Dette er bestefar (t.v).  Egentlig er det morfar, men jeg kalte han alltid for bestefar.  Bestefar var veldig pen synes jeg.  Bestefar var gift med mormor. Man skulle vel tro at siden morfar var bestefar så ville mormor vært bestemor men slik var det ikke. Morfar kalte vi alltid bestefar mens hun som da skulle vært bestemor kalte vi alltid for mormor.  Hvordan det hadde seg at det blei slik vi sa, det veit jeg ikke.

Dette er mormor (t.h). Mormor var 8 år eldre enn bestefar og de var gift med hverandre hele livet. Bestefar var skogsmann og jegermann, og mormor jobbet alle sine yrkesaktive år bla på en militær flyplass.  Bestefar pleide å ta meg med på tur i skogen.  Det var kjempestas.  Jeg kan vagt huske historiene mormor fortalte fra krigen, flyplassen, om tyskerne, hvordan de lurte dem o.l.  Alt hun fortlate meg om livet sitt, fra hun var småjente, alt de holdt på med i disse årene og helt frem til historiene fra når min egen mamma var liten pike. Jeg husker alle de fine albumene med bilder som mormor hadde fra de årene og jeg kunne ønske jeg hadde de nå.  Jeg veit ikke hvor de er blitt av. Jeg angrer på at jeg ikke hørte bedre etter den gangen, for nå husker jeg ikke historiene som hun fortalte meg da jeg var liten. Og når jeg ble ungdom og voksen så tok jeg meg ikke tid til å spørre etter de på nytt. Nå er det for sent. Mormor og bestefar er døde begge to. De døde for mange år siden. Begge fikk oppleve å være oldeforeldre.

Sammen fikk de to nusselige barn.

Mammaen min og onkelen min.

Mamma ble født på femtitallet. Mormor var 44 år da hun fødte sin lille pike. Onkel ble født tidlig i mars 1946, så da veit vi jo alle hvordan min bestfar og mormor feira at krigen var slutt

Jeg har begynte å snuse i slekta. Jeg har alltid tenkt mye på forfedrene mine. Tenkt på hva slags liv de har levd. Alt de har elsket, alt de har slitt, alt de har moret seg, kost seg, sørget og grått. Det er spennende å rote i gamle papirer. Noen veit jeg mye om, andre nesten ingenting. Farfar sin slekt, på farssiden, kan jeg f. eks spore 7 generasjoner til bake i tid ved et eneste klikk, mens noen av de andre sidene i den nærmeste familie er det mer kronglete å finne fram til. Farmor f. eks, finner jeg ingenting om i de offentlige norske arkivene. Heldigvis er det flere enn meg som har rotet i røttene oppigjennom årene, og jeg venter i spenning på å få kloa i den informasjonen, for de sier at farmor sin slekt er ganske spennende med aner langt tilbake til, blant annet, Det Svenske Kongehuset.  Skal jeg tro farfar så slekter hun, farmor altså, på den russiske tsaren også, men det er en heeelt annen historie!

Jeg veit ikke helt om jeg skal le eller gråte over å tenke på at jeg kanskje er i slekt med denne karen:

Familielikheten er jo avslørende, og slående om jeg så skal måtte si det selv…

NOK OM DET!

Slektsforskning er spennende. Historie er spennende. Gener er spennende, og jeg tror som kjent at ALT ligger i genene. Og her for noen uker siden fant jeg ut noe om en av mine oldeforeldre som jeg ikke visste fra før og som jo for meg forklarer en liten del i den store sammenhengen!

Dette er fra en gammel kirkebok. Jeg veit det ikke synes så godt, men det står da i alle fall at pappaen til min bestefar var gartner.

Veit du hva du er laga av?

Skal vedde for at om vi går langt nok tilbake i tid  så er jeg i slekt med

DEG!