Etter å ha vært borte fra bloggen siden før forrige helg eller deromkring grunnet et lengere opphold på stranda mi, som man kan se bilde og film av om man scroller litt nedover i postene mine, fikk jeg skikkelig blogg-angst og et snev av dårlig samvittighet da jeg kom til å tenke på alle de som daglig forgjeves sitter der ute å venter på sin daglige dose med meg

 Jeg fant derfor ut, etter å ha zummet meg i et par tre dager at det jo sikkert fantes en mulighet her hvor jeg befinner meg nå til å få kontakt med min verden der oppe i nettskyen. Vi lever jo tross alt i 2010. Så derfor, etter en kortere undersøkelse av området, fant jeg et multimediarom. TA-DA!

Jeg har gyldig fravær, så dere kan like godt slutte å være snurt over manglende svar og diverse  først som sist.  Skallepær og jeg ligger nemlig på et sykehus, 30 mil og noe fra hjemme, og det ser ut som om vi må bli her noen dager til

Han får antibiotika intravenøst,samt væske og næring. Han er på bedringens vei men fortsatt redusert. Alt blir bra til slutt. Helt sikkert.

Sånn bortsett fra at det er “ille tråki” at Skallepær skulle bli så syk så fort og så alvorlig så er det skikkelig kjipt å være borte fra pluggen og de andre hjemme også. Men aller værst er det at jeg hadde pakket med meg klær for kun 3 dager og ikke en ukes tur…og å være ei overvektig og lettere inkontinet dame på noen og tredve når truselageret er tomt…. – DET SUGER!

God bedring til Skallepær og meg selv og jeg håper vi kommer oss hjem fortere enn svint (hvor fort er det?)
Ingen bilder nå.

Jeg kommer tilbake til denne verden når jeg er hjemme igjen.

Hasta La Vista!

I dag har jeg vært hos legen.
Noe av det verste jeg gjør er å gå til legen.
Jeg unngår kontakt med legen i det lengste og om jeg ha en timeavtale gruer jeg meg i flere dager før jeg skal dit.
Jeg er nemlig redd for basilusker.
Basilusker er en fellesbetegnelse på bakterier, virus og andre levende ting som kan finne på å bosette seg i og på kroppen og som kan forårsake potensielt livstruende skader og infeksjoner.
Ved hjelp av gradvis eksponering for det jeg er mest redd for og kognitiv egentrening har jeg utviklet et par strategier for å klare å leve med bakterie fobien min.
Terskelen for å kontakte helsevesenet har som en direkte følge av disse strategiene blitt veldig høy og jeg overskrider stadig grensen for hva som er helsemessig forsvarslig for mitt eget beste. Faktisk så var jeg døden nær for et par år tilbake pga en infeksjon som legen med letthet kunne behandelet med en enkel antibiotikakur om jeg bare hadde tatt kontakt. Istedenfor gikk jeg gjennom et smertefult og intents sykeleie.
Strategiene jeg har utviklet er med andre ord både lite hensiktsmessig og de koster meg mye, ikke i kroner og ører, men i fysiske og psykiske belastninger på mitt skjøre legeme.
Strategi I: IGNORERING
Jeg har en stygg tendens til å bagatellisere feil, mangler og skader på eget legeme.  Tanken på basilusk terror er for meg overveldendes, men jeg prøver å ignorere tankene mine da jeg innerst inne veit at det sjeldent er så ille som jeg innbiller meg, derav overbagatelliseringen.

Mens jeg utøver strategi I setter jeg samtidig inn strategi II

Strategi II: ANSVARSFRASKRIVELSE
Jeg har det med å drøye med å ta legebesøket så lenge at eksempelvis en i utgangspunktet liten infeksjon får god tid til å utvikle seg til alvorlige tilstander med en rekke uønskede tilleggskomplikasjoner. Jeg synes ofte det er flaut å kontakte lege, og ofte tenker jeg at noen andre godt kan ringe til legen på mine vegne. Så jeg venter med håp om at enten det skal gå over, eller at noen andre skal fortelle meg at :”nå, NÅ må du gå til legen”

Strategi I og strategi II er som olje og vann.  I en evighetskarusell som spinner rundt og rundt og rundt.

Basilusk trusselen plager meg mye i dagliglivet, men det er det helst bare jeg som merker noe til. Blant annet så gjør den at jeg har problemer med å ta på gjenstander som andre har tatt på i det offentlige rom. Jeg nevner i fleng; dørhåndtak, bankterminaler, matvarer i butikken, penger, handlevogner, vannkraner, stoler, rekkverk o.l.
Jeg takker sjeldent ja til en middagsinvitasjon, da det å spise mat som andre har både tatt på og laget er bortimot uoverkommelig. Jeg vil nødig fornærme verten ved å sitte å pirke i maten.
Noen ganger havner jeg i situasjoner hvor jeg blir tvunget til å håndhilse på andre mennesker. Det er tøft, og jeg tror det merkes at smilet mitt ikke kommer fra hjertet akkurat da.
Offentlige toaletter benyttes kun i ekstreme krise situasjoner, og da kun om det er desinfeksjons væske tilgjengelig som jeg kan vaske toalettet, samtlige kraner og dørhåndtaket med. Da gjør jeg heller mitt fornødende i en grøftekant.
Å måtte stå i kø blånt hostende, harkende og kløende mennesker er som tortur å regne for ikke snakke om det å sitte på bussen, toget, trikken eller på legens venterom..
-slik jeg har gjort i dag.

Fantasien min går fullstendig amok når jeg tenker på hva alt disse basiluskene kan forårsake av sykdom og elendighet.

Det som er litt pussig oppi alt dette er at jeg er ikke spesiellt renslig av meg. Jeg lider ikke av støv på hjernen og vaskehysteri.

Jeg skjønner ikke hvordan det henger i sammen.

Merkelige greier.

Det er nok lenge til jeg skal til legen igjen.

Maggot Debridement Therapy.
Dette er så motbydelig og kvalmt og jeg brekker meg bare ved tanken. Noe så utrolig ekkelt! Jeg kan kjenne at de kravler rundt på meg mens de slafser og spiser av kroppen min. Dette er gammelt nytt, og jeg hadde faktisk klart å fortrenge det, men takket være denne artikkelen i VG i dag, ble jeg igjen minnet på det. TUSEN TAKK VG! Larveterapi brukes altså til å rense sår og det er effektivt mot veldig mange bakterier, også gule stafylokokker og det gir få bivirkninger. Larvene som brukes er desinfiserte fluelarver, og de spiser dødt vev, dreper bakterier og fremmer sårheling. Larvene har altså en antibakteriell virkning og stimulerer såret til å gro. Dette er jo helt fantastisk, særlig når man veit at det er et økende problem med multiresistente bakterier. Jeg hadde nok også takket ja til dette tilbudet om det hadde vært abslolutt nødvendig, men jeg er svært svært usikker på mitt eget psykiske velværet etter et samboreskap med disse skapningene. Bare tanken på det får det til å vrenge seg. Mulig det er få fysiske bivirkninger med denne behandlingen, men hva med de psykiske? Jeg har lest intrevjuer med mennesker som har fått larveterapi, og noen av dem sier at de har mareritt om dette i flere år etterpå.
Hadde du gladelig latt disse krypene kravle rundt i kjøttsåret ditt?