Det er en av de styggeste fargene jeg veit om i hele verden!

Allikevel så har jeg da hatt denne, for meg, kvalmende fargen, på bloggen min nesten helt siden jeg begynte å blogge.

Blant 7 millioner temaer og velge mellom så finner jeg NULL andre temaer som jeg kunne tenke meg å bruke.

Det er nesten helt sant.  Jeg har funnet noen som nesten når opp til samme stjernestatus som det temaet jeg har nå, men da passer ikke bildene mine inn eller så er det noen annet smårusk som ikke er akkurat slik jeg ønsker det. En skulle kanskje tro at det bare er å forandre fargen sånn i en fei, men det er det da altså ikke. Hadde det vært det så hadde jeg vel neppe hatt denne, for meg, stygge fargen over så lang tid, hadde jeg vel? Neida, det er ikke så lett, for skal jeg først forandre fargene så må jeg først laste ned alle bildene, …f,eks øverste del av bakgrunnen min er et bilde, egentlig så er det flere bilder som ligger oppå, rundt og ved siden av hverandre på en måte.  Så må jeg ha et program på PC’n min som jeg kan bruke til å forandre fargen på bildene, og det har jeg ikke, eller dvs jeg har det da, men jeg skjønner ikke helt hvordan det virker, og ikke har jeg tid til å sitte å knote med det heller. Skallepær er tross alt 2 år snart, ikke 2 mnd lenger! Han har oppdaget at det er andre ting å finne på i dette livet enn å sove nemlig!

Og så, om jeg klarer og manipulere alle bildene slik at de til slutt får de fargene som jeg vil ha, så må jeg laste de opp på nett igjen, og legge alle på riktig plass i riktig mappe. ALT dette kan jeg selvfølgelig ikke gjøre i kontrollpanelet til wordpress, nei da må jeg inn å rote rundt i hundrevis av forskjellige filer og mapper som ligger et eller annet sted i selveste sjefskontrollpanelet til der bloggen min ligger på hotell!

Jeg RIVER av meg håret!

Jeg har faktisk funnet et tema som jeg har litt lyst til å bruke, men jeg må forandre på det littganske mye. Problemet mitt et at jeg må gjøre alle forandringene i all offentlighet så ALLE kan se. Jeg som liker best å gjøre ting i hemmelighet, for så å gjøre en storslagen entré
Det er jo flaut å sitte å knote i all offentlighet skal vite!

Alt er lett når man kan det, men jeg kan ikke dette derfor er det vanskelig!

Og jeg veit ærlig talt ikke om jeg gidder.
Jeg får vel bare sitte her med den burgunderrøde fargen min vel

Bloggen vil derfor være indisponert på ubestemt tid.

Vennligst ignorer skiftende temaer, grelle farger, rot og andre uforutsette problemer som måtte finne på å dukke opp på disse sidene under denne tiden.

Rot gjerne rundt, eller kom tilbake på et senere tidspunkt.

Takk for oppmerksomheten!

Modemet mitt gikk i stykker.

På lørdag morgen!

Snakk om krise!

Særlig sidenHÅKON insinuerte i kommentarfeltet på bloggen min at jeg har løyet om min intellektuelle kapasitet…

Det var i alle fall slik jeg valgte å tolke kommentaren hans.  PÅ den måten fikk jeg noe å blogge om også i min ellers så tomme og intetsigende hverdag…..

Jeg kunne jo f.eks blogget om at jeg VANT en premie hos GALE LENE, og at hun, Håkon og jeg feiret det hele med et stykke kiwi kake…men det virket mer spennende å ta tak i den der kommentaren.  Den om at jeg JUGER.  Jeg er veldig glad for at jeg vant altså, for det er nemlig første gang jeg har vunnet noe som helst i blogg verdenen.

Så det er vel på sin plass å si

TUSEN TAKK LENE

Så tilbake til denne kommentaren.  Jeg følte en enorm trang til å komme med et treffende og snedig  svar som satte jyplingen godt på plass.  På plass på en slik måte at han hadde blitt så voldsomt fascinert av mitt skarpsinn at han ville begynt å like meg , beundre meg, og respektere meg enda mer enn hva han allerede gjør fra før

Men det svaret uteblir.

I fem dager har jeg vært uten nett, om vi ser stort på det, og i like mange dager har jeg grublet på dette livsavgjørende svaret som jeg skulle gi, til HÅKON!  Nå har jeg forgjeves forsøkt etter beste evne å formulere det ene passende svaret etter det andre, men det er liksom ingen av dem som klinger helt riktig.  De treffer ikke helt slik jeg vil.  De mangler den ekstra lille snerten.

Det er som om jeg har mistet evnen til produktiv tankegang.  Som om min evne til å forstå skriftlig informasjon for å fatte velfunderte konklusjoner og velklingende svar er blitt satt ut av drift etter disse traumatiske fem dagene uten tilgang på nett.

Alle de som har lest bloggen min en stund, avslørte jo relativt tidlig mine manglende rettskrivningsferdigheter. Min lille brist i ordforståelse og de store hullene jeg har i den grunnleggende gramatikken…HERREG*D, jeg kan jo ikke engang forskjell på og  å  å…men de mente alle at jeg allikevel var både

Bra, levende, livfull, begavet, et lyst hode, evnerik, fornuftig, forstandig, gløgg, ikke født i går, intellektuell, intelligent, klartenkt, klok, kløktig, lur, oppfinnsom, oppvakt, skarpsindig, og smart.

