ofte misunnelig på andre eller tror andre er misunnelige på han eller henne
Viser arrogant, overlegen adferd eller holdninger

Kilde; Wikipedia (venstreklikk takk)

Dessverre finnes det ingen kur for denne sykdommen, det eneste som synes å kunne ha litt positiv effekt er å ha lesere på bloggen og/eller en eller annen form for kjendisstatus….

Huff da, alt det ovenfor ble visst en liten digresjon fra det jeg egenlig skulle si nemlig at det er mulig det blir litt reprise blogging og annet rot fremover da jeg i skrivende stund ikke helt aner hvordan jeg skal gjøre det når jeg nå skal flytte gammel postene mine fra blogg.no hit. Det kan kanskje bli tilsynelatende voldsom bloggaktivitet her i en dag eller to, eller kanskje ikke.  Kanskje jeg driter i hele greia.

Ja jeg har barn, flere barn enn gjennomsnittet til og med, og ja jeg blogger, og vips så er det liksom forventet at jeg skal være utelukkende hyggelig og positiv, at jeg skal skryte uhemmet av barna mine og klistre opp glansbilder av familien som ikke  helt gjenspeiler virkeligheten.  Bloggen min (les: Jeg) skal helst ikke ha noe annet innhold en uforbeholden kjærlighet ovenfor barna mine.

Å være sur og sinna, spydig og ironisk, eller å ha interesser utover det å være en mamma er forbudt?

Er det sånn det er?

Jeg føler at det er litt sånn det er.

Og det vil jeg ikke være med på.

Jeg skaffet meg ikke en blogg for å blogge om barna mine eller om den fantastiske familien min.

Jeg skaffet meg en blogg pga

DETTE

Jeg er fullstendig klar over at jeg for det meste har blogget om mammating, naturlig nok, siden mesteparten hele livet mitt dreier seg om barna mine, så utbruddet mitt virker kanskje derfor noe malplassert, men det jeg prøver å si er at det må da for eksempel kunne gå an å si at man er

DRITT LEI

alt som har med unger, hus og spesielt

(ekte) MENN

å gjøre

en gang i mellom? /eller titt og ofte…alt ettersom)

jeg  mener… dager finnes i alle farger, også grå

….i alle fall om man skal tro på Knutsen og Ludvigsen

Jeg lurer på hvor langt kan man gå som blogger òg mamma før man har vikelig bæsja i salaten?

Og hvem er det som “bestemmer” alle disse blogg reglene egentlig?

Jeg håper salaten ikke blir helt fordervet når jeg i kveld nå skal blogge om dette:

Jeg tror det er et spill, og det er sikkert kjempegøy og jeg har tenkt til å prøve det! Fordi det minner meg om gamle dager da jeg satt ut i de sene timer og spilte Leisure suit Larry  

 Så det så!

P.S De eneste to som har fått meg til å smile i dag er El chaparro og Skallepær.

Fyttikatta dette har vært en drittete dag altså!

P.s 2: Jeg sitter igjen med en merkelig følelse av at jeg av en eller annen grunn på en måte mistet tråden et eller annet sted, eller poenget om du vil, i denne posten.  Kanskje jeg skulle ha skrevet den en annen dag?

Da jeg begynte å blogge tidligere i høst var jeg innom veldig mange forskjellige blogger. Det var ikke så mange jeg fant som interesserte meg såpass at jeg gadd å bli fast leser. Jeg har noen få faste som jeg er innom daglig, men jeg er ikke så flink til å finne meg nye blogger. Det tar tross alt litt tid dette her med blogging så det begrenser seg på en måte selv hva jeg får tid til. Dessuten så er jeg et vanedyr som liker faste rutiner og jeg er derfor på mange måter fornøyd med de bloggene jeg har funnet meg. Men i dag kom jeg over en som jeg likte godt. 10min.no  Jada, den ligger på topplister og alt, så jeg burde ha oppdaget den for lenge siden, men jeg har altså oppdaget den først nå i dag, og den kommer umiddelbart på listen min med “daglige blogger”.

