Før helgen var jeg på et seminar om autisme med bla Svenny Kopp.
Når jeg reiser på seminar, som det slumper at jeg gjør, så må jeg som oftest forlate min komfortsone, hvilket stort sett begrenser seg til huset mitt og omegn, og reise til Oslo.
Å sende meg til Oslo uten ledsager er ikke bare bare og jeg føler derfor ikke på noen som helst måte at jeg nå overdriver når jeg sier at det er med nød og neppe at jeg kan sitte her i dag og fortelle om det hele.
Seminaret startet klokken ti og det var registrerning fra klokka halv ti. For å ha god tid…tok jeg derfor 0820 bussen fra her jeg bor og hadde etter egne beregninger akkurat passelig med tid for å nå fram i tide.
Innerst inne så visste jeg imidlertid selvfølgelig at det ikke kom til å gå som planlagt ettersom skjemaet mitt hadde alvorlige feil og mangler.
Jeg hadde f. eks ikke tatt høyde for følgende:
1. Jeg er alltid ute i siste liten uansett hvor god tid jeg i utgangspunktet har hatt
2. At sansen som de fleste har for sted og retning er totalt fraværende hos meg
3. Andre uforutsette og forsinkende hendelser utenfor min kontroll
Det gikk overraskende bra på hjemmefronten den morgenen, ingen skjær i sjøen og jeg hadde for en gangs skyld god tid til å nå bussen ved bruk av vanlig gangart. Jeg var til og med på holdeplassen hele fem minutter før forventet avgang. Bussen derimot var ti minutter for sein. Den ene gangen jeg klarer å rekke bussen, uten å måtte slenge meg heseblesende på i fart, så er den sein!
Til tross for at bussen var sein så hadde jeg fortsatt tid nok til å nå seminaret i tide. Estimert ankomst tid til hovedstaden var 0930. Påtatt optimistisk som jeg er, og med ca. 5 min reisetid med t-banen fra jernbanen til Helsfyr tenkte jeg at dette helt sikkert ville gå smertefritt.
Vel fremme i Oslo hopper jeg av bussen på terminalen og legger i vei i den retningen jeg følte at t-banen kanskje var. Etter å forgjeves ha virra rundt som ei huggeren høne på Oslo S i en ti minutters tid måtte jeg til slutt krype til korset og spørre en blant de innfødte hvor t-banen egentlig var. Da jeg etter disse anvisningene endelig fant T-banen så følte jeg at det var høvelig å kjøpe seg en billett. Denne måtte kjøpes fra en billettmaskin. Jeg stod der og trykka og trykka og trykka, alt blei feil og ingenting virka og da jeg endelig kom så langt som til at jeg fikk lov til å betale så ville maskinen ikke ha penga mine. Verken mynt eller kort. Jeg forsøkte både med list, makt, trusler og vold men ingenting nyttet og jeg måtte begynne på en ny trykkerunde. Det er i slike øyeblikk jeg som oftest blir så flau at jeg kan risikere å begynne å grine i all offentlighet for så siden å dø av skam. Til slutt så måtte jeg spørre en NEGER om hjelp, og vips så fikk jeg billett på et blunk.
Jeg satte deretter ned rulletrappene i hui og hast før jeg fortsatte litt mer nølende inn på selve t-bane perrongen …Hvilken vogn skulle jeg hoppe på? Tenk om jeg gikk på feil, og havnet på et skummelt sted, Grønland f. eks, og tenk om jeg kom til å gå meg helt bort og ikke finne veien hjem igjen? Jeg stod og studerte t-bane kartet i minst ti minutter før jeg skjønte at jeg i grunn kunne ha hoppet på samtlige vogner som tøffa inn på perrongen og at alle hadde tatt meg dit jeg skulle. Når jeg da endelig skjønte dette samlet jeg mot og hoppet, litt sånn bondsk følte jeg, inn på neste vogn som kom.
Turen med t-banen tok bare noen få minutter, og da jeg over all forventning klarte å hoppe av på RIKTIG sted, etter å ha sitti å grua meg hele turen og tenkt på alt som kunne skje dersom jeg f. eks ikke skjønte hvordan jeg skulle lukke opp døren osv osv, så hadde jeg bare 4 minutter igjen til å komme meg fra t-banen, og til der hvor seminaret var i tide!
Jeg kunne se hotellet kun et steinkast unna da jeg kom opp i dagslyset, men det var jo folk og veier og biler og gjerder og Gud veit hva overalt så det gikk liksom ikke å ta ‘straka vegen’, som vi sier her hvor jeg kommer fra. Til slutt så måtte jeg spørre en TAXI sjåfør om hjelp, og etter å ha fulgt hans anvisninger, som jeg mistenker passet best for en bil og ikke for en fotgjenger, så kom jeg da omsider frem. Selvfølgelig for seint, ikke så veldig, 9-10 minutter eller så, men det var nok til at en FULLSATT SAL fikk SE PÅ MEG mens jeg måtte gå hele den lange trappegangen ned til aller første benk hvor jeg satte meg, så pent jeg bare kunne, ned.
