Det var engang en skytter som var ute i skogen. Så møtte han myrsnipa.
“Kjære deg, skyt ikke mine barn!” sa myrsnipa.
”Hva er det for noen som er dine barn da?” spurte skytteren.
”De vakreste barna som i skogen går, er mine.” svarte myrsnipa.
”Jeg får vel ikke skyte dem da.” sa skytteren.

Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt.

”Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da?” sa myrsnipa.
”Var det dine barn dette?” spurte skytteren – ”jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.”
”Å ja!” svarte myrsnipa, ”vet du ikke at enhver synes best om sine barn?”

Anbefalt videre lesning her.

Jeg er generelt skeptisk til vaksiner.  Jeg er skeptisk til vaksiner fordi jeg har opplevd hvor forferdelig galt det kan gå.

I morgen skal vår fastlege starte med de aller første vaksinasjonene.  På denne første dagen er det 20 mennesker som skal få vaksine.   20 mennesker.   Blant de 20 er èn av dem mitt barn.  Jeg er redd, men jeg tør rett og slett ikke la vær å gi vaksinen.

Hva med de andre barna mine? Den yngste er bare 5 mnd…

Til alle foreldre som sender barna deres på skole og i barnehage når de har symptomer: Hold dere hjemme! Dere har ingen rett til å sette andres liv i fare på den måten! Jeg blir sjokkert når jeg får vite om foreldre som sender barna på skolen når de og/eller foreldrene har påvist svineinfluensa.  Selv om sykdommen er mild for de aller fleste er den dessverre også livstruende for mange, også små barn og ungdom. Tenk på det!

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I dag vil jeg bare dele denne lille snutten.

Når høsten er slik som dette da er den deilig. Frisk luft som klyper deg i kinnet, sola som fortsatt gir litt varme, løv i alle farger som rasler på trærne. Sitter man på et stille sted og lukker øynene kan det nesten høres ut som om man er ved sjøen.
I dag pakket vi prix posen og dro opp i skauen bak huset og grilla noen gilde pølser på en engangs grill sammen med barna.

Når jeg kom hjem stekte jeg fire kilo med medisterkaker. Det burde vel holde til en 2-3 middager. Etter middag leste jeg to bøker for treåringen før han sovnet på sitt grønne øret på en prikk klokka sju. Selv sitter jeg her med røde roser i kinnene, glad og lykkelig fordi livet er så godt å leve. Jeg koser meg virkelig glugg ihjel sammen med barna mine. Jeg kan ikke tenke meg noe som helst i livet som kan måle seg med det å dele undringen over alt som finnes her i verden med en liten kropp.  Jeg er heldig.

I morgen skal vi rydde i hagen. Jeg gleder meg faktisk.  Vi finner sikkert noe å undre oss over da også.

P.s SULVIS har konkurranse på bloggen sin.  Fin premie.

Da var høstferien over for denne gang og det er tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen som mor mi alltid pleide å si, hva nå enn det betyr?
Selv om jeg synes det er litt deilig å bli kvitt ungene noen timer om formiddagen mens de er på skolen, så liker jeg det bedre når vi har FRI. Jeg liker nemlig ikke å være bundet av avtaler og andre faste gjøremål. Tenk så deilig livet hadde vært om vi kunne gjort som vi ville hele tiden? Ja innenfor rimelighetens grenser da selvfølgelig…stå opp når vi vil, legge oss når vi vil, spise hva og når vi vil, reise hvor og når vi vil, utforske og oppdage og lære oss hva vi vil når vi vil, uten å måtte tenke på at vi må være på et bestemt sted til en bestemt tid. Og selvfølgelig er det sommer og varmt hele tiden så alt vi trenger er litt lette klær og en tannbørste. Easy living. For en drøm.

Vel, det er bare en drøm. Klokka ringte 6.30 i dag, jeg hadde allerede vært våken en times tid siden lille baby hadde vekket meg for å få puppen sin, og da ligger jeg og slumrer og ikke riktig får sove igjen etterpå. Deilig.

I det klokka nærmer seg stå opp tid slumrer jeg alltid dypere inn i søvnen og når klokkene endelig kimer har jeg jo slettes ikke lyst til å stå opp. Men i dag var jeg litt raksere oppe av loppekassa enn vanlig. Matpakkemamman har en fantastisk blogg, og hun gav meg så forferdelig dårlig samvittighet for de to skivene med grisla kneip som jeg limte sammen med prim og slang i matboksen til ungene, at jeg i løpet av høstferien gikk til innkjøp av disse fantastiske matboksene. Så i dag stod jeg opp med ny glød og laget deilige matpakker til alle barna mine.

Maten som før lå mosa og trykka sammen i en trang liten boks fra nille ligger nå pent og pyntelig i hvert sitt fine lille rom i en romslig tupper boks. Det kunne ikke engang blitt bedre om jeg hadde servert maten fra et fat. Jeg fikk faktisk nesten litt lyst til å gå på skolen og spise lunsj selv. For som Knutsen og Ludvigsen så fint sang en gang: ”Det er ikke morsomt å spise sin mat, når den ligger i pakke og ikke på fat.” Vel, nå ligger den altså på fat.