Før helgen var jeg på et seminar om autisme med bla Svenny Kopp.

Når jeg reiser på seminar, som det slumper at jeg gjør, så må jeg som oftest forlate min komfortsone, hvilket stort sett begrenser seg til huset mitt og omegn, og reise til Oslo.

Å sende meg til Oslo uten ledsager er ikke bare bare og jeg føler derfor ikke på noen som helst måte at jeg nå overdriver når jeg sier at det er med nød og neppe at jeg kan sitte her i dag og fortelle om det hele.

Seminaret startet klokken ti og det var registrerning fra klokka halv ti. For å ha god tid…tok jeg derfor 0820 bussen fra her jeg bor og hadde etter egne beregninger akkurat passelig med tid for å nå fram i tide.
Innerst inne så visste jeg imidlertid selvfølgelig at det ikke kom til å gå som planlagt ettersom skjemaet mitt hadde alvorlige feil og mangler.

Jeg hadde f. eks ikke tatt høyde for følgende:

1. Jeg er alltid ute i siste liten uansett hvor god tid jeg i utgangspunktet har hatt
2. At sansen som de fleste har for sted og retning er totalt fraværende hos meg
3. Andre uforutsette og forsinkende hendelser utenfor min kontroll

Det gikk overraskende bra på hjemmefronten den morgenen, ingen skjær i sjøen og jeg hadde for en gangs skyld god tid til å nå bussen ved bruk av vanlig gangart. Jeg var til og med på holdeplassen hele fem minutter før forventet avgang. Bussen derimot var ti minutter for sein. Den ene gangen jeg klarer å rekke bussen, uten å måtte slenge meg heseblesende på i fart, så er den sein!
Til tross for at bussen var sein så hadde jeg fortsatt tid nok til å nå seminaret i tide. Estimert ankomst tid til hovedstaden var 0930. Påtatt optimistisk som jeg er, og med ca. 5 min reisetid med t-banen fra jernbanen til Helsfyr tenkte jeg at dette helt sikkert ville gå smertefritt.

Vel fremme i Oslo hopper jeg av bussen på terminalen og legger i vei i den retningen jeg følte at t-banen kanskje var. Etter å forgjeves ha virra rundt som ei huggeren høne på Oslo S i en ti minutters tid måtte jeg til slutt krype til korset og spørre en blant de innfødte hvor t-banen egentlig var. Da jeg etter disse anvisningene endelig fant T-banen så følte jeg at det var høvelig å kjøpe seg en billett. Denne måtte kjøpes fra en billettmaskin. Jeg stod der og trykka og trykka og trykka, alt blei feil og ingenting virka og da jeg endelig kom så langt som til at jeg fikk lov til å betale så ville maskinen ikke ha penga mine. Verken mynt eller kort. Jeg forsøkte både med list, makt, trusler og vold men ingenting nyttet og jeg måtte begynne på en ny trykkerunde. Det er i slike øyeblikk jeg som oftest blir så flau at jeg kan risikere å begynne å grine i all offentlighet for så siden å dø av skam. Til slutt så måtte jeg spørre en NEGER om hjelp, og vips så fikk jeg billett på et blunk.

Jeg satte deretter ned rulletrappene i hui og hast før jeg fortsatte litt mer nølende inn på selve t-bane perrongen …Hvilken vogn skulle jeg hoppe på? Tenk om jeg gikk på feil, og havnet på et skummelt sted, Grønland f. eks, og tenk om jeg kom til å gå meg helt bort og ikke finne veien hjem igjen? Jeg stod og studerte t-bane kartet i minst ti minutter før jeg skjønte at jeg i grunn kunne ha hoppet på samtlige vogner som tøffa inn på perrongen og at alle hadde tatt meg dit jeg skulle. Når jeg da endelig skjønte dette samlet jeg mot og hoppet, litt sånn bondsk følte jeg, inn på neste vogn som kom.