Etter ca 1 minutt med intens romstering i veska mi oppdaget jeg at jeg hadde glemt kulepenn, så da måtte jeg gå hele den lange trappegangen opp igjen for å hente meg en fra en kurv som lå der på toppen, også måtte jeg ned igjen… Jeg var svett, høy på adrenalin og veldig veldig flau…
Man skulle kanskje tro at min dramatiske reise sluttet her, men DENNE HISTORIEN ER ENDA LENGER for jeg skulle faktisk hjem igjen også…
At returen skulle by på problemer kommer kanskje overraskende på enkelte i og med at jeg nettopp hadde gjort turen. Men så enkelt er det ikke med meg. For når man skal ta returen så blir alt nemlig speilvendt sammenlignet med turen, og det betyr total FORRVIRRING!
Jeg fant kjapt fram til t-banen, og siden jeg fortsatt hadde en billett i lomma fra tidligere på dagen, som jeg ikke helt hadde skjønt hvordan jeg skulle validere, ga jeg rett og slett FAEN i å kjøpe meg en ny billett. Jeg sneik meg som en skikkelig storbydame kjapt og effektivt inn på den første vognen som tøffet inn, og jeg følte meg i noen sekunder riktig så verdensvant, men underveis begynte jeg å se for meg alt som kunne skje av pinlige hendelser dersom det f. eks ble en billettkontroll og jeg ble tatt for sniking. Jeg satt jo faktisk der med en ugyldig uvalidert billett… Da vi endelig kom til jernbanen hoppet jeg derfor lettet men med någet høy puls av vognen og satte kursen mot der jeg trodde at bussen kanskje var.
Med episoden ved billettmaskinen tidligere på dagen friskt i minnet ønsket jeg ikke å fremstå som bygdetulling på tur i byn for Gud og hvermann en gang til. Jeg tok derfor en helomvending fra opprinnelig kurs, da jeg plutselig underveis i tankerekka bestemte meg for å følge flokken opp til dagslyset i stedet for min egen vei. En fatal feil fra min side og jeg havnet selvfølgelig på et ukjent sted. Jeg prøvde å orientere meg for å finne ut hvor jeg var og hvilken retning jeg skulle ta og etter litt knoting klarte jeg faktisk å finne tilbake til bussterminalen, men siden jeg nå da kom inn på denne feil vei…baklengs og speilvendt, så skjønte jeg ikke helt opplegget. Perrongene var f. eks på min venstre side mot normalt høyre. Full av angst og med gråten i halsen ringte jeg Mannen og klaget min nød. Underveis i telefonsamtalen forsøkte jeg forgjeves, ved hjelp av tankeoverføring, på å overtale Mannen til å skaffe barnevakt til ungene så han kunne komme å hente meg snarest, mens jeg holdt på med det, tankeoverføringen, samtidig som jeg pratet med han om hvor forvirret jeg var, snudde jeg meg rundt meg selv og vips så var alle perrongene tilbake på riktig side. Jeg fant bussen min og pulsen sank fra 210 til 80.
Jeg kjøpte meg en avis, cola samt sjokolade og gikk på bussen. Jeg hadde til og med gyldig billett. Jeg fant meg en passelig plass, hengte opp jakken min og satte meg i setet nærmest midtgangen mens vesken min fikk vindusplass. Jeg gjemte meg bak avisen og lot som om jeg leste innholdet i dyp konsentrasjon samtidig som jeg prøvde å se skikkelig ufordragelig og grinete ut. For å forsterke effekten slapp jeg også en skikkelig fjert. Hensikten var å få sitte i setene alene og teknikken virket. For bussen var full og jeg fikk sitte alene hele veien hjem. Deilig. En time senere var jeg hjemme. Gjensynsgleden var stor, ja Skallepær tok til og med en gledesdans i det jeg gjorde entré.
I hele helgen, samt store deler av mandagen, slet jeg med traumene etter fredagens Oslo tur og jeg gruer meg allerede til neste gang jeg skal innover.
Jeg lurer på hvilken diagnose jeg hadde fått om jeg hadde blitt utredet?
Hør Svenny Kopp snakke om jenter med autsimespekterdiagnoser på Sveriges radio HER!
Jeg skal lage et sammendrag fra seminaret senere og legge ut på autisme sidene mine her på bloggen.
Skallepær er ikke noen lite baby lenger. Og jeg må si at det igrunn er litt godt at han endelig kvalifiserer til tittelen Smårolling. Ikke er han Skalla lenger heller, han har t.o.m vært hos frisøren og klippet seg, det var i sommer, og da så han omtrentlig slik ut som på bildet øverst til venstre etterpå, sett bakfra vel og merke. Forfra var han selvfølgelig en skikkelig kjekkas.
Et svært gapende sår midt i det fine grønne skogen min!