Siden min mann og jeg ikke har delt soverom på et halvt års tid ble jeg spesielt glad for artikkelen ” å sove sammen er negativt for både helsa og forholdet“ I vårt hus er min manns snorking til pest og plage for fler enn bare meg.  Mannen min snorker noe så inn i hampen grusomt at til og med ungene som ligger på rom i andre enden av huset våkner når han durer som værst.  Jeg orket rett og slett ikke mer, og det gjorde ikke han heller.  Nå har han flyttet på rom for seg selv, og vi får BEGGE en god natts søvn.  Selv etter at baby ble født, med amming om natten og alt er jeg mere uthvilt enn hva jeg var da vi sov i samme rom.  Mannen min slipper på sin side å bli vekket av meg hvert 30 min av spark på skinnleggen og sure miner hvor det hele endte med, hver eneste natt, at han til slutt ble kastet ut på sofaen i stua.  Klikk linken.  Om dere ikke alt har lest den.  Utrolig hvilke konklusjoner disse forskerne kommer frem til som jeg allerede har konkludert med for lengst?!

Jeg kom over ti minutter bloggen i min søken etter informasjon om svineinfluensaen.  Jeg er nemlig ikke ferdig med den saken. For meg er det til daglig bekymring og jeg har fortsatt behov for både informasjon om saken og å skrive om det.  Mannen bak 10min.no hadde en bra post om svineinfluensaen og vaksinen.  Den kan du lese HER! Anbefales!  Betryggende lesning for en som meg.  Samtidig så tenker jeg det er litt dumt at jeg KANSKJE skal vaksinere et par unger i dag når listen med bivirknings rapporter  først oppdateres i morgen. (link oppdatert tirsdag 1 des.09)

Pandemrix, svineinfluensavaksinen inneholder skvalen.  Hensikten med å tilsette skvalen i vaksiner er å øke immunresponsen.  Stoffet er omstridt og mange hevder det er en sammenheng mellom dette og flere autoimmune sykdommer, for eksempel MS, ME og den paralyserende nervesykdommen Guillain-Barrés syndrom (GBS).

Jeg har ett barn i risikogruppe som jeg har vaksinert, om enn noe motvillig.  Nå har jeg også blitt anbefalt og vaksinere ytterligere to barn…ja egentlig så har vi jo blitt rådet til å vaksinere oss alle sammen.  I desperat søken etter pr. min definisjon nyttig, sakelig og troverdig informasjon om emnet har jeg for det meste funnet en hel masse som ikke har gjort annet for meg enn å nøre opp under mitt hysteri.  I mylderet av informasjon klarte jeg alikevel å sile ut noe som jeg har valgt å se på som sannhet.

Dette dokumentet fra FDA. (kan ta litt tid å laste opp. VENT!)

Informasjon på Norsk om tilsetning av skvalen i vaksiner kan du lese her.

Les for sikkerhets skyld også dette!

Når dere har lest alle sidene som jeg har linket til så må jeg påpeke at jeg er fullstendig klar over at INGEN har monopol på sannheten, og at all informasjon på nett kan og bør regnes som fiktiv og ikke til å stole på.  Når jeg tenker meg om så kan man faktisk ikke stole på noe som helst i disse konspiriasjonstider.  Til mer jeg tenker på det til mer sikker blir jeg på at vi alle nok helt sikkert er offer for en altomfattende sammensvergelse…

Følg min blogg med bloglovin

“-jeg har lenge vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår…” Frustrerte Heidi. (dette var bare en tulle overskrift i et forgjeves forsøk på å dra flere lesere til bloggen min)

Jeg leser en del blogger, og jeg kommer over veldig mange, pr. min definisjon, gode blogger. Menneskene bak skriver godt, de skriver morsomt, de skriver reflektert, samfunnsengasjert, de er flinke med ord, de lever innholdsrike liv og har spennende yrker og de har ambisjoner. Det virker i det hele tatt som om det finnes en svær gjeng der ute bestående av meget oppadgående, dyktige og intelligente mennesker.

Det finner jeg svært betryggende -siden jeg lenge har vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår.

Jeg kunne egentlig tenke meg å følge langt flere blogger enn hva jeg gjør, men av et par forskjellige grunner ender det stort sett allikevel opp med at jeg slenger innom en blogg, blir imponert på den ene eller den andre måten, og siden blir bloggen ikke besøkt mer. Synd.