Turen med t-banen tok bare noen få minutter, og da jeg over all forventning klarte å hoppe av på RIKTIG sted, etter å ha sitti å grua meg hele turen og tenkt på alt som kunne skje dersom jeg f. eks ikke skjønte hvordan jeg skulle lukke opp døren osv osv, så hadde jeg bare 4 minutter igjen til å komme meg fra t-banen, og til der hvor seminaret var i tide!
Jeg kunne se hotellet kun et steinkast unna da jeg kom opp i dagslyset, men det var jo folk og veier og biler og gjerder og Gud veit hva overalt så det gikk liksom ikke å ta ‘straka vegen’, som vi sier her hvor jeg kommer fra. Til slutt så måtte jeg spørre en TAXI sjåfør om hjelp, og etter å ha fulgt hans anvisninger, som jeg mistenker passet best for en bil og ikke for en fotgjenger, så kom jeg da omsider frem. Selvfølgelig for seint, ikke så veldig, 9-10 minutter eller så, men det var nok til at en FULLSATT SAL fikk SE PÅ MEG mens jeg måtte gå hele den lange trappegangen ned til aller første benk hvor jeg satte meg, så pent jeg bare kunne, ned.

Etter ca 1 minutt med intens romstering i veska mi oppdaget jeg at jeg hadde glemt kulepenn, så da måtte jeg gå hele den lange trappegangen opp igjen for å hente meg en fra en kurv som lå der på toppen, også måtte jeg ned igjen… Jeg var svett, høy på adrenalin og veldig veldig flau…

Man skulle kanskje tro at min dramatiske reise sluttet her, men DENNE HISTORIEN ER ENDA LENGER for jeg skulle faktisk hjem igjen også…
At returen skulle by på problemer kommer kanskje overraskende på enkelte i og med at jeg nettopp hadde gjort turen. Men så enkelt er det ikke med meg. For når man skal ta returen så blir alt nemlig speilvendt sammenlignet med turen, og det betyr total FORRVIRRING!

Jeg fant kjapt fram til t-banen, og siden jeg fortsatt hadde en billett i lomma fra tidligere på dagen, som jeg ikke helt hadde skjønt hvordan jeg skulle validere, ga jeg rett og slett FAEN i å kjøpe meg en ny billett. Jeg sneik meg som en skikkelig storbydame kjapt og effektivt inn på den første vognen som tøffet inn, og jeg følte meg i noen sekunder riktig så verdensvant, men underveis begynte jeg å se for meg alt som kunne skje av pinlige hendelser dersom det f. eks ble en billettkontroll og jeg ble tatt for sniking. Jeg satt jo faktisk der med en ugyldig uvalidert billett… Da vi endelig kom til jernbanen hoppet jeg derfor lettet men med någet høy puls av vognen og satte kursen mot der jeg trodde at bussen kanskje var.

Med episoden ved billettmaskinen tidligere på dagen friskt i minnet ønsket jeg ikke å fremstå som bygdetulling på tur i byn for Gud og hvermann en gang til.   Jeg tok derfor en helomvending fra opprinnelig kurs, da jeg plutselig underveis i tankerekka bestemte meg for å følge flokken opp til dagslyset i stedet for min egen vei. En fatal feil fra min side og jeg havnet selvfølgelig på et ukjent sted. Jeg prøvde å orientere meg for å finne ut hvor jeg var og hvilken retning jeg skulle ta og etter litt knoting klarte jeg faktisk å finne tilbake til bussterminalen, men siden jeg nå da kom inn på denne feil vei…baklengs og speilvendt, så skjønte jeg ikke helt opplegget. Perrongene var f. eks på min venstre side mot normalt høyre. Full av angst og med gråten i halsen ringte jeg Mannen og klaget min nød.  Underveis i telefonsamtalen forsøkte jeg forgjeves, ved hjelp av tankeoverføring,  på å overtale Mannen til å skaffe barnevakt til ungene så han kunne komme å hente meg snarest, mens jeg holdt på med det, tankeoverføringen, samtidig som jeg pratet med han om hvor forvirret jeg var,  snudde jeg meg rundt meg selv og vips så var alle perrongene tilbake på riktig side. Jeg fant bussen min og pulsen sank fra 210 til 80.