VELDIG SMART!

Jeg, kan jo ikke lastes for at denne superlativsenheten av blogglesere uniont gikk hen og geniforkarte meg og at enkelte nye lesere heiv seg på og ukritisk la seg på den samme linja?  Langt mindre kan vel noen klandre meg, en forsømt, oversett, glemt, grå og støvete gammel husmor, for at jeg tok disse komplimentene til meg og til slutt kanskje gjorde dem til mine egne utsagn om meg selv?

Så kan det hende da, at jeg i en og annen kommentar har sagt at jeg er litt smartere enn gjennomsnittet.  At jeg har forsøkt å fremstå som noe som ikke helt stemmer overens med virkeligheten, og at jeg av og til ikke alltid har fortalt sannheten akkurat slik den er.  Kanskje jeg til og med juger litt, men jeg er rimelig sikker på at jeg ALDRI noen sinne har sagt om meg selv at jeg er et oppegående menneske!  Det er det alle dere andre som har gjort!

Jeg mistet litt tråden her, og husker ikke om jeg hadde et moralsk poeng eller en konklusjon som jeg ønsket å komme fram til sånn helt til slutt.  Men hva annet kan man forvente av en sånn som meg…

Håkon på sin side har sikkert glemt hele greia, kommentaren sin og alt sammen og blogget seg videre på bloggen sin, uvitende om mine fem dager i skjærsilden.  Selv gnagde han i flere uker før han kom på hva han skulle svare på min kommentar…den hvor jeg kom i skade for å si i et anfall av sjausi og misunnelse at “KUNGEN SUGER” (dvs ELVIS)… alt han kom opp med, i korte trekk, (slik jeg tolket det med min kvinnehjerne) var :” DU ER DUM”

Jeg har ikke noe mer å si enn at The King is Still Alive! -og det er jeg også! (enn så lenge)

P.s Håkon…ingen er fine med gule tenner og hengepupp…ikke utenpå, og alle veit jo at det er skallet som teller!

Men tusen takk for at du er så søt

Fortsett slik og du vil komme langt i dette livet.

VELDIG LANGT!

(Klikk HER for å komme til Bøttas blogg.)

…at jeg ikke har fått gratulert tidligere.  Det er tross alt 4 dager siden i dag!  Jeg har vært indisponert og hadde av den grunn ikke muligheten før nå til å rulle ut den røde løperen, sette på litt hornmusikk HER, linke både hit og dit ,så dere kan lese om begivenheten, og

GRATULERE

Bøtta så uendelig mye med seieren, og tittelen Årets Blogg for andre året på rad!

Gratulerer Bøtta!

Og gratulerer til alle de andre vinnerene!

Årets prisvinnere:
Årets hetero: VIF-klanen
Årets tv-serie: «Norge i rødt, hvitt og skrått»
Årets utested: «So» i Oslo
Årets norske artist: Ingrid Bjørnov
Årets blogg: Dagens Valium
Årets homohit: Robyns «Dancing On My Own»
Årets «Faghag»: Elsa Lystad
Årets Stå På Videre-pris: NRK
Hederspris: Nettstedet Gaysir

Å! Glemte jeg å si at alle linker MÅ venstre klikkes?

Alle linker MÅ venstre klikkes!

Denne kom fra en kjenning over fjorden (atlanter fjorden), og av den grunn betyr den ekstra mye for meg…

Den gangen blei jeg bla kalt for ei feit ku, jævla bitch samt at jeg var fylt med okse bæsj…

Jeg var egentlig litt redd for å få lignende kommentarer igjen, men med tre lesere på det meste så var vel ikke faren overhengende stor. Heldigvis synes ALLE som har kommentert så langt at DO IT stuntet bare var kult , og det er jo gøy, tror jeg?

Slikt varmer i alle fall et gammelt husmorhjerte

Dette bilde ble knipset av guttene og meg i stallen i dag. Og i den forbindelsen tenkte jeg det passet å si at jeg slettes ikke er ei feit ku, men at jeg heller er mer som ei gammal mærr da jeg nå er like stor større enn en gjennomsnittlig hest. Så de som engang så fint kalte meg for “Heidi, den mærra” hadde i grunn rett i sine betraktninger. Men at jeg er fylt med oksebæsj, selv om jeg inne i mellom kan være full av både det ene og det andre, og til tider kan se litt oppblåst ut, det er vel kanskje å overdrive litt. Ei heller synes jeg at jeg kvalifiserer til tittelen ræva mor, da jeg bestemt mener, og det uten å skryte eller legge fingrene imellom, at jeg er på høyde med de beste! Kanskje t.o.m høyere.

Jeg er 175.