Når jeg da sitter her i mitt univers og leser om andre mennesker og hva de skriver på sine blogger vandrer tankene til min egen blogg og mitt eget liv, og jeg føler meg rett og slett på mange måter både dum og mislykket når jeg sammenligner meg selv med de andre. Ja, jeg vil faktisk nesten gå så langt som å si at jeg bør plassere meg selv blant de dumme i befolkningen.

Her sitter jeg, en kvinne på 36 år som ikke har utrettet stort annet her i livet enn og ha oppdratt noen barn, møblert et hus og giftet meg med en mann. Før dette brukte jeg opp mesteparten av livet mitt på de viktige og samfunnsnyttige syslene fyll, fest, moro, tull og tøys. Hvor den viktigste livserfaringen jeg gjorde var : vin og øl blir krøll mens øl og vin = fin.
Jeg har ingen ambisjoner eller meninger utover det å drifte familien min på en best mulig, lønnsom og effektiv måte. Jeg bidrar ikke til verdiskapning i samfunnet, livet mitt er uinteressant og uten et meningsfylt innhold utover det som eventuelt skjer innenfor husets fire vegger. På bloggen min kan man derfor stort sett kun lese om hvordan jeg vasker huset, hva jeg skal ha til middag eller om hvilket humør jeg er i på den aktuelle dagen.

Jeg hadde ikke klart å skrive om “store og viktige” ting selv om jeg hadde ønsket, for jeg følger absolutt ikke med i tiden. Jeg aner ikke hva som skjer i nyhetsbildet og jeg er totalt ute av stand til å ytre meningsfylte tanker og ideer av noe som helst nytteverdi for samfunnet eller verden forøvrig. Jeg har ikke evnen til å ordlegge meg i velklingende vendinger, jeg har dårlig utviklet språk og jeg suger i rettskrivning. Jeg engasjerer meg heller ikke nevneverdig i samfunnet rundt meg. Jeg er ikke spesielt intelligent, flink eller morsom og sist men ikke minst, jeg er ingen dyktig skribent. Jeg er med andre ord dum, et skikkelig null.

Når noen så sier at de digger bloggen min, at de synes den er kul, at jeg skriver bra og morsomt, at jeg har livserfaring og en livsvisdom som ligger der under og ulmer som et skjult budskap så blir jeg pinlig berørt og jeg får rett og slett litt prestasjonsangst. Misforstå meg rett, jeg blir selvfølgelig ustyrtelig glad for disse komplimentene, og selvfølelsen min stiger i takt med superlativene som ramler inn. Det er så deilig for selvtilliten, og jeg får så enorm tro på meg selv og på de miraklene jeg kan utrette. Det er sant, jeg legger ikke skjul på det, og er ikke flau for å innrømme at jeg innerst inne er skikkelig PR-kåt og at jeg elsker positiv oppmerksomhet.
Men jeg blir også skremt. Jeg er redd for at folk skal få forventninger til meg som jeg ikke vil være i stand til å innfri. Selv om jeg på mange måter liker at folk ser på meg som engasjert, spennende, klok og morsom så er jeg nå veldig glad for at jeg faktisk kom ut av skapet og lot dere alle få vite min mørke hemmelighet om at jeg faktisk hører hjemme blant de dumme. En for meg befriende tilståelse som vil lette byrden fra min skuldre om å hele tiden måtte leve opp til et feilaktig opparbeidet rykte om at bloggen min inneholder innlegg som skal være både velklingende, reflekterte, humoristiske og med en skjult livsvisdom som ingen bør gå glipp av. Beklager så mye om dere føler at jeg har gått bak ryggen deres med dette, at jeg har skuffet dere, men jeg klarer ikke late som om jeg er noe jeg ikke er lenger for jeg er jo tross alt bare meg, og dere hadde nok gjennomskuet meg før eller siden uansett. Jeg er jo tross alt ingenting annet enn en sliten,frustrert kone, husmor og ubetydelig fembarns mor….eller, er det egentlig det som er meg?

Takk for oppmerksomheten

P.s Dere må gjerne fortsette med å gi meg hyggelige tilbakemeldinger, de blir satt umåtelig pris på, jeg vil bare ikke bli tatt for å være noe jeg ikke er.