NÅ med IRRITERENDES pausemusikk!

Noe har skjedd og jeg er nødt til å ta en bloggpause på ubestemt tid.  Kanskje blir den kort, eller kanskje blir den veldig lang.  Jeg veit ikke, det kommer helt an på hvordan situasjonen utvikler seg.  Men jeg håper det ikke blir mer enn en uke eller to.  I mellomtiden kan dere jo lese alle de gamle og kule postene mine, se på de fine bildene og hygge dere med bloggen min på den måten. 

Jeg har blitt veldig glad i alle bloggere som jeg har fått kontakt med her inne og jeg kommer til å gjøre mitt for å opprettholde kontakten. 

Kanskje kommer jeg innom dere for å lese og kommentere om ikke annet.

Jeg kommer tilbake.

Jeg håper jeg finner dere her inne fortsatt da.

:heart: :heart: :heart:

Denne gangen av Fru Lyng.  Utfordringen ligna fælt på denne, men jeg tok den alikavel, siden jeg ikke har noe bedre å ta meg til her jeg sitter å gnager knoker.  Dessuten så har jeg vanskelig for å si nei for da føler jeg meg så slem, og jeg liker ikke å føle meg slem. 

Utfordringen er som følger:

1. Gå inn på mappa “Mine Bilder”

2. Velg den 4. eller 7. mappen

3. Finn frem det 4. eller 7. bildet.

4. Sett inn bildet i ett innlegg, og skriv litt om det.

5. Utfordre 5 nye, legg ut en link til de du utfordrer, og gi de beskjed om utfordringen.

Som jeg nevte i en tidligere post har jeg noe motløst startet et prosjekt med å rydde i bildene på min pc.  Jeg har derfor flyttet flesteparten av bilde mappene fra denne pc’n over til en annen hard disk.  Av den grunn er er det ikke rare greiene jeg har å velge mellom her, men noe har jeg tatt vare på.

Jeg valgte det 7.bilde i den 7.mappa

Minstemann ble født 14 dager før termin. Nøyaktig en uke etterpå hadde vi konfirmasjon for eldstemann. Han sov ved vinduskarmen fordi han hadde gulsott.  Han fikk behandling i lyskasse, og den første uka var vi på sykehuset hver dag for å ta blodprøver av lille nurket vårt.  Stakkar liten.

Dette bildet er knipset like før avreise til kirken den dagen.

Ufordre fem nye?

Min blå verden

Pene Lene (gale Lene)

Merethe

Bare Monica

Bluefairy

Jeg har en kategori som heter Kjeder meg? Jeg?.  Jeg har pleid å lagre disse utfordringene her, men jeg lurer på om jeg kanskje skal bytte navn på kategorien til blogg utfordringer?  Stakkar, nå er det bare Rebella sine som ligger der, jeg hadde en fra Emmieverlasting der også, men den har jeg visst kastet.

Det er så typisk meg. Jeg begynner på et prosjekt med iver og brennhett engasjement, og det er ikke måte på hvor morsomt og gøy jeg synes det er. Så går det en liten stund, jeg har fått det til og prøvd det ut og da er det ikke noe gøy lenger. Denne gangen gikk vel lufta litt ut av ballongen omtrent HER. 
Siden da har jeg krampeaktig forsøkt å fortsette bloggingen, men jeg produserer for det meste intetsigende svada, og det synes jeg på mange måter er både kjedelig og meningsløst. Jeg har rett og slett ingenting fornuftig å bidra meg. Derfor har jeg tenkt på å fjerne bloggen min, men jeg veit at jeg kommer til å angre så jeg lar den leve her en stund til. Dessuten, om jeg fjerner bloggen min så vil den jo alikevel fortsatt finnes der ute i nettskyen i en eller annen form.

Hvordan dreper man egentlig en blogg?