Jeg kjøpte meg en avis, cola samt sjokolade og gikk på bussen. Jeg hadde til og med gyldig billett. Jeg fant meg en passelig plass, hengte opp jakken min og satte meg i setet nærmest midtgangen mens vesken min fikk vindusplass. Jeg gjemte meg bak avisen og lot som om jeg leste innholdet i dyp konsentrasjon samtidig som jeg prøvde å se skikkelig ufordragelig og grinete ut. For å forsterke effekten slapp jeg også en skikkelig fjert. Hensikten var å få sitte i setene alene og teknikken virket. For bussen var full og jeg fikk sitte alene hele veien hjem. Deilig. En time senere var jeg hjemme. Gjensynsgleden var stor, ja Skallepær tok til og med en gledesdans i det jeg gjorde entré.
I hele helgen, samt store deler av mandagen, slet jeg med traumene etter fredagens Oslo tur og jeg gruer meg allerede til neste gang jeg skal innover.

Jeg lurer på hvilken diagnose jeg hadde fått om jeg hadde blitt utredet?

Hør Svenny Kopp snakke om jenter med autsimespekterdiagnoser på Sveriges radio HER!

Jeg skal lage et sammendrag fra seminaret senere og legge ut på autisme sidene mine her på bloggen.

…eller støtfangerklistremerke som det heter på Norsk..det klinger liksom ikke like bra?  Uansett..jeg kjører da rundt med en bumper stick på bilen min.  Selv om det er en bumper stick så har jeg den ikke på støtfangeren.  Greit at jeg bor nærme Svenske grensa og bedriver litt grensehandel fra tid til annen men det får da være måte på hvor HARRY man skal være lissåm!  Nei, mitt støtfangerklistremerke har jeg plassert nederst på et av vinduene litt sånn langt bak på bilen.  Ja, jeg kjører stasjonsvogn.  Poenget; I går, var det en hyggelig dame som stoppet meg og spurte meg hvor jeg hadde fått tak i klistremerket mitt, for hun hadde så lyst på et til noen hun kjente.  Jeg blei så glad at jeg nesten begynte å grine, inne i meg.  Jeg lovet henne gull og grønne skoger samt at jeg skulle sende henne et klistremerke i posten som hun kunne få av meg. GRATIS! Jeg dro glad og lykkelig hjem, for dette er en sak jeg brenner for, men da  jeg kom hjem så hadde jeg selvfølgelig ikke flere støtfangerklistremerker igjen!  Blemme!  Så jeg fant noe annet rask som jeg puttet i en konvolutt og sendte de til henne i stedet for.  Håper hun blir fornøyd.  Eller at hun tar turen til www.cafepress.com og kjøper en haug med produkter der som hun deler ut i øst og vest!

Støtfangerklistremerket mitt.

Fint?

Ja..det står ikke blogg adressen min på støtfangerklistremerket i virkeligheten dah! Det er noe jeg har satt på fordi bildet er MITT MITT MITT og bare MITT!  

Sommerferien er nå offisielt over.

Den endelige bekreftelsen kom i går da Panduro katalogen kom dumpende i posten og julevarene for julen 2010 var å se på ikke mindre enn de TREDVE første sidene i katalogen.  Som om ikke det var nok, så var det i dag den aller første skoledagen etter sommerferien.

For meg så kom det som et sjokk da jeg, for å være helt ærlig, hadde fortrengt at første skoledag var i dag! Jeg har grua meg som en hund. For det å få ungene av gårde i tide har ikke alltid vært bare bare her i huset. Med fem mer eller mindre hjelpesløse unger og bare en voksen til å holde orden i kaoset så sier det seg selv at det til tider har vært tendenser til traumatiske opplevelser for både liten og stor fra tid til annen her hos oss.