Jeg synes uansett at det å vise fram en kropp på ingen måte kan måle seg med DETTE fravær av anstendighet, respekt og manglende sunn fornuft i sin omgang med barn, om man absolutt skal vurdere hvorvidt en person kvalifiserer til tittelen god eller dårlig mor…  At noen har et så forkvaklet syn på kroppen og at de av den grunn automatisk kobler den opp mot sex så fort noen står i trusa så har man et problem mener jeg…

Vel, de som leste posten min i går fikk sikkert ikke med seg DENNE linken, siden jeg glemte å legge den på i går, (den ligger der nå) så da kan den jo tittes på i dag. GJØR DET!

Deretter kan man jo spørre seg selv om bilder av mammaer med bilringer som står i bare trusa på nett så alle kan se virkelig er så frigjørende og nyskapende, eller usmakelig, vulgært og uakseptabelt som enkelte skal ha det til? Er det?

Norge er et lite land.

Resten av verden er kanskje mye større enn noen egentlig tror?

]]> http://www.frustrerteheidi.com/2010/09/horses-ass/feed/ 16 http://www.frustrerteheidi.com/2010/05/en-liten-luring/ http://www.frustrerteheidi.com/2010/05/en-liten-luring/#comments Fri, 07 May 2010 21:23:24 +0000 Frustrerte Heidi http://www.frustrerteheidi.com/?p=4918 Det er litt travelt om dagen, siden jeg driver og slanker meg og sånn, dessuten er jeg litt lei av bloggingen akkurat nå i kveld. Men jeg sitter her lell da og surrer i min egen lille bloggverden siden jeg ikke har noe annet nyttig å fordrive tiden min med.

Jeg er for det meste opptatt av meg selv og  jeg er jo ikke akkurat den som leser flest blogger, og de stakkarene jeg leser fast har nok begynt å bli dritt lei både meg og kommenteringen min for lenge siden.  Like før de ber meg om å finne meg noen andre blogger å kommentere på tenker jeg.

Siden jeg  konsekvent bryter bloggregel numero uno..‘kommenter og bli tilbakekommentert’, og nummer to, ‘spre din url’  får jeg jo ikke lesere i horder på bloggen min heller.  Når jeg tenker meg om så bryter jeg vel i grunn de fleste bloggreglene som finnes, og jeg innrømmer glatt, og helt ærlig, at jeg i grunn synes det er bittelitt kjipt at det er så mange som går glipp av den fantastiske bloggen min, særlig nå som jeg har fått ny header og alt mulig. Jeg synes nesten litt synd på dem, men det er klart, (om enn litt usikkert)…som mora mi alltid sa til meg:…”det man ikke veit har man ikke vondt av heller!”

I grunn så liker jeg det sånn som det er. Innimellom slumper det inn med en ny leser som finner fram til meg sånn helt på egenhånd og det synes jeg er helt ok. Word! (eller hva dem kule sier) Det er bare det at av og til så føler jeg liksom bloggpresset som sier at det er så innmari om å gjøre å ha tusenvis av lesere og hundrevis av kommentarer på bloggen…ellers er man liksom ikke ‘kewl’ nok. HA!  Jeg trenger ikke den bekreftelsen, jeg veit jeg er kul jeg. Har alltid vert det òg.

Reinspikka løgn fra ende til annen! (hva betyr det egentlig?) Selvfølgelig trenger jeg bekreftelse! Herlighet! Jeg har tross alt, i likhet med resten av bloggfolket, et enormt behov for oppmerksomhet i tillegg til sterke narsistiske sider ved min personlighet.  Det er bare det at jeg er liksom ikke typen som liker å stikke meg frem. Jeg er født uten albuer, i allefall så er de ganske butte.

En selvmotsigelse å være en beskjeden og sjenert blogger sier du? Ok, så er det fordi jeg er fattig da!  Jeg er ikke flau for å si det jeg!  Det er vel ingen hemmelighet at jeg ikke eier skam!  Kast et blikk på headeren min så er vel det bevist? Jeg har nemlig ikke råd til å shoute postene mine til 5 kr, 20 kr eller hva det koster å legge shouten ut på blogglisten. Dessuten synes jeg det er juks og fanteri hele greia, og dêt liker jeg ikke! Når jeg blogger på eget domene så blir jeg jo ikke promotert på noen som helst måte heller slik som man f.eks blir på blogg.no.   Ja, om man ser bort i fra en håndfull barmhjertige bloggere som har tatt meg under vingen sin og linket til meg fra bloggen sin
Selv om reklamen nødvendigvis ikke gir meg flere lesere så gjør den meg varm i sjela.  Dêt får meg til å føle meg bekreftet og ikke minst ELSKET.

Hadde jeg blogget på blogg.no hadde jeg hatt flere hundre lesere…FAKTA!  Jeg har nemlig blogget der før.  Da hadde jeg over 600 lesere på det meste, og da hadde jeg akkurat begynt å blogge. Tenk det!   Hadde jeg fortsatt å blogge på blogg.no er jeg helt sikker på at jeg hadde fått mer enn 15 minutter i bloggrampelyset.  Stakkarene der inne skjønner jo ikke at det finnes en hel stor bloggverden utenfor, og jeg er eiesyk, derfor blogger jeg her for meg selv og jeg driter egentlig i at det finnes en hel verden innenfor… fordi jeg er kul

På mange måter synes jeg egentlig det er mye morsommere å få oppmerksomhet av denne karen.

