Ja, ja. Hva mer skal jeg si?

I dag, eller i går,  eller i alle fall en eller annen gang i mellom kl. 17.00 i går og 09.15 i dag, mente Skallepær at Pluggens støvler passet fint oppe i vannbollen til bikkja. Dette oppdaget jeg i det vi skulle til å dra til barnehagen i dag!

Takk skal du ha for den lissåm!

Siden jeg tilstreber et perfekt ytre som mor kunne jeg jo ikke sende Pluggen i barnehagen med kliss bløte støvler på!  Det hadde jo nemlig absolutt ikke tatt seg ut i forhold til den fasaden jeg legger opp til at vi skal ha!  Så da fikk han dra av gårde med joggesko på seg istedenfor, men det hadde jo heller ikke tatt seg så veldig godt ut, siden det var elleve minus grader ute, og ingen mamma med respekt for seg selv ville vel latt barnet sitt gått ute i elleve minus med joggesko på! Derfor kjørte vi først til nærmeste skobutikk og kjøpte et par skikkelige vinterstøvler til halvpris med ullsåler oppi, før vi dro til barnehagen.

Så i dag kom vi bare hel time for seint i barnehagen mot normalt en halv…

HAVE A NICE DAY!

Da bør du i så fall ikke lese denne posten for å få tips og råd.

Jeg lider nemlig av kronisk nattevakt syndrom og er nå i ferd med å miste enhver form for logisk sans og evne til å orientere meg i samfunnet på permanent basis.  Jeg kan ikke hjelpe deg på noen som helst måte.

Dette er bare et referat fra en ganske VANLIG morgen i min heim:

Etter fem timers sammenhengende søvn, hvilket er en UVANLIG luksus for meg i dette huset, stod jeg opp, som VANLIG, litt før seks i dag. Jeg lagde matpakker til ungene, som VANLIG, hjalp seksten og et halvt åringen, som VANLIG, slik at hun ble ferdig i tide til drosjen kom og hentet henne klokka syv.

Sånn er det når man har en 16 åring som trenger like mye hjelp som en fem åring til klær og annet. Forskjellen er at 16 åringen er ikke like lett å ta på fanget…
Til VANLIG pleier de to minste å våkne i denne timen, og da pleier det å bli litt hektisk, for alle skal ha en bit av mamma på likt, men i dag så sov de. UVANLIG, og jeg så ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke de.

Da den eldste hadde reist, så stod de to andre opp.  De to mellomste.

Prefjortisen, som VANLIG, kjempe sur og 9 åringen, som VANLIG, helt bortreist.

De to er rotekoppene over alle rotekopper. De veit ALDRI hvor de har noen ting enda vi har satt ALT klart kvelden før så det, I TEORIEN, skal gå litt smoothere om morran.

De to små sover fortsatt, UVANLIG, og jeg øyner en mulighet til å krype under dyna igjen. Også UVANLIG. Så,etter å å gitt dagens formaninger som VANLIG,  til de to i midten, lister jeg meg inn i senga for å slappe av litt før Skallepær våkner.  UVANLIG.  Og jeg rakk akkurat å legge hodet ned på puta, før han stod i senga på rommet sitt, som VANLIG, og skreik av full hals. Jeg hentet han, som VANLIG, og siden han fortsatt får morrapupp, (JA FAKTISK SÅ GØR HAN DET!), hadde jeg nå en gyldig og godkjent unnskyldning for å ta han med meg tilbake i min egen seng, UVANLIG, siden vi VANLIGVIS egentlig pleier å sitte i sofaen og holde overoppsyn med de to i midten. Pluggen sover fortsatt. Det er UVANLIG, og jeg ser ABSOLUTT INGEN grunn til å vekke han.

De to andre er så store at de, I TEORIEN, kan klare seg selv. ALT er jo klart. Matboksene står i kjøleskapet. Frokosten ligger klar, ALT de skal ha på seg og ALTde skal ha med seg likeså.

Jeg ligger å hører på hvordan de krangler, vimser fram og tilbake og rundt seg selv og ikke finner noen ting i det

U E N D E L I G E.

Etter å ha vært opp og ned trappa , som VANLIG, til sammen ca 7 ganger for å hente ting de har glemt, hører jeg omsider døren bli lukket for siste gang.  Jeg ligger i senga mi, UVANLIG, og lurer på om det er MULIG Å BLI NOE MER VIMSETE?!

Det blir rolig i huset, UVANLIG.

Både Pluggen og Skallepær sover fortsatt, høyst UVANLIG og jeg ser ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke dem.
Jeg kryper under dyna. Det er godt og varmt med to små varme kropper som sover inntil meg.  Jeg smiler og puster lettet ut. Jeg lukker øynene og sovner. UVANLIG.

