I åtte år har jeg klart å holde dette forholdet hemmelig for mannen min.  Det har ikke alltid vært like lett å bedrive denne aktiviteten i skjul og jeg har mang en gang ønsket at han visste om alt sammen, slik at jeg kunne leve livet ærlig, åpent og uten skyldfølelse og skam.  Et liv uten all denne snikingen og uten alle løgnene jeg måtte ty til for at han ikke skulle finne ut noe. Det har vært en enorm belastning for meg, det har kostet, men han har levd lykkelig uvitende og han har ikke hatt et snev av mistanke om hva jeg har holdt på med.

Men i går blei jeg

Avslørt!

Hans syn på meg vil etter denne avsløringen for alltid være forandret og ting kan aldri bli det samme mellom oss igjen.  Han tok meg på fersken med buksene nede og jeg kommer aldri til å tilgi meg for selv at jeg ikke passet bedre på.

I går ferska nemlig mannen meg i å sitte på dass og drite….

Jeg dør av skam

for

Jeg har dritefobi.  Har du?

Fin fredag!

Sommerferien nærmer seg og jeg er i ferd med å koble over til sommermodus.  Det er riktig nok vel en måneds tid igjen til skolens sommerferie, og jeg veit at vi skal igjennom noen hektiske runder med SOMMERAVSLUTNINGER,  men jeg kan allerede nå allikevel  kjenne hvordan siesta tempoet er i ferd med å ta grep.

Easy living, I like it! A LOT! .

Jeg hadde jo egentlig tenkt til å slutte av bloggen min like etter jul i fjor, da jeg følte meg ganske tom og intetsigende, men så bestemte jeg meg for å fortsette på full guffe i alle fall frem til sommeren, ta en lengre sommerferie for så å komme tilbake for fullt til høsten. Jeg føler at jeg har, om enn noe krampeaktig, levert sånn passelig.  Men nå er jeg helt tom, lufta er ute av ballongen og på mange måter føler jeg at  jeg har sluttet sirkelen, at jeg er i ferd med å begynne å gjenta meg selv, og at jeg rett og slett går i ring…biter meg sjæl i ræva…repeterer meg selv…

Derfor tjuvstarter jeg sommerferien fra og med NÅ og trapper ned på bloggingen.  Jeg kommer til å blogge litt fra og til en stund fremover, en post i uka eller så.  Jeg må jo blogge om ungenes sommer skal vite, sommerferien vår i juli og selvfølgelig må jeg dokumentere hvordan det går å gå fra feit til fèt ræv, men noen daglige doser Heidi blir det ikke fremover.

Til alle skumlesere og til de av dere som nå kjenner angsten spre seg over at en så fantastisk blogger som meg nå sier takk for seg, kan slappe helt av og lese fra toppen igjen, for jeg sa ikke at jeg blir borte, bare at jeg blir her mindre og til høsten ja da er jeg tilbake med full styrke! (kanskje) Mens dere venter på nye poster til å berike hverdagen deres med kan dere jo rote rundt i gamle bloggposter og annet rask som finnes her på bloggen min.  Kommenter gjerne om du føler for det….

Jeg gjør dette til en STICKY POST! Det betyr at sommerpostene kommer under denne i bloggen!  SCROLL!

Til alle som kommer til å glemme min eksistens nå som jeg fader ut får jeg passe på og si som følger:

JEG ØNSKER ALLE  EN RIKTIG GOD SOMMER

Jeg avslutter det hele med referat fra en dosamtale med treåringen:

“Mamma? Hva er bæsj?”

“Det er den maten du spiser som kroppen din ikke vil ha.  Den kommer ut som bæsj.”

Tenkepause..

“Nå bæsjer jeg grønne saker og brokkoli!”

OPPDATERING 28 mai 2010 Stickypost funksjon fjernet

Bikkjer driter. Folk som ikke plukker opp dritten etter bikkjene sine er etter min mening noen grisete svin uansett hvor beistet skulle finne det for godt å trøkke ut en kabel. Jeg plukker ALLTID opp bikkja mi si møk, men jeg observerer at det er veldig mange hunde eiere som DRITER i det. De er noen frekke, fredige og grisete svin, menneskene altså, ikke hundene!  Selv i skogen hvor det ferdes mange folk skal man plukke opp etter hunden sin!  Det er nemlig ikke hyggelig å komme på tur med mine små og tråkke rett ut i svineriet.  Noen steder ligger det så tett med DRIIIT at det knapt finnes en ren flekk å gå på! ÆSJ! Enda værre er de som plukker opp dritten også kaster de posen med møk i så den henger og dingler i trær og andre godt synlige steder. Da vil jeg mye heller at folk skal kaste det hele i søpla mi.

I går var jeg ute og gikk tur med bikkja mi. Dere trodde kanskje at jeg ikke var ute å gikk? Men det er jeg! Omtrentlig 4 km hver dag i veldig ulendt terreng, hjertepumpa går og jeg blir svett, så jeg innbiller meg at jeg allerede har blitt veldig sprek. Nå ser det i midlertidig ut til at jeg MÅ ta meg noen dagers pause for i går gikk jeg skikkelig omkull da jeg tråkket uti et høl,…IGJEN!  Som vanlig når slikt skjer så lå jeg på bakken og lo så tårene spratt, men greia er at denne gangen er foten blitt virkelig stygg og jeg klarer ikke tråkke på den, så jeg får vel gi den et par tre dagers hvile? Kanskje jeg kan sykle isteden for, kan tråkke med hælen?

Til saken.