Nytt av i år er at eldstejenta har begynt på VIDEREGÅENDE skole.  Hvordan det har skjedd skjønner jeg ikke helt, da det jo ikke er særlig lenger siden enn i forfjor eller så at jeg gikk der selv… At hun går på skole langt hjemmefra, og helt i by’n (skummelt), betyr at jeg må enda tidligere opp om morra’n en jeg måtte før, hvilket jo i grunn egentlig er helt greit, siden jeg jo fortsatt er oppe mesteparten av natten med Skallepær allikevel. 

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men utrolig nok så er det faktisk lettere for meg nå. Siden jentungen skal på skole i by’n får hun nå nemlig tilrettelagt gratis skoleskyss…lokalpatriot som jeg er ovenfor bygda mi  har jeg nemlig spart kommunen for tusenvis av kroner ved å kjøre selv i alle disse årene før dette.  Jeg trodde kanskje i mitt naive sinn at jeg på den måten kunne bidra til bedre kommuneøkonomi slik at vi f.eks slapp eiendomsskatten eller noe, men der tok jeg overraskende feil gitt.  Uansett,  nå som det er slutt på den kjøringa fra min side slipper jeg å stresse, kjefte og mase på ungene for å få alle ferdig samtidig og på likt samt å drasse med meg de to minste guttene ut i otta for å være med å kjøre den eldste til skolen i all slags vind og vær året rundt.

Nå har jeg plutselig ikke fem unger som jeg må ha ferdig samtidig og på likt lenger.   Det sier seg jo selv at det er en tilnærmet lik umulig oppgave å få dêt til. Alle (i hele verden) veit jo at det er umulig å være mer en ett sted om gangen, og unger opptrer oftest både høyt og lavt og gjerne over alle hauger simultant og hver for seg.   I alle disse årene så har jeg da  altså på mirakuløst vis allikevel klart å sjonglere dette morra racet! Jeg har bare en ting å si om meg selv; WONDERWOMAN!

Nå er det heldigvis slutt på pinslene, for nå kan jeg stelle og sjippe ungene av gårde puljevis. Fungerer mye bedre. Puslespillet har plutselig fått brikker som passer i sammen. Se bare her; Eldstejenta er oppe klokka seks, hun må ha hjelp til det meste…og det får jeg nå gjort i ro og mak til både min og hennes glede. Drosjen henter henne ti over sju og så står de to i midten opp kvart over sju. Prefjortisen ordner det meste selv, men har en stygg tendens til å glemme alt og ikke huske hvor noen ting er så hun må holdes litt i ørene. Ni åringen er et kapittel for seg, og han veit knapt hvor han har seg selv og jeg blir svimmel bare av å tenke på den vimsekoppen så jeg orker ikke utdype tilstanden nærmere her. De to i midten er ute av døra omtrentlig ti over åtte. Så står Pluggen og Skallepær opp engang mellom der. Vi tre som er igjen steller oss etter at de tre andre har reist og jeg kjører pluggen til barnehagen, ja han har nemlig begynt der og det for mer enn to uker siden uten at jeg har nevt det med et eneste ord!, litt over ni.

Det kunne ikke blitt mer perfekt! Det kjennes ut som om jeg har dødd, vært i helvete og kommet videre til himmelen. Det er nesten så jeg tror at jeg er i ferd med å utvikle udødelighet og få evig liv! ENDELIG så er det slutt på de grusomme kaotiske morgenene.   For ALLTID får jeg håpe!

Nå skal jeg lese i Panduro katalogen, mens dere kan se på dette fine bilde av meg og guttane på stranda mi…

ER DU KLAR FOR JUL?

(venstreklikk linker)

Verdens Autismedag

I desember 2007 undertegnet FNs generalforsamling resolusjon A/RES/62/139 som fastsetter 2. april fra og med 2008 som FNs internasjonale autismedag.
FN oppmuntrer i resolusjonen medlemslandene til å heve den offentlige bevisstheten omkring barn med autisme og deres familier, og uttrykker dyp bekymring over den høye forekomsten av autisme i alle deler av verden. Resolusjonen gjør oppmerksom på at autisme er en livslang tilstand og understreker at tidlig diagnostering og tilpasset intervensjon er avgjørende for at mennesker med autisme skal kunne få oppfylt sine rettigheter til støtte til aktiv deltakelse i samfunnet.
 