En time senere våkner jeg. Klokka er NI! Vi skal være i barnehagen om 30 minutter! Et angrep av vill panikk angriper meg i ca ett tiendels sekund før jeg rister det av meg og tenker “HVORFOR STRESSE?”
Jeg plukka opp tlf og ringte barnehagen og sa at vi kom seint i dag. Veldig seint.
UVANLIG.
Nå skal Skallepær sove middag. Jeg òg, som VANLIG. Og jeg ser ANSOLUTT INGEN GRUNN til hvorfor jeg ikke skal det?

JEG ER UVANLIG TRØTT OM DAGEN!

Pluggen, han lille fyren som her på bloggen er bedre kjent som El Chaparro, har begynt i barnehage. Faktisk så er han ferdig med sin tredje uke alt som barnehage gutt. Og han har allerede lært seg ertevers som ædda bædda buse du går uten truse, bakka bakka buse du bruker bleie og akka bakka buse du er en bæsj.
Skremmende hvor fort barna blir stygge i munnen mot hverandre, og alle andre, så fort man samler de i flokk…man kan jo lure på hvor de tar det fra? De kommer vel neppe på slikt av seg selv…?

Barnehagestarten har gått relativt smertefritt. Jeg hadde innkjøring i to dager. Jêg, ikke Pluggen. For hans del kunne jeg bare reist hjem med det samme første dagen . Men jeg, mammaen, hadde et voldsomt behov for å være der for å forsikre meg om at alt gikk forskriftsmessig for seg. 

Han liker seg der. Han har i alle fall ikke nektet å dra dit selv om han i de to første ukene sa at han ville slutte i barnehagen og begynne i en ny.  I en uten barn. For de barna i barnehagen var så altfor bråkete. Andre dagen han var der var han den eneste som ikke satt til bords til lunsj. De fant han sittende under akvariet med hendene for ørene… stakkar lille nydlingen min. Heldigvis ser det ut til at det har gått seg til, enda de ikke har barne-tv der. Krise! Følte meg litt avslørt gitt den dagen han sa det høyt og tydelig

Begynner å bli stor nå lille gutten min. Før jeg veit orde av det er han skolegutt…

Jeg veit med sikkerthet at det er unna på et blunk, for jeg har allerede en på videregående og hun ble født i fjor såvidt jeg kan huske…

Sommerferien er nå offisielt over.

Den endelige bekreftelsen kom i går da Panduro katalogen kom dumpende i posten og julevarene for julen 2010 var å se på ikke mindre enn de TREDVE første sidene i katalogen.  Som om ikke det var nok, så var det i dag den aller første skoledagen etter sommerferien.

For meg så kom det som et sjokk da jeg, for å være helt ærlig, hadde fortrengt at første skoledag var i dag! Jeg har grua meg som en hund. For det å få ungene av gårde i tide har ikke alltid vært bare bare her i huset. Med fem mer eller mindre hjelpesløse unger og bare en voksen til å holde orden i kaoset så sier det seg selv at det til tider har vært tendenser til traumatiske opplevelser for både liten og stor fra tid til annen her hos oss.

Nytt av i år er at eldstejenta har begynt på VIDEREGÅENDE skole.  Hvordan det har skjedd skjønner jeg ikke helt, da det jo ikke er særlig lenger siden enn i forfjor eller så at jeg gikk der selv… At hun går på skole langt hjemmefra, og helt i by’n (skummelt), betyr at jeg må enda tidligere opp om morra’n en jeg måtte før, hvilket jo i grunn egentlig er helt greit, siden jeg jo fortsatt er oppe mesteparten av natten med Skallepær allikevel. 

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men utrolig nok så er det faktisk lettere for meg nå. Siden jentungen skal på skole i by’n får hun nå nemlig tilrettelagt gratis skoleskyss…lokalpatriot som jeg er ovenfor bygda mi  har jeg nemlig spart kommunen for tusenvis av kroner ved å kjøre selv i alle disse årene før dette.  Jeg trodde kanskje i mitt naive sinn at jeg på den måten kunne bidra til bedre kommuneøkonomi slik at vi f.eks slapp eiendomsskatten eller noe, men der tok jeg overraskende feil gitt.  Uansett,  nå som det er slutt på den kjøringa fra min side slipper jeg å stresse, kjefte og mase på ungene for å få alle ferdig samtidig og på likt samt å drasse med meg de to minste guttene ut i otta for å være med å kjøre den eldste til skolen i all slags vind og vær året rundt.

