(fra 2009,  les med kommentarer her)

Det verste med det å være mamma er ikke den enorme belastningen det er for kroppen å bære fram et barn. Være kvalm hver dag, ha bekkenløsning eller å stå opp 4 ganger hver eneste natt for å tisse. Det verste med å være mamma er ikke den smertefulle fødselen eller barseltiden etterpå hvor alt er sårt og vondt både på innsiden og utsiden. Det verste med å være mamma er ikke alle våkenettene, matingen døgnet rundt det første halve året eller å ha konstant underskudd på søvn.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I morgentimene i dag måtte jeg sjekke hva vennene mine på nett driver med.   Man må jo holde seg sosialt oppdatert om man ikke skal falle helt utenfor det gode selskap.  Så jeg logger inn på face, og snubler over en link til denne siden

ZUNA

Og vips så er nå min PMS befengte hverdag om mulig enda mere bedrøvelig en den i utgangspunktet var denne lørdagen bare ved hjelp av et par tre klikk på nett.

For inne på den ZUNA siden fant jeg følgende tekst (se nedenfor)som jeg selvfølgelig i all min melankoli bare MÅTTE lese…

så nå sitter jeg her å griner igjen!

Skrevet av Zuna (Link HER)

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~

Elisabeth Stone

GOD HELG ALLE SAMMEN!

Med eller uten PMS, barn eller hva det enn måtte være!

Tidene har forandret seg, og barn av i dag vokser opp med bla mye mindre frihet enn hva min generasjon gjorde.  Nå om dagen kan man jo knapt sende ungene på butikken uten at de blir utsatt for negative forbilder, trakassering, kidnapping eller enda verre ting.

Som en direkte følge av min  livsoverbevisning går El Chaparro ikke i barnehage.  Men til høsten fyller han fire år og da synes vi, pappaen hans og jeg, at det er riktig tid for et barn å begynne i barnehage.  Jeg søkte derfor for en tid tilbake om plass i èn barnehage.  Egentlig skal man søke i tre forskjellige, men jeg ville ha han i denne ene barnehagen eller i ingen, derfor førte jeg opp bare ett ønske.

Denne uken fikk jeg svar. Og jeg kan med glede meddele at El Chaparro har fått plass i den barnehagen vi ønsket.  Hurra!  Det betyr riktignok at jeg må ut å kjøre litt ekstra for å få han dit men det synes jeg at det absolutt er verdt.  Ut å kjøre må jeg jo uansett og en 10 min omvei betyr vel ikke så mye i den store sammenhengen?

El Chaparro skal nemlig få begynne i en gårdsbarnehage.  Denne barnehagen har romslige og annerledes lekearealer da den er i en omgjort korntørke!  Et kort stykke unna har de et skogsområde med bla lavvo, bålplass og utekjøkken.  De har selvfølgelig dyr, hvor barna får ta del i det daglige stellet.  Barnehagen har egen bær hage og grønnsakshage.  Alle måltider blir servert i barnehagen og de har en kokk som lager skikkelig mat fra bunnen av.  Så  her blir det neppe servert fiskepinner med makaroner og ketchup slik det ble i barnehagen som 8 åringen i sin tid gikk i!

Tre dager i uken skal han gå der, det synes vi er passelig.

Dette er faktisk spennende.  Tro det eller ei. Sånn er det bare å være foreldre, man blir helt dustete

Dette er et bilde av min onkel og meg fra der jeg vokste opp. Fint? Eller hva? Her kan man se fienden på flere mils avstand i alle retninger så god utsikt som vi hadde

Er det likestilling å måle et menneskets verdi ut ifra hvilke karrierevalg det gjør, hvor mye penger det tjener, hva slags utdannelse det har eller hvor stor formue det har?

Er det likestilling å si at hjemmeværende mødre ødelegger likestillingskampen og  at de er tapere i samfunnet?

Er de likestilling å rakke ned på moderskapet?

Er det likestilling å ignorere biologi?

Er det likestilling å presse mennesker inn i livssituasjoner de mistrives i?

Er det likestilling å ikke akseptere forskjellene mellom kjønnene og det enkelte mennesket?

Er det likestilling å si til noen at de har valgt feil sti i livet?

Hva er likestilling?

Var jeg irrasjonell da jeg valgte å få barn? Har jeg lurt meg selv og er jeg i virkeligheten en ulykkelig taper som husmor og i mitt morskap slik Yssen og co antyder i sin kronikk i VG i dag?

Skallepær er nå 9 mnd.  Han fikk sin først tann den 20. januar i år.  Nå, litt over mnd etterpå stikker det to små hvite melketenner opp i underkjeven og han er forlengst blitt en dreven tannpusser. Han har også nylig lært seg å sette seg opp ved egen hjelp og som om ikke det var nok har oppdaget at han kan stå på alle fire!  Det er kult.  Nå er det nok ikke lenge før han krabber rundt her. Tenk  -i løpet av sommeren vil han begynne å gå! Han er selvfølgelig en skikkelig smarting og han prater allerede med noen ord.  For eksempel så kan han si både mamma, ei ei ei ei ei ei ei ei, se, ade (hadet) og atha (natta).

Fine gutten vår

Heldigvis veit jeg at denne tiden snart er over og før jeg veit ordet av det vil jeg traske rundt på stuegulvet og nervøst stappe i meg godteri, og ellers alt som måtte komme i min vei, mens jeg stirrer med nervøst blikk, fylt med lengsel og angst, ut i natten og ønsker meg tilbake til den tiden hvor barna fortsatt hang i puppen,
… eller kanskje ikke.

Ha en fin fredag alle i hop.  Jeg sitter sikkert hjemme å leser blogger i kveld/natt. Som alltid.

Her er bilde fra en kveld jeg ikke satt hjemme.