I går hadde jeg med den ene jentungen og hennes venninne og venninnens hund. Venninnens hund dreit, vi plukka opp, pakket pent inn i en hundebæsjepose og jentungen min kasten den i nærmeste søppeldunk. Vi var nå på en mil lang grusvei hvor det ligger ca 4 hus. Plutselig ser vi det står en mann i verandadøra langt der oppe i huset, mens kona hans står og myser ut bak gardina. Mannen farer ut og begynner å banne og sverte og rope skjellsord etter oss. Jeg snur meg og roper opp at om søpla hans er så mye verdt så kan jeg stoppe opp på vei hjem og pelle med meg posen med bæsj da. Han avslutter det hele med knyttet neve mens han brøler av full hals “FAENS HÆLVETES DRITTKJÆRRINGER.”   Småjentene ble ganske forskrekket og litt redde, men jeg fikk dem til å le litt av det hele og lurte på hva han hadde for noe fint i søpla si ettersom det var helt krise at vi kastet posen der.

Da vi gikk tilbake hadde denne mannen selv vært i søppeldunken sin og hentet denne lille lilla hundebæsjeposen og kasten den ut og midt i veien. 

Jeg tok med meg jentungen opp til huset hans og han kom stormende ut på verandaen og virket egentlig ganske truende og han brølte mot meg: “HAR DU PROBLEMER ELLER?”

 ” Nei ” svarte jeg ” men jenta her skal si deg noe ” , hvorpå hun sa: ” Unnskyld for at jeg kasta posen i søpla di.” Han ble helt stille og virket litt forvirret og sa fortsatt litt sint mens han nikket kraftig på hodet og sa :

” Ja ok, det er greit det.“

Jeg var imidlertid ikke helt ferdig.  Jeg synes nemlig ikke det er greit å snakke sånn til barn så jeg sa: ” At du, en voksen mann, kan stå der oppe å skrike til to små jenter at de er noen ‘faens hælvetes drittkjerringer’?, du burde skamme deg! - og nå skal du si unnskyld til disse jentene “. Han rygget et skritt bakover, ble ildrød i ansiktet også kremtet han før han faktisk sa, om enn noe motvillig, ” unnskyld  “  før han igjen ble sint og begynte å banne ut noen gloser om at vi var noen drittkjærringer og faens oldemor og diverse annet som ikke egner seg på trykk.  Jeg sa da noe sånt som at:

” jeg tror det faktisk ikke er lov å si slike ting til andre mennesker lenger jeg? “, da blei han helt rar, men så begynte han på an igjen og da blei jeg irritert også sa jeg: ” Du veit det at de færreste plukker opp dritten etter bikkjene sine, men vi plukket opp, du ville heller kanskje at vi skulle latt den ligge? Neste gang…NESTE GANG! -da skal jeg la bikkja mi drite midt på den grønne gressplenene din også skal jeg la møka ligge igjen der, for det tror jeg faktisk ikke det er noen lov imot! “ Jeg tror jeg pekte gjentatte ganger med pekefingeren min både på han og gressplenen hans mens jeg sa det også. Så gikk jeg min vei mens han stod bak meg og ropte : “SKAL VI VEDDE, SKAL VI VEDDE” - med knyttneven i været og bannet ut noen gloser. Jeg snudde meg og ropte: “NÅ ER VI FERDIG MED DETTE!”- også gikk vi hjem. Det stinka fyll av han så han var ikke edru heller, MØKKAMANN altså!

Bortsett fra det, og at jeg falt omkull så jeg tok saltomortale bortover veien, så hadde vi en kjempe morsom og fin tur. Vi så fem rådyr også fant jeg blåveis, og blåveis har jeg ikke sett på mange år.

Til de av dere som er alternative: Vær så snill å send meg kjærlighet og healende tanker så foten min blir frisk fortere enn svint. Jeg har kommet inn i en så fin rytme med gåturene mine at jeg er redd for å skli ut nå som jeg endelig har kommet så godt i gang. Tusen takk.

Treåringen min har det med å havne i senga mi sånn halvveis ut i natten.  Skallepær òg.  Så sover vi i sammen til vi skal stå opp.  Det er koselig.  Om jeg ser bort fra i dag.  Jeg våkna av at jeg lå og snuste inn en ikke helt god, vedvarende, litt breknings fremkallende men allikevel fascinerende stank.  Det var en absurd, merkelig og for meg helt ny måte å våkne opp på.  Jeg lå der i ørska og sniffet inn gjentatte ganger fordi jeg umiddelbart  ikke helt klarte å plassere lukta enda den virket så kjent, for den var så fremmed i settingen, i alle fall i min verden.

Plutselig slo koblingsboksen seg på.  Det lukta bæsj.  Rettelse: det stinka bæsj.  Heldigvis ante jeg ugler i mosen da guttungen satt henslengt  i sofaen kvelden før og slapp gass som lukta alvorlig magetrøbbel.  Ungen hadde derfor, heldigvis får jeg vel kanskje si, blitt forhåndsutstyrt med bleie da jeg regnet med at vi muligens ville få problemer med å nå doskåla i tide dersom det skulle skje noe spennende i løpet av natten. Vi gikk glipp av hele moroa siden vi sov, men jeg kunne relativt raskt fastslå at det som ikke gikk i pysjen tok bleia i mot.  Jeg har aldri sett så mye dritt ut av en så liten kropp fra et trøkk noen gang i hele mitt liv.  Stakkar liten.  Senga mi, Skallepær og jeg slapp unna med skrekken.  Stanken derimot er et kapittel for seg som vanskelig lar seg levendegjøre på dette mediet.

Nå skal det luftes.