Fakta

• Autisme er en livsvarig og alvorlig utviklingsforstyrrelse, og det er den utviklingshemningen som øker mest i verden.
• Til sammen vil det være flere barn som kommer til å få en autisme diagnose i dette året enn det vil være barn som får diagnosene diabetes, kreft og AIDS til sammen.
• Autisme berører så mange som 1 av 110 barn og 1 av 70 gutter.
• Det finnes ingen medisinsk metode for å påvise autisme. Det finnes ingen medisinsk behandling for autisme, men tidlig diagnostisering og tilpasset intervensjon fører til bedre mestring av eget liv for mennesker med Autisme.
• Autisme finnes i alle land, uavhengig av nasjonalitet, etnisk bakgrunn og sosial status.

Å være autist
…gjør det veldig vanskelig for meg å forstå verden.
Jeg ser ikke og forstår ikke hvordan hendelser i dagliglivet henger i sammen.
Det som virker enkelt for deg kan være veldig vanskelig for meg.
Jeg kan høre, se, føle og smake, men jeg kan ikke tolke og forstå disse sanseinntrykkene slik du gjør. Derfor føler jeg, hører, lukter og ser jeg ting annerledes enn deg.
Hvis jeg forstår hva du sier
har jeg en tendens til å ta det du sier

Derfor liker jeg ikke at du småprater med meg.
Det er veldig slitsomt.
Fordi det er så mye som er slitsomt for meg kan det hende du synes jeg oppfører meg rart.
Jeg kan nemlig ha en del tvangshandlinger. For eksempel kan jeg synge høyt, si bestemte rim og regler som jeg finner på selv, plukke negler eller rugge frem og tilbake.
Jeg gjør dette fordi det er min måte å takle det stresset jeg opplever når jeg ikke klarer å oppholde meg i din verden.

Disiplin vil ikke kurere min autisme.

Jeg er ikke ødelagt, defekt eller syk. Derfor trenger du ikke prøve å fikse meg.

Du kan heller lære deg mer om hvordan det er å leve med autisme.
Du kan akseptere meg og så kan du prøve å forstå meg.
Hvis du gjør det vil det bli bedre for både deg og meg når vi møtes.

Les mer:

Å få et funksjonshemmet barn

Autisme og persepsjon

Pc’n min krangler med meg. Nå har jeg vaska den med spesial sjampo og da fikk jeg vasket ut ikke mindre en i overkant av sytten tusen feil?! Jeg kan ikke merke de helt store forandringene, men jeg får jo i alle fall skrevet litt på bloggen min uten at maskinen klikker og henger seg fast for annethvert tastetrykk, og det er jo et fremskritt bare det. Den lever fortsatt, så vidt. Det er skikkelig kjipt, siden pc’n omtrent er den eneste kontakten jeg har til verden utenfor…(er det en verden utenfor?)

I tillegg til disse dataproblemene har jeg havnet i et surt hav av selvmedlidenhet og kjedsomhet og jeg jobber intensts for å holde hodet over vannet. Mannen er tilbake i full jobb etter endt permisjon. Det betyr at han drar før unga har stått opp om morran og kommer hjem etter at de har lagt seg om kvelden, og etter å ha vært to voksne på post i 29 uker ble jeg slått i tryne med full styrke, enda jeg var forberedt, da hverdagen slo inn ytterdøra mi med en gedigen murstein. Jeg føler meg fanget i mitt eget hjem og jeg er fryktelig rastløst. Jeg kjenner at jeg må på en skikkelig tur snart, for jeg klør! -inne i meg!
I tillegg så har bikkja begynt å kaste på ulla, det er hår overalt og den har blitt tvangsflyttet ut i gangen. Når det er slik fatt med alt da veit jeg at til tross for vedvarende kulde og flere meter høye brøytekanter så er våren i anmarsj. Jeg håper bare at jeg holder ut ventetiden uten å miste forstanden helt i mellomtiden.

Ting går seg vel til etterhvert?