P.s Jeg liker meg hjemme jeg da, men innimellom hadde det jo vært hyggelig å fått litt sosial omgang med likesinnede, IRL lissom

“jeg var ute å flydde”
“jeg var i et annet hus”
“jeg vil ikke fly langt vekk fra deg mamma”

På dagtid kan ha spørre meg mens han sitter på fanget mitt, ansikt til ansikt med meg: “vil du jeg skal dø mamma?” “NEEEI” -svarer jeg…”jeg vil at du skal være her hos oss!”  Da sier han:”jeg vil også være her hos dere, jeg må ut å fly på natta.  Det kommer sånn høy ringe lyd inne i øret mitt også flyr jeg”  “Du må ikke fly så langt da og huske på å komme hjem igjen” -sier jeg, også gir vi hverandre nusser og klemmer.

For å være helt ærlig så synes jeg det hele er litt spookey

Jeg kan huske jeg hadde de samme opplevelsene som han…

Hjernen er en rar ting?  Eller er det noe annet?

]]> http://www.frustrerteheidi.com/2009/11/fra-den-andre-siden/feed/ 5 http://www.frustrerteheidi.com/2009/11/bare-innrom-det-du-er-en-myrsnipe-du-ogsa/ http://www.frustrerteheidi.com/2009/11/bare-innrom-det-du-er-en-myrsnipe-du-ogsa/#comments Tue, 03 Nov 2009 20:16:38 +0000 Frustrerte Heidi http://cpanel18.proisp.no/~frustavv/?p=1459 Det var engang en skytter som var ute i skogen. Så møtte han myrsnipa.
“Kjære deg, skyt ikke mine barn!” sa myrsnipa.
”Hva er det for noen som er dine barn da?” spurte skytteren.
”De vakreste barna som i skogen går, er mine.” svarte myrsnipa.
”Jeg får vel ikke skyte dem da.” sa skytteren.

Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt.

”Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da?” sa myrsnipa.
”Var det dine barn dette?” spurte skytteren – ”jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.”
”Å ja!” svarte myrsnipa, ”vet du ikke at enhver synes best om sine barn?”

Anbefalt videre lesning her.

I morgen skal vår fastlege starte med de aller første vaksinasjonene.  På denne første dagen er det 20 mennesker som skal få vaksine.   20 mennesker.   Blant de 20 er èn av dem mitt barn.  Jeg er redd, men jeg tør rett og slett ikke la vær å gi vaksinen.

Hva med de andre barna mine? Den yngste er bare 5 mnd…

Til alle foreldre som sender barna deres på skole og i barnehage når de har symptomer: Hold dere hjemme! Dere har ingen rett til å sette andres liv i fare på den måten! Jeg blir sjokkert når jeg får vite om foreldre som sender barna på skolen når de og/eller foreldrene har påvist svineinfluensa.  Selv om sykdommen er mild for de aller fleste er den dessverre også livstruende for mange, også små barn og ungdom. Tenk på det!

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

Når jeg kom hjem stekte jeg fire kilo med medisterkaker. Det burde vel holde til en 2-3 middager. Etter middag leste jeg to bøker for treåringen før han sovnet på sitt grønne øret på en prikk klokka sju. Selv sitter jeg her med røde roser i kinnene, glad og lykkelig fordi livet er så godt å leve. Jeg koser meg virkelig glugg ihjel sammen med barna mine. Jeg kan ikke tenke meg noe som helst i livet som kan måle seg med det å dele undringen over alt som finnes her i verden med en liten kropp.  Jeg er heldig.

I morgen skal vi rydde i hagen. Jeg gleder meg faktisk.  Vi finner sikkert noe å undre oss over da også.

P.s SULVIS har konkurranse på bloggen sin.  Fin premie.

Vel, det er bare en drøm. Klokka ringte 6.30 i dag, jeg hadde allerede vært våken en times tid siden lille baby hadde vekket meg for å få puppen sin, og da ligger jeg og slumrer og ikke riktig får sove igjen etterpå. Deilig.

I det klokka nærmer seg stå opp tid slumrer jeg alltid dypere inn i søvnen og når klokkene endelig kimer har jeg jo slettes ikke lyst til å stå opp. Men i dag var jeg litt raksere oppe av loppekassa enn vanlig. Matpakkemamman har en fantastisk blogg, og hun gav meg så forferdelig dårlig samvittighet for de to skivene med grisla kneip som jeg limte sammen med prim og slang i matboksen til ungene, at jeg i løpet av høstferien gikk til innkjøp av disse fantastiske matboksene. Så i dag stod jeg opp med ny glød og laget deilige matpakker til alle barna mine.

Maten som før lå mosa og trykka sammen i en trang liten boks fra nille ligger nå pent og pyntelig i hvert sitt fine lille rom i en romslig tupper boks. Det kunne ikke engang blitt bedre om jeg hadde servert maten fra et fat. Jeg fikk faktisk nesten litt lyst til å gå på skolen og spise lunsj selv. For som Knutsen og Ludvigsen så fint sang en gang: ”Det er ikke morsomt å spise sin mat, når den ligger i pakke og ikke på fat.” Vel, nå ligger den altså på fat.

med denne:

 Nå ser det kanskje ut som om dette er to umulige kombinasjoner men til tross for at det tok mer en dobbelt så lang tid som jeg hadde kalkulert med på forhånd  og at jeg måtte bære babyen mesteparten av veien mens jeg halte og dro monsteret av en vogn etter meg samtidig som jeg innbitt prøvde å holde prolapsen i sjakk så kom vi oss alle faktiskt helskinnet gjennom løypen!

Utrolig nok!

Alt i alt hadde vi en deilig dag.

Nei, jeg er nok ingen Cafèmamma.