Nå har jeg startet på et nytt prosjekt. I alle fall så hadde jeg tenkt på å starte på et nytt prosjekt. Jeg har tenkt på det lenge, og det er å rydde opp i alle bildene som jeg har på pc’n min. Det har blitt noen tusen på de siste 6 åra og jeg har ikke noe som helst orden i kaoset. Jeg begynte så vidt å se på det her en kveld, men mistet fort motet. Jeg har store problemer med å kvitte meg med noen av bildene. Selv om jeg strengt tatt bare trenger å ta vare på en brøkdel av de finner jeg det uhyre vanskelig å kvitte meg med noen som helst. Dessuten synes sorteringsarbeidet som en uoverkommelig oppgave.

Motløs.

Jeg er stygt redd for at jeg er i ferd med å utvikle en alvorlig depresjon bla pga været. Selv om alle andre ser ut til å ha glemt det så husker jeg altfor godt hvordan det regnet, regnet, regnet og regnet i hele fjor høst, vinter, i våres og i sommer. Vi har riktignok hatt noen deilige dager i høst men etter et raskt blikk ut av vinduet i skrivende stund kan jeg konstantere at : ”jo da det regner fortsatt!”

Eneste lyspunktet akkurat nå er 8 åringen som sitter ved spisebordet iført en BLÅ afro parykk mens han drikker kakao og leser lekser.

I kveld skal jeg strikke sokker. Kanskje lese en blogg eller to.

Foreldreblogging: -krenker personvernet til egne barn

Denne overskriften fanger oppmerksomheten min mens jeg sitter på venterommet hos legen vår i dag.  Siden jeg både er en mamma og en blogger pirrer dette min nyskjerrighet nok til at jeg velger å åpne bladet og lese artikkelen.

Det skrives bla om at foreldre som publiserer bilder og informasjon om barna sine på nett ikke forstår hvor skadelig slik publisering kan være for barna sine.

Det vises til mulig brudd på barnekonvesjonens artikkel 16 hvor det står at :

“Barnet skal ikke utsettes for tilfeldig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme.”

Barn har krav på sitt eget personvern. Det er nemlig slik at for å legge ut bilder av mennesker på nett så skal de kunne gi sitt “informerte samtykke” til at dette gjøres, og siden små barn jo ikke kan vurdere de fremtidige konsekvensene av at bilder av dem blir lagt ut på nett så blir det foreldrenes ansvar å sette grenser slik at våre barns privatliv og personopplysninger er beskyttet, ikke bare nå, men også i femtiden.

Det nevnes at foreldre som ukritisk legger ut bilder og annen personlig informasjon om barna sine på nett rett og slett mangler sosial kompetanse.
(lest i :Foreldre og Barn Nr. 11 2009)

Er du kritisk til hva du legger ut på nett av bilder og informasjon?

Hilsen Frustrerte Heidi og SkallePær.

oppdatert 3 nov 2009: les Mammadamens post og kommentarer om samme emne her.  Meget interessante tilbakemeldinger på hennes post. Anbefales.

Det er vondt når hjertet ditt bærer på en kjærlighet som ikke kan bli oppfylt. Man går rundt som i en boble og fantaserer om hvor fint alt kunne blitt om livssituasjonen bare hadde vært litt annerledes. Jeg kan ikke følge mitt hjerte i denne saken, det er flere enn meg selv å ta hensyn til. Det gjør vondt.  Jeg sovner hver natt med et ubeskrivelig savn og våkner om morgenen hver dag med en lengsel som spiser meg opp fra innsiden. Vi hadde passet perfekt sammen, og jeg tror ikke jeg klarer å få ro før drømmen min er blitt til virkelighet. Jeg har lovet mannen min å slutte mange ganger, jeg har fått så mange andre før, og han synes ikke at det er verdt det.  At det koster for mye.

Men jeg veit ikke om jeg klarer å la være nå som jeg veit at en ny kjærlighet finnes der ute igjen…

Vær snill å se på denne siden så forstår dere hva jeg mener