Han ELSKER nemlig ALT JEG GJØR!

Han er en liten luring han Skallepær.

Jeg håper dere alle (tre) har hatt en fin fredag, det er forstatt en times tid igjen og natt til lørdag kan jo by på så mangt.
Bloggast til uka. Jeg skal slanke meg i helga så da blir det ikke noe blogging før til mandag (lite sannsynlig)
Natta

Er vi bloggere noen selvopptatte, oppmerksomhetssyke og egoistiske mennesker?

Ut av alle disse følelsene har JEG kommet frem til følgende konklusjon om MEG SELV.  JEG er eiesyk, kontrollerende og det kan virke som om JEG har en del narsissistiske trekk ved MIN personlighet.

Se på følgende utdrag fra klassifikasjonen i diagnosesystemet:

…Bekreftelse og tilbakemelding fra omgivelsene er viktig…behovet desperat, som om personen ville opphøre og eksistere dersom andre ikke retter sin oppmerksomhet mot dem…

og

…”Se så fine klær mitt barn har ..og jeg er dets mor”, eller “Se så vellykket dette firmaet er.. og jeg jobber her”, eller “Se så vellykket min mann er ..og jeg er gift med ham”…

eller hva med

…vanskelig for å ha noen mening eller oppfatning av noe som ikke er direkte relevant for personens egen agenda…

og sist men ikke minst

…ofte …«copy & paste»…

Mulig påstandene er tatt litt ut av kontekst men om du er i tvil om du også har NPF så kan du ta testen nedenfor.

Besvar følgende spørsmål ved å avgjøre i hvilken grad hvert ledd er typisk for dine følelser og atferd. Velg et tall fra 1-5 på skalaen under. (1= usant, helt uenig,  2= utypisk, 3= nøytral,  4= typisk,  5= sant, helt enig)

1. Jeg kan bli helt oppslukt av å tenke på personlige ting, min helse, karriere og mitt forhold til andre.

2. Jeg blir lett såret av kritikk eller sårende bemerkninger fra andre.

3. Når jeg kommer inn i et rom føler jeg meg ofte selvfokuserende og føler at andre ser på meg.

4. Jeg liker ikke å dele æren for egne bragder med andre.

5. Jeg føler jeg har nok bekymringer om jeg ikke skal bekymre meg om andre også.

6. Jeg føler mitt temperament skiller seg fra andre.

7. Jeg tolker ofte andres bemerkninger på en personlig måte.

8. Jeg blir ofte opptatt ev egne interesser og glemmer andres tilstedeværelse.

9. Jeg misliker grupper, med mindre jeg vet jeg blir akseptert av minst en av de tilstedeværende.

10. Jeg føler meg brydd når andre mennesker kommer til meg med sine problemer og ber om min tid og sympati.

En skåre over 35 regnes som høy score og en skåre under 23 regnes som lav score.

Kan du tillegg nikke bekreftende til påstandene under er det ingen tvil om at du lider av NPF.

Har en grandios oppfatning av egen betydning
Er opptatt med fantasier om ubegrenset suksess, makt, briljering, skjønnhet eller ideell kjærlighet (megalomania)
Tror de er “spesielle” og kan bare bli forstått av, eller bør assosieres med, mennesker (eller institusjoner) som også er spesielle eller av høy status.
Krever betydelig beundring
Har en følelse av rettigheter (entitlement)
Er mellomenneskelige utnyttende
Mangler empati
Er ofte misunnelig på andre eller tror andre er misunnelige på han eller henne
Viser arrogant, overlegen adferd eller holdninger

Kilde; Wikipedia (venstreklikk takk)

Dessverre finnes det ingen kur for denne sykdommen, det eneste som synes å kunne ha litt positiv effekt er å ha lesere på bloggen og/eller en eller annen form for kjendisstatus….

Huff da, alt det ovenfor ble visst en liten digresjon fra det jeg egenlig skulle si nemlig at det er mulig det blir litt reprise blogging og annet rot fremover da jeg i skrivende stund ikke helt aner hvordan jeg skal gjøre det når jeg nå skal flytte gammel postene mine fra blogg.no hit. Det kan kanskje bli tilsynelatende voldsom bloggaktivitet her i en dag eller to, eller kanskje ikke.  Kanskje jeg driter i hele greia.

Tina ble tatt for nasking på Oslo City da hun var på shopping der sammen med sin venninne Bettina.

Se videobloggen her

For disse to så kvalifiserer nok jeg helt sikkert og uten tvil til å være både hore og nerd siden jeg sitter her i min kosedress fra H&M mens jeg bedriver multitasking en sen fredagskveld…

Jeg hører på torsdag kveld fra Nydalen på Tv, blogger og ammer mens jeg spiser kvikk lunsj.

Selv om Herr Williamsen uttaler:” …det er kjempebra at unge jenter og gutter blogger, men jeg synes de bør stoppe med det når de er 22 år…“, så kommer jeg til ukritisk å fortsette og fortsette og fortsette i det uendelige med å poste den ene tåpeligere og mer meningsløse bloggposten etter den andre, slik som f.eks denne.

Fordi blogging er: “…herlig og befriende…”

Tina og Bettina er litt morsomme da.

]]> http://www.frustrerteheidi.com/2010/03/kjent-fjortisblogger-tatt-for-nasking/feed/ 3 http://www.frustrerteheidi.com/2010/03/er-b%c3%b8tta-pedersen-oppskrytt/ http://www.frustrerteheidi.com/2010/03/er-b%c3%b8tta-pedersen-oppskrytt/#comments Thu, 11 Mar 2010 09:15:37 +0000 Frustrerte Heidi http://www.frustrerteheidi.com/?p=3393 (linker hos meg skal venstre klikkes)

 Sjekk dette:

Tirsdag 9 mars la jeg ut denne posten med bilder av Skallepærs to nye tenner. Dagen etter, onsdag 10 mars la jeg ut en post hvor jeg omtaler Norges største homoblogg(er), selveste Bøtta Pedersen.   Bøtta er i disse dager i ferd med å ta topplista så posten min om Bøtta var ren taktikk fra min side som et ledd i mitt mål om å blogge meg til en lukrativ plass på topplisten. Jeg var overbevist om at det ville trekke lesere i tusentalls til bloggen min om jeg omtalte og linket til en bloggkjendis på bloggen min. Men slik jeg leser blogglistens statistikk ser det jo strengt tatt ut som om jeg er best tjent med å blogge om min egen, og vår alles Skallepær.  Skallepær fikk tross alt over 2000 treff mot Bøttas lusne 6…

I sakens anledning ønsker Skallepær å komme med en uttalelse og dere får derfor i dag, dette fantastiske bilde av publikumsyndling numero uno, Skallepær himself!

(Til orientering så er ikke statistikken til blogglisten videre pålitelig da tallene den opererer med avviker kraftig fra all annen statistikk…igrunn så er det ingen av statistikkene som stemmer overens når jeg tenker meg om…)

DETTE

(Obs!Obs! Ikke høyreklikk! Venstreklikk.)

Forøvrig vil jeg opplyse om at det er umulig å kommentere på bloggen min i andre nettlesere enn Explorer.  Det går i alle fall ikke an i Opera.

Noen som har lyst til å fortelle meg hvorfor?

-men det er jo ikke verre en at dere kan bytte nettleser da om det er noe dere absolutt må si, i verste fall så kan dere jo også sende meg en mail!

 Gådd dam it!

P.s Jeg vil ha kommentarer.

 Jeg trenger dem, ellers er jeg redd det siste jeg har igjen av selvfølelse og selvtillitt vil forsvinne helt.

Oppdatering:

I følge Gale Lene kan man kommentere på bloggen min i de fleste nettlesere bortsett fra OPERA.

OPERA SUUUGER!

 Oppdatering onsdag 27 januar 2010. Kommentar problemene skal nå være fikset til ulempe for meg men til fordel for dere, og det er vel det viktigste…

Å være sur og sinna, spydig og ironisk, eller å ha interesser utover det å være en mamma er forbudt?

Er det sånn det er?

Jeg føler at det er litt sånn det er.

Og det vil jeg ikke være med på.

Jeg skaffet meg ikke en blogg for å blogge om barna mine eller om den fantastiske familien min.

Jeg skaffet meg en blogg pga

DETTE

Jeg er fullstendig klar over at jeg for det meste har blogget om mammating, naturlig nok, siden mesteparten hele livet mitt dreier seg om barna mine, så utbruddet mitt virker kanskje derfor noe malplassert, men det jeg prøver å si er at det må da for eksempel kunne gå an å si at man er

DRITT LEI

alt som har med unger, hus og spesielt

(ekte) MENN

å gjøre

en gang i mellom? /eller titt og ofte…alt ettersom)

jeg  mener… dager finnes i alle farger, også grå

….i alle fall om man skal tro på Knutsen og Ludvigsen

Jeg lurer på hvor langt kan man gå som blogger òg mamma før man har vikelig bæsja i salaten?

Og hvem er det som “bestemmer” alle disse blogg reglene egentlig?

Jeg håper salaten ikke blir helt fordervet når jeg i kveld nå skal blogge om dette:

Jeg tror det er et spill, og det er sikkert kjempegøy og jeg har tenkt til å prøve det! Fordi det minner meg om gamle dager da jeg satt ut i de sene timer og spilte Leisure suit Larry  

 Så det så!

P.S De eneste to som har fått meg til å smile i dag er El chaparro og Skallepær.

Fyttikatta dette har vært en drittete dag altså!

P.s 2: Jeg sitter igjen med en merkelig følelse av at jeg av en eller annen grunn på en måte mistet tråden et eller annet sted, eller poenget om du vil, i denne posten.  Kanskje jeg skulle ha skrevet den en annen dag?

]]> http://www.frustrerteheidi.com/2010/01/mammablogging/feed/ 9 http://www.frustrerteheidi.com/2009/11/hvordan-dreper-man-en-blogg/ http://www.frustrerteheidi.com/2009/11/hvordan-dreper-man-en-blogg/#comments Mon, 23 Nov 2009 13:25:16 +0000 Frustrerte Heidi http://www.frustrerteheidi.com/?p=1930 Det er så typisk meg. Jeg begynner på et prosjekt med iver og brennhett engasjement, og det er ikke måte på hvor morsomt og gøy jeg synes det er. Så går det en liten stund, jeg har fått det til og prøvd det ut og da er det ikke noe gøy lenger. Denne gangen gikk vel lufta litt ut av ballongen omtrent HER.
Siden da har jeg krampeaktig forsøkt å fortsette bloggingen, men jeg produserer for det meste intetsigende svada, og det synes jeg på mange måter er både kjedelig og meningsløst. Jeg har rett og slett ingenting fornuftig å bidra meg. Derfor har jeg tenkt på å fjerne bloggen min, men jeg veit at jeg kommer til å angre så jeg lar den leve her en stund til. Dessuten, om jeg fjerner bloggen min så vil den jo alikevel fortsatt finnes der ute i nettskyen i en eller annen form.

Hvordan dreper man egentlig en blogg?

Nå har jeg startet på et nytt prosjekt. I alle fall så hadde jeg tenkt på å starte på et nytt prosjekt. Jeg har tenkt på det lenge, og det er å rydde opp i alle bildene som jeg har på pc’n min. Det har blitt noen tusen på de siste 6 åra og jeg har ikke noe som helst orden i kaoset. Jeg begynte så vidt å se på det her en kveld, men mistet fort motet. Jeg har store problemer med å kvitte meg med noen av bildene. Selv om jeg strengt tatt bare trenger å ta vare på en brøkdel av de finner jeg det uhyre vanskelig å kvitte meg med noen som helst. Dessuten synes sorteringsarbeidet som en uoverkommelig oppgave.

Motløs.

Jeg er stygt redd for at jeg er i ferd med å utvikle en alvorlig depresjon bla pga været. Selv om alle andre ser ut til å ha glemt det så husker jeg altfor godt hvordan det regnet, regnet, regnet og regnet i hele fjor høst, vinter, i våres og i sommer. Vi har riktignok hatt noen deilige dager i høst men etter et raskt blikk ut av vinduet i skrivende stund kan jeg konstantere at : ”jo da det regner fortsatt!”

Eneste lyspunktet akkurat nå er 8 åringen som sitter ved spisebordet iført en BLÅ afro parykk mens han drikker kakao og leser lekser.

I kveld skal jeg strikke sokker. Kanskje lese en blogg eller to.

Gale Lene er et fantastisk og enestående menneske!

(bildet er en link. KLIKK DET!)

Hun har også en konkurranse på bloggen sin NÅ.

Den kan du delta på HER!  Og du kan vinne denne kjempefine premien!

(Klikk bildet under)

P.s Denne posten blir også på mange måter et viktig og avgjørende ledd i min forskning på hva som drar lesere til en blogg og ikke (he-he)

En bloggshout standard på blogg.no koster nå 15 kr, mens en bloggshout gold koster sjokkerende 30 kr.
Blogg.no tjener fett med kroner på andre manns blogging. Ikke bare pga alle pengene som brukes på shouting, men også på alle reklame inntektene. Et rask regnestykke sier meg at det dermed er ganske mange penger å tjene på å begynne å blogge på eget domene. På eget domene har man jo ingen shoute tjeneste som man med et enkelt klikk kan bruke mesteparten av lommepengene sine på om man ikke er forsiktig.

Penger spart er som kjent penger tjent.

Når jeg begynte å blogge hadde jeg egentlig en hemmelig drøm om å bli å bli en kjempeberømt blogger som kunne tjene masse penger på bloggen min, i hvert fall nok til at jeg kunne fått hevet levestandarden til meg og familien min til hakket over fattigdomsgrensen slik at vi f. eks kunne fått råd til smør på brødskiva.

Ved å begynne å blogge på eget domene har jeg nå faktisk råd til å betale både mobilregningen min og til smør på brødskiva

Dette var bare en lure post for å sjekke om det virkelig er sant som det sier at det genererer MANGE lesere til bloggen om man skriver om hvordan man skal tjene penger på blogging.

Følg mitt råd og jeg kan garantere at det samme vi skje med deg.

Denne posten er forøvrig linket til en annen post på en annen blogg i et forsøk på å lure flere lesere til denne bloggen

P.s Nå skal jeg være hyggelig mot mannen min og se “I’m to old for this shit” med Jean Claude Van Damme. Yaii. ((jeg er for gammal til dette tullet her) *GLIS*

Oppdatert 19 nov.  Denne ble postet 23.27 18 nov, (strategisk dårlig valgt klokkeslett når jeg tenker meg om), men jeg fikk alikevel 52 flere lesere på bloggen sammenlignet med dagen før om jeg skal tro statistikken…og det gjør jeg vel egentlig ikke siden samtlige statitikker teller HELT forskjellig.

Denne overskriften fanger oppmerksomheten min mens jeg sitter på venterommet hos legen vår i dag.  Siden jeg både er en mamma og en blogger pirrer dette min nyskjerrighet nok til at jeg velger å åpne bladet og lese artikkelen.

Det skrives bla om at foreldre som publiserer bilder og informasjon om barna sine på nett ikke forstår hvor skadelig slik publisering kan være for barna sine.

Det vises til mulig brudd på barnekonvesjonens artikkel 16 hvor det står at :

“Barnet skal ikke utsettes for tilfeldig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme.”

Barn har krav på sitt eget personvern. Det er nemlig slik at for å legge ut bilder av mennesker på nett så skal de kunne gi sitt “informerte samtykke” til at dette gjøres, og siden små barn jo ikke kan vurdere de fremtidige konsekvensene av at bilder av dem blir lagt ut på nett så blir det foreldrenes ansvar å sette grenser slik at våre barns privatliv og personopplysninger er beskyttet, ikke bare nå, men også i femtiden.

Det nevnes at foreldre som ukritisk legger ut bilder og annen personlig informasjon om barna sine på nett rett og slett mangler sosial kompetanse.
(lest i :Foreldre og Barn Nr. 11 2009)

Er du kritisk til hva du legger ut på nett av bilder og informasjon?

Hilsen Frustrerte Heidi og SkallePær.

oppdatert 3 nov 2009: les Mammadamens post og kommentarer om samme emne her.  Meget interessante tilbakemeldinger på hennes post. Anbefales.

Jeg har gjort litt nyttig også da…jeg har ammet, skiftet bærsje bleier, lekt ro din båt, tråfimpen, rideranke, lest en bok, tegnet litt, nussa og kosa masse, sunget noen sanger, vasket litt klær, også har jeg fått laget en ny side under “I mitt hjerte”.

Når jeg får en idè så klarer jeg ikke la det ligge før jeg har fått det til, det er egentlig litt plagsomt…
det var den der head’ern…

Nå skal jeg SLÅ av denne tidstyven og gjøre noe fornuftig. Lage middag for eksempel.
Fiskeboller i hvit saus.

Jeg leser en del blogger, og jeg kommer over veldig mange, pr. min definisjon, gode blogger. Menneskene bak skriver godt, de skriver morsomt, de skriver reflektert, samfunnsengasjert, de er flinke med ord, de lever innholdsrike liv og har spennende yrker og de har ambisjoner. Det virker i det hele tatt som om det finnes en svær gjeng der ute bestående av meget oppadgående, dyktige og intelligente mennesker.

Det finner jeg svært betryggende -siden jeg lenge har vært bekymret for det skremmende og stadig økende antall av dumme mennesker i befolkningen vår.

Jeg kunne egentlig tenke meg å følge langt flere blogger enn hva jeg gjør, men av et par forskjellige grunner ender det stort sett allikevel opp med at jeg slenger innom en blogg, blir imponert på den ene eller den andre måten, og siden blir bloggen ikke besøkt mer. Synd.

Når jeg da sitter her i mitt univers og leser om andre mennesker og hva de skriver på sine blogger vandrer tankene til min egen blogg og mitt eget liv, og jeg føler meg rett og slett på mange måter både dum og mislykket når jeg sammenligner meg selv med de andre. Ja, jeg vil faktisk nesten gå så langt som å si at jeg bør plassere meg selv blant de dumme i befolkningen.

Her sitter jeg, en kvinne på 36 år som ikke har utrettet stort annet her i livet enn og ha oppdratt noen barn, møblert et hus og giftet meg med en mann. Før dette brukte jeg opp mesteparten av livet mitt på de viktige og samfunnsnyttige syslene fyll, fest, moro, tull og tøys. Hvor den viktigste livserfaringen jeg gjorde var : vin og øl blir krøll mens øl og vin = fin.
Jeg har ingen ambisjoner eller meninger utover det å drifte familien min på en best mulig, lønnsom og effektiv måte. Jeg bidrar ikke til verdiskapning i samfunnet, livet mitt er uinteressant og uten et meningsfylt innhold utover det som eventuelt skjer innenfor husets fire vegger. På bloggen min kan man derfor stort sett kun lese om hvordan jeg vasker huset, hva jeg skal ha til middag eller om hvilket humør jeg er i på den aktuelle dagen.

Jeg hadde ikke klart å skrive om “store og viktige” ting selv om jeg hadde ønsket, for jeg følger absolutt ikke med i tiden. Jeg aner ikke hva som skjer i nyhetsbildet og jeg er totalt ute av stand til å ytre meningsfylte tanker og ideer av noe som helst nytteverdi for samfunnet eller verden forøvrig. Jeg har ikke evnen til å ordlegge meg i velklingende vendinger, jeg har dårlig utviklet språk og jeg suger i rettskrivning. Jeg engasjerer meg heller ikke nevneverdig i samfunnet rundt meg. Jeg er ikke spesielt intelligent, flink eller morsom og sist men ikke minst, jeg er ingen dyktig skribent. Jeg er med andre ord dum, et skikkelig null.

Når noen så sier at de digger bloggen min, at de synes den er kul, at jeg skriver bra og morsomt, at jeg har livserfaring og en livsvisdom som ligger der under og ulmer som et skjult budskap så blir jeg pinlig berørt og jeg får rett og slett litt prestasjonsangst. Misforstå meg rett, jeg blir selvfølgelig ustyrtelig glad for disse komplimentene, og selvfølelsen min stiger i takt med superlativene som ramler inn. Det er så deilig for selvtilliten, og jeg får så enorm tro på meg selv og på de miraklene jeg kan utrette. Det er sant, jeg legger ikke skjul på det, og er ikke flau for å innrømme at jeg innerst inne er skikkelig PR-kåt og at jeg elsker positiv oppmerksomhet.
Men jeg blir også skremt. Jeg er redd for at folk skal få forventninger til meg som jeg ikke vil være i stand til å innfri. Selv om jeg på mange måter liker at folk ser på meg som engasjert, spennende, klok og morsom så er jeg nå veldig glad for at jeg faktisk kom ut av skapet og lot dere alle få vite min mørke hemmelighet om at jeg faktisk hører hjemme blant de dumme. En for meg befriende tilståelse som vil lette byrden fra min skuldre om å hele tiden måtte leve opp til et feilaktig opparbeidet rykte om at bloggen min inneholder innlegg som skal være både velklingende, reflekterte, humoristiske og med en skjult livsvisdom som ingen bør gå glipp av. Beklager så mye om dere føler at jeg har gått bak ryggen deres med dette, at jeg har skuffet dere, men jeg klarer ikke late som om jeg er noe jeg ikke er lenger for jeg er jo tross alt bare meg, og dere hadde nok gjennomskuet meg før eller siden uansett. Jeg er jo tross alt ingenting annet enn en sliten,frustrert kone, husmor og ubetydelig fembarns mor….eller, er det egentlig det som er meg?

Takk for oppmerksomheten

P.s Dere må gjerne fortsette med å gi meg hyggelige tilbakemeldinger, de blir satt umåtelig pris på, jeg vil bare ikke bli tatt for å være noe jeg ikke er.

Når man leser rundt på nettet så finnes det så mange sider som omtaler hva man må og hva man ikke må gjøre som blogger.  Man må linke hit, og man må linke dit.  Man må kommentere på andre sine blogger.  Man må arrangere konkurranser, spørsmålsrunder og man må vurdere andres blogger, og alt dette bare for å spre sin egen URL.  Man må oppdatere bloggen sin daglig, og helst flere ganger om dagen.  Man må skrive om bestemte ting eks. lister og how to’s og man må ljuge og late som om man er noe man ikke er.  Dersom man ikke blir med på bølgen ja da blir man oversett av blogg verden.   Da er man ut! Eller enda verre, man blir hengt ut og sjikanert.

Jeg linker dit jeg vil når jeg vil.  Jeg kommenterer på de bloggene jeg vil når jeg vil fordi jeg enten synes det er hyggelig og at mennesket bak bloggen har skrevet noe jeg finner interessant, eller fordi jeg liker å tro at min mening betyr noe.  Jeg gidder ikke bruke tiden min på å kommentere på en haug med blogger jeg ikke liker bare for å spre URL’n min. Av samme grunn deltar jeg ikke på konkurranser, jeg tar sjelden utfordringer og spør ikke om ting på spørsmålsrunder.  Spør jeg om noe er det fordi jeg har en oppriktig interesse for saken, bloggen eller mennesket bak.  Jeg synes det er helt greit at de som lager konkurranser, spørsmålsrunder, omtaler osv osv gjør det, de må jo også få bestemme i sitt rom, men jeg kaster meg ikke på lasset bare for å være en ” flink blogger” som gjør de ”riktige” tingene.  Jeg blir med på det jeg har moro av å bli med på, og jeg kommer neppe til å stille med en konkurranse bare fordi det er hva som forventes av meg.  Om jeg linker til noen eller om jeg skriver en omtale av noen så er det fordi jeg mener personen fortjener oppmerksomheten, eller fordi bloggen har en direkte sammenheng med hva jeg skriver om der og da. Verken mer eller mindre.  Jeg oppdaterer bloggen min når jeg har lyst og jeg skriver om akkurat det jeg føler for.  Jeg forbeholder meg retten til å være både personlig og upersonlig i alle slags stemningsleier.  Være seg jeg er glad, sint, trist, undrende,frustrert, irritert, tullete, forelsket eller forbannet.  Det viktigste for meg er tross alt ikke å være kul men å være meg selv.

Jeg har svart humor. Det er slik jeg er, og det er slik jeg kommer til å forsette å være. Å ha svart humor er IKKE det samme som å være slem og ondskapsfull, for er det noe jeg IKKE er så er det det. Å ha svart humor er heller ikke det samme som at man er så tykkhudet at alt preller av.  Jeg blir såret når folk angriper meg som person med stygge og grusomme ord som ikke har noe sammenheng med den enkelte sak.   Jeg blir også såret når mennesker misforstår og om de blir oppriktig såret av noe jeg har uttalt. Da sier jeg unnskyld, og unnskyldninger bør man ALLTID ta i mot. Derimot synes jeg det er bra om min morbide form for humor  gjør folk opprørt fordi den provoserer fordi jeg leker med tabuer.  Det liker jeg. Jeg liker det fordi det kanskje åpner øynene på den som blir berørt slik at den i sin aller ytterste konsekvens kan være med på å endre rigide holdninger i samfunnet!

Min humor er på sitt beste besk, grov og grotesk!

De som blir fornærmet, såret og forbannet for det kan ved et enkelt klikk unngå å sette de følelsene i sving hos seg selv ved simpelthen å la være å lese bloggen min.

Jeg er den jeg er.  Dette er mitt rom og her bestemmer jeg!