Nå har jeg plutselig ikke fem unger som jeg må ha ferdig samtidig og på likt lenger.   Det sier seg jo selv at det er en tilnærmet lik umulig oppgave å få dêt til. Alle (i hele verden) veit jo at det er umulig å være mer en ett sted om gangen, og unger opptrer oftest både høyt og lavt og gjerne over alle hauger simultant og hver for seg.   I alle disse årene så har jeg da  altså på mirakuløst vis allikevel klart å sjonglere dette morra racet! Jeg har bare en ting å si om meg selv; WONDERWOMAN!

Nå er det heldigvis slutt på pinslene, for nå kan jeg stelle og sjippe ungene av gårde puljevis. Fungerer mye bedre. Puslespillet har plutselig fått brikker som passer i sammen. Se bare her; Eldstejenta er oppe klokka seks, hun må ha hjelp til det meste…og det får jeg nå gjort i ro og mak til både min og hennes glede. Drosjen henter henne ti over sju og så står de to i midten opp kvart over sju. Prefjortisen ordner det meste selv, men har en stygg tendens til å glemme alt og ikke huske hvor noen ting er så hun må holdes litt i ørene. Ni åringen er et kapittel for seg, og han veit knapt hvor han har seg selv og jeg blir svimmel bare av å tenke på den vimsekoppen så jeg orker ikke utdype tilstanden nærmere her. De to i midten er ute av døra omtrentlig ti over åtte. Så står Pluggen og Skallepær opp engang mellom der. Vi tre som er igjen steller oss etter at de tre andre har reist og jeg kjører pluggen til barnehagen, ja han har nemlig begynt der og det for mer enn to uker siden uten at jeg har nevt det med et eneste ord!, litt over ni.

Det kunne ikke blitt mer perfekt! Det kjennes ut som om jeg har dødd, vært i helvete og kommet videre til himmelen. Det er nesten så jeg tror at jeg er i ferd med å utvikle udødelighet og få evig liv! ENDELIG så er det slutt på de grusomme kaotiske morgenene.   For ALLTID får jeg håpe!

Nå skal jeg lese i Panduro katalogen, mens dere kan se på dette fine bilde av meg og guttane på stranda mi…

ER DU KLAR FOR JUL?

Til tross for at  faren min tvangsfora meg med hjemmelaga fiskegrateng ved èn anledning, og lurte meg til å spise gulost mot min vilje ved en annen, så må jeg si at når jeg ser tilbake på det hele så hadde jeg i bunn og grunn en fantastisk og vidunderlig barndom.  Jeg kunne ønske alle barn kunne få ha en oppvekst som var minst like fin som min.  Da tror jeg verden hadde vært et fantastisk sted

Tidene har forandret seg, og barn av i dag vokser opp med bla mye mindre frihet enn hva min generasjon gjorde.  Nå om dagen kan man jo knapt sende ungene på butikken uten at de blir utsatt for negative forbilder, trakassering, kidnapping eller enda verre ting.

Som en direkte følge av min  livsoverbevisning går El Chaparro ikke i barnehage.  Men til høsten fyller han fire år og da synes vi, pappaen hans og jeg, at det er riktig tid for et barn å begynne i barnehage.  Jeg søkte derfor for en tid tilbake om plass i èn barnehage.  Egentlig skal man søke i tre forskjellige, men jeg ville ha han i denne ene barnehagen eller i ingen, derfor førte jeg opp bare ett ønske.

Denne uken fikk jeg svar. Og jeg kan med glede meddele at El Chaparro har fått plass i den barnehagen vi ønsket.  Hurra!  Det betyr riktignok at jeg må ut å kjøre litt ekstra for å få han dit men det synes jeg at det absolutt er verdt.  Ut å kjøre må jeg jo uansett og en 10 min omvei betyr vel ikke så mye i den store sammenhengen?

El Chaparro skal nemlig få begynne i en gårdsbarnehage.  Denne barnehagen har romslige og annerledes lekearealer da den er i en omgjort korntørke!  Et kort stykke unna har de et skogsområde med bla lavvo, bålplass og utekjøkken.  De har selvfølgelig dyr, hvor barna får ta del i det daglige stellet.  Barnehagen har egen bær hage og grønnsakshage.  Alle måltider blir servert i barnehagen og de har en kokk som lager skikkelig mat fra bunnen av.  Så  her blir det neppe servert fiskepinner med makaroner og ketchup slik det ble i barnehagen som 8 åringen i sin tid gikk i!

Tre dager i uken skal han gå der, det synes vi er passelig.

Dette er faktisk spennende.  Tro det eller ei. Sånn er det bare å være foreldre, man blir helt dustete

Dette er et bilde av min onkel og meg fra der jeg vokste opp. Fint? Eller hva? Her kan man se fienden på flere mils avstand i alle retninger så god utsikt som